Rape and revenge er tett beslektet med Hevn-subsjangeren. Og det ligger jo i navnet; revenge. Men vi mener dette er en egen subsjanger. Rape and revenge-filmer har et eget særtrekk, og det stilles klare kriterier for at en film skal kunne få denne betegnelsen. Følgende tre premisser må være oppfylt; en person (nesten alltid en kvinne) blir seksuelt misbrukt og torturert nær til døde. Vedkommende overlever imidlertid og klarer å trene seg opp fysisk. Personen utøver deretter en hevn på sine overgripere. Og da snakker vi ikke om innsamling av bevis for mulig siktelse fra påtalemyndighetene. Nei, vi snakker her om grov og brutal vold og tortur. Av den meste utspekulerte og sadistiske sort. Og ingen annen hevnakt er mer rettferdig, og tør vi si tilfredsstillende, enn den vi får servert i denne subsjangeren. I en rekke filmer ønsker protagonisten å hevne et seksuelt overgrep, som oftest på hans kone, kjæreste eller datter (Irreversible, I Saw the Devil osv). Disse faller imidlertid utenfor denne subsjangeren, da vi setter som absolutt krav at det er personen som faktisk blir utsatt for overgrepene som utfører hevnen.
Her er et knippe utmerkede rape and revenge-filmer som lar overgriperne få den straff de faktisk fortjener. Ikke noe 16 måneder opphold på Ila fengsel for disse gutta, for å si det sånn:)
Vi er nødt til å starte med dronningen av rape and revenge-filmer, nemlig I Spit On Your Grave. Vi burde kanskje valgt originalen fra 1978, men ønsker heller å trekke frem remaken av 2010. Rett og slett fordi denne sparker så sjukt mye hardere enn sin nokså veike forgjenger.
Vi følger Jennifer (Sarah Butler), en forfatter som skal på hyttetur for å skrive ferdig sin siste bok. Her møter hun på noen svært så bedritne lokale menn, som utsetter henne svært brutal gjengvoldtekt som dras ut i det nær uutholdelige. Dette er drøy kost å se på, så dere er herved advart. Men hvis dere holder ut så venter en belønning. I filmens del 2 følger vi nemlig Jennifers jakt på hevn over de bedritne rasshølene av noen kujoner som har utsatt henne for de mest nedverdigende og voldelige overgrep.
Originalen fra 1978 sjokkerte publikum, men virker doven og uinspirert i dag. Remaken er intet mindre enn urovekkende brutal og treffsikker. Den dveler ved hver scene, bygger seg opp til vanvittige klimakser, og er utfordrende og kompromissløs både i sin tematikk og visuelle fremstilling. Den er rett og slett sjukt bra. Det er nesten flaut å anbefale den, så hissig er den. Men vi har her intet valg. Se den og få et nytt referansepunkt hva gjelder overgrep og oppfinnsom hevn. Rape and revenge på sitt absolutt beste!
8 bloddråper
Vi må også ta med I Spit on Your Grave 2 fra 2013. Dette er en knalltøff film som til de grader oppfyller subsjangerens kriterier.
Katie er en ung flott kvinne som ønsker å bli modell, og som derfor svarer på en annonse hvor det tilbys gratis fotografering for de som ønsker å bygge ut sin portfolie. Fotograferingen står tre bulgarske brødre for, men motivene er dessverre ikke å gi Katie fine bilder hun kan vise frem til fremtidige moteblader. Kort oppsummert; hun blir kidnappet og fraktet til Bulgaria hvor hun vil oppleve de mest brutale overgrep. Som i søsterfilmen fra 2010 så er dette røffe saker. Katie klarer på utrolig vis å flykte, og derfra starter en sjukt hissig hevntokt på de ansvarlige. Katies hevn er både utspekulert og sadistisk, og hun har ingen intensjon om å bli fort ferdig. Lidelsen skal vare. Men la det være sagt; hva enn du har du lyst til å utsette de for, Katie, så har du vår fulle forståelse.
Når det gjelder den originale I Spit on Your Grave så er spørsmålet blitt stilt: "Is this the most disgusting movie ever made, or is it the most feminist movie ever made?" Vi tør ikke svare, men alle disse filmene retter et aggressivt søkelys på hvordan menn utnytter sin fysiske styrke og makt for å misbruke kvinner, og hvordan systemet som skal hjelpe disse kvinnene ikke evner å gjøre nettopp det. Filmene er så drøye at du tvinges til å ta innover deg det helvete det må være å oppleve at noen gjør de mest forferdelige ting mot deg, uten at du kan gjøre motstand. Men hevnen blir jo dertil mer tilfredsstillende å se på.
Katie: No one can hear you down here! Scream all you want. It ain't gonna work. Trust me... I tried!
7 bloddråper
Savaged (også kjent som Avenged) er en amerikansk horrorfilm fra 2013. Regien har Michael S. Ojeda. Dette er en overnaturlig rape and revenge-film som sparker nokså godt ifra seg.
En døvstum dame på vei gjennom New Mexico ramler borti en gjeng rasistiske hillbillier. De lavpannede overgriperne tar henne til fange, hvorpå de mishandler og voldtar henne, og til slutt tar hennes liv og begraver henne i ørkenen. Der burde jo kanskje filmen ha sluttet. En heksedoktor bringer henne imidlertid tilbake til live, men med sjelen til en apache-høvding. Hun blir et vandrende lik med kun én ting på agendaen; hevn. Hvis hennes arm knekkes i to, binder hun den bare sammen. Hvis noen kutter hull i magen hennes, fyller hun den bare med sand og grus. Ingen drømme-motstander, akkurat. Har ikke sett dette premisset før, og det er overraskende underholdende.
Filmen er møkkete, litt Grindhouse-aktig. Den er svært grafisk, blod spruter og lemmer flyr i alle kanter, nesten grenseland splatter. Dette er en mild utgave av I spit on your grave-serien. Den er ikke like sadistisk og kreativ når det gjelder voldsutførelsen, men den har fortsatt tilstrekkelig med originalitet og brutalitet.
Det er ikke bare kvinnens hevn mot sine overgripere som er tema, men amerikanske indianeres hevn på de hvite rasshøla som tok deres land. Og det er tilfredsstillende å se begges hevntokt:)
6 bloddråper
Klar for masse action i en rape and revenge horrorbonanza ute i ødemarka? Selvsagt. Coraline Fargeat har vakt oppsikt med sin nyeste film, som passende heter Revenge, og hvor hun har både regi og manus. Hardcore hevnfilm som er svært så blodig. Slikt pleier å vekke oppsikt.
Dette er en film som delte oss i Blodklubben noe. Vi koste oss begge under visning, men halvparten av oss mener at mye potensial ble sløst bort.
Uansett; en kjekkas, Richard, reiser ut til sitt luksuriøse landsted med sin unge og yppige elskerinne, Jen. Den glamorøse villaen er plassert mitdt i et goldt ørkenaktig og kupert landskap. Jen er av den meget flørtende og sexy typen, hvilket byr på problemer da Richard får besøk av sine to jaktkompiser, Stan og Dimitri. Gjengen ser på Jen som fritt vilt, men denne dama gir seg ikke uten kamp! Hun forvandles fra en bimboaktig og yppig ung dame, til en bad-ass Rambo-type, som utseendemessig ligner litt på Jane Fonda i Barbarella fra 1968. Fargeat har tydelig fokusert på sexy feminisme, det er overraskende mye fokus på Jen´s former, både før og etter forvandlingen.
Revenge er først og fremst meget godt laget, og den belgiske kinematografen Robrecht Heyvaerts arbeid er upåklagelig. Her ligger og filmens styrke. Den inneholder en endeløs rekke lekre bilder, alt fra fascinerende close-ups til store panorama-bilder av majestetisk natur i alle farger og lysforhold. Rett og slett vakkert å se på.
Storyen er dog svært enkel, nærmest primitiv, og du har sett det mange ganger før. Filmatisk er det også mye som kan minne om tidligere ting man har sett, og filmen har flere tydelige inspirasjonskilder. Vi kan se endel Oliver Stone, Ridley Scott, Tarantino og faktisk litt Nicholas Winding Refn også. Klare 80-talls referanser i noen av scenene, både lydmessig og bildemessig.
Vanskelig å unngå at tankene ikke vandrer til I Spit On Your Grave filmene (og da primært remaken av 2010), og filmens tematikk er på mange måter identisk. Men I Spit On Your Grave er mye tøffere. Den er mer troverdig, og mer sadistisk og kreativ når det kommer til selve hevnen.
En ting er sikkert; Revenge er blodig. Nesten i overkant blodig, da det er vanskelig å tenke seg at menneskekroppen inneholder SÅ mye blod. For her fosser bøttevis med blod ut av det ene åpne såret etter det andre. Dette er et lite problem med filmen. Ikke nødvendigvis blodsølet, for det kan også tjene filmen estetisk, men at det er flere svært lite troverdige og lite plausible hendelsesforløp som skjer i filmen. Hvordan klarer hun å overleve det der? Er ikke det greiene der vel usannsynlig? Hvorfor gjør de sånn? Kritiske spørsmål dukker opp litt for ofte under filmen. Du får nesten følelsen av at Fargeat ironiserer over sjangeren. Samtidig er nok filmen i lengste laget. Ikke bra når det føles langtekkelig. En chase-scene er kul det, men den kan bli for lang også, uansett hvor bra det ser ut eller hvor godt det er laget.
Oppsummert er det litt vanskelig å gi en klar bedømming av filmen. Vi var også noe uenige oss i mellom om hvor vellykket denne filmen faktisk er. Vi er begge enige om at den er jævlig godt laget, med mange fete scener, nydelig kinematografi og med et meget kledelig lydspor. Pluss mye heftig og spenstig action med en stor porsjon ultra-violence, hvilket gleder oss horror-fans. Men manuset er nokså slapt, og skuespillerne middelmådige. Den er både tøff og kul, men dessverre litt teit også. Filmen gir uttrykk for at den tør, men gjør det egentlig ikke. Vel, bloddråper må vi gi, og ja, skal vi si 7?
7 bloddråper
Violation er en intelligent og original rape and revenge-film, som unektelig er mer drama enn horror. Så skrekkentusiastene er herved advart:) Men det er et bra drama!
Vi følger to kjærestepar, hvor damene er søstre, som skal tilbringe helgen sammen på det ene parets isolerte hus ved en idyllisk innsjø. Søstrene har en betent forhistorie, og dette hjelpes ikke av at et utroskap finner sted.
Dette er en smart og modig film. Filmen har selvtillit og tar seg god tid. Scenene dras ut, dialogene likeså, men dette gir også filmen mer substans og tyngde. Og det skader ikke at manuset er såpass velskrevet. Filmen hopper frem og tilbake i tid, hvilket gjør det hele til et lite mysterium, og vi serveres hele tiden informasjon som setter de ekstreme handlingene i en stadig ny kontekst. Filmen gjør et ærlig forsøk på å skildre en kvinnes traume og hennes mildt sagt brutale håndtering. Violation tar sitt tema seriøst og forsøker å pirke litt mer i dybden. Og den serverer noen svært så grafiske scener. Den er meget godt laget, og ikke minst velspilt. Særlig Madeleine Sims-Fewer imponerer stort.
7 bloddråper