Av skumle og overnaturlige vesener innen horror er vampyren kanskje den mest brukte. En haug av filmer gjennom historien har portrettert vampyren, og den slutter visst aldri å skremme og fascinere oss. Til og med en av de første horrorfilmer noensinne hadde vampyren i hovedrollen, og vi tenker da selvsagt på stumfilmgrøsseren Nosferatu fra 1922.
Denne blodsugende, mytiske karakteren har vært en viktig del av folketroen i hundrevis, hvis ikke tusenvis av år. Selve begrepet «vampyr» oppstod på 1700-tallet, og vampyrovertro ble etterhvert særlig populært i Øst Europa og Balkan-området. Man trodde så sterkt på vampyrer at massehysteri oppstod, og på samme måte som folk ble anklagd for hekseri og trolldom, var vampyr også noe man kunne bli mistenkt for å være.
Det var særlig to bøker på 1800-tallet som banet vei for vampyren som et pop-kulturelt grøsserfenomen; The Vampyre (1819) av John Polidoris, og Bram Stoker’s Dracula fra 1889. Polidoris blir nevnt som han som skapte den vampyren vi kjenner så godt til i dag; en vampyr som er aristokratisk, sofistikert og karismatisk. Bram Stokers Dracula (som for så vidt er mye inspirert av Polidoris’ The Vampyre) var også temmelig erotisk ladet, og som skildret casanovaen Dracula og hans søken etter blod fra unge kvinner, og hvor blodsugingen gjorde dem til hans elskere. Det som ga Bram Stoker ideen om Dracula, var Vlad Tepes, en fyrste som hersket i Valakia (nåværende Romania) i andre halvdel av 1400-tallet. Vlad Tepes («Vlad spidderen») ble også kalt Dracula faktisk, og som betyr Dragens Sønn. Han var en råtass, kjent for å holde tyrkerne unna Valakia, og for sine svært så harde og brutale straffemetoder. Å spidde sine fiender levende på påle, var en av hans favoritter, og et sted mellom 10 og 20 tusen mennesker endte sine dager på Vlads påler. Vlad sin brutalitet ga opphav til ryktet om at han var vampyr, noe Bram Stoker selvsagt lot seg inspirere av, og som ble utgangspunktet for Dracula-boka hans.
At vampyren var en sexy jævel, en kvinnebedårer av rang, med en dyrisk tiltrekningskraft, har blitt videreført gjennom utallige filmer og serier, med True Blood som kanskje det beste eksempelet. Vampyren har også fått en tragisk dimensjon tilknyttet seg. De er ensomme, har ofte problemer med relasjoner grunnet sin avhengighet etter blod, de lever om natten, og lever også evig. Ikke alltid så kult å overleve alle rundt seg. Masse trøbbel med å være vampyr altså, og vampyren som karakter har faktisk blitt ganske så kompleks; sexy, skummel og ikke minst, sårbar.
Sjukt mye å ta av når det gjelder vampyrfilmer, så mye at vampyrfilmer nesten kan deles inni i enda flere subsjangre; action-vampyr, drama-vampyr, romantisk-vampyr, komedie-vampyr, etc. Uansett; her er noen gode og blodtørstige vampyrfilmer som vi anbefaler:
Må selvsagt ta med Dracula fra 1992, signert mesterregissøren Francis Ford Coppola. Fristende å kalle dette Coppolas siste virkelig gode film, og hans kanskje siste klassiker. For Coppola har jo gitt oss en rekke klassikere før dette; Gudfaren (1972) Avlyttingen (1974) , Gudfaren 2 (1974), Apokalypse nå (1979), Outsiders (1983) og Rumble Fish (1983), og til sist da altså Dracula (1992), basert på boka til Bram Stoker. Etter dette kom det mye rart fra Coppola, som så ut til å ha mistet piffen. Uansett en imponerende katalog, med kanskje Gudfaren-filmene og Apokalypse nå som de aller største. Men vi tør påstå at Dracula også bør få sin plass blant de store. I hvert fall innen Vampyr-sjangeren.
Det som skiller Dracula fra Coppolas tidligere filmer, er den voldsomme, visuelle stilen. Alt er karikert og har en estetikk som minner om noe fra et øst-eurpeisk teater eller dukkespill, med svære kulisser ala en Wagner-opera. Det er store følelser i sving, über-dramatisk, über-romantisk og ja, erotisk også må vi si. Stemningen piskes opp ytterligere med symfonisk og messende orkestrert musikk. Det er tungt og dystert ladet.
Coppola må ha hatt det mye gøy med den filmen her; alt er så fargerikt, en visuell fest for øyet, med masse referanser til tidligere Dracula-filmer, og hvor alt er kreativt og snedig satt sammen. Vi vil si at Dracula lett overgår Tim Burtons gotiske og eventyraktige filmer, Dracula er rett og slett mye voldsommere på alle plan. Det er Dracula, liksom! Og som spilles helt nydelig av Gary Oldman. Oldman tenderer ofte mot roller med mye følelser, temperament og drama, og Dracula er mildt sagt intet unntak. Temmelig mange andre kjente er også med i filmen, med Winona Ryder, Anthony Hopkins, Keanu Reeves (Coppola ønsket visst egentlig Johnny Depp, men studioet ville ha Keanu) i sentrale roller. Jo, og Tom Waits spiller sinnsyk person! Kult.
Dracula er mektig og storslagent. En av 90-tallets klassikere.
9 bloddråper
Og nå til noe (nesten) helt annet. Nemlig den iranske A Girl Walks Home Alone at Night fra 2014. Dette er regidebuten til Ana Lily Amirpour. Og dette er litt av en debut. Filmen er svært kritikerrost, og vi har ingen problemer med å forstå hvorfor. Vi kan samtidig forstå hvorfor den ikke fikk det store publikummet. Dette er en slående vakker og vellaget kunstfilm som krever litt av seeren.
Vi befinner oss i en arabisk by, som virker nesten å være folketom. Filmens få karakterer vandrer rundt de stille og forlatte gatene, nesten som i en gammel western-film. Alt som mangler er tumbleweeds og lyden av hester. Og på mange måter er dette en iransk vampyr-western. Noe av musikken kunne passet perfekt inn i en Sergio Leone-film, det er støvete og hardt, karakterene er av få ord, og vi møter mennesker som lever på utsiden av det respektable samfunn; dopselgere og junkier, horer og horekunder, et nær lovløst samfunn som trygler om hjelp. Og en slags hjelp får de. For vampyren i filmen, en kvinne kledd i chador på skateboard, har en viss preferanse når det gjelder hvem som fortjener å bli middag. Vel, skal ikke plapre i vei for mye om dette, filmen er først og fremst en kjærlighetshistorie. Om den fåmælte, tragiske og såre relasjonen mellom vampyren uten navn og Ashraf, to ensomme sjeler som desperat trenger en hånd å holde i.
Filmen beveger seg sakte fremover. Noen av scenene er lange og dvelende, men helt plettfritt gjennomført. Her gjelder det å ikke være utålmodig, men bare nyte reisen. Filmen er i svart hvitt, og den spiller veldig på bruk av skygger og skille mellom lys og mørke. Dette, sammen med filmens tematikk og dets noe tragiske karakterer, gir den et viss noir-preg.
Filmen har noen fantastiske scener. Vi må dra frem scenen hvor den prostituerte danser for sin kunde. For noen bilder og for en lyssetting. Tarantino ville elsket det:) Filmen er unektelig et originalt tilsnitt til vampyr-sjangeren. Lydsporet, med mye 80-talls musikk, setter en fin stemning i filmen, og alt ser upåklagelig ut. Står noen ganger i fare for å bli litt for pretensiøs, men holder seg akkurat innafor. Mener nå vi.
Vi må påpeke at den ikke er spesielt skummel. Og nesten blottlagt for blod og vold. Men vi mener den uansett er helt klart verdt å se:)
8 bloddråper
Vi burde kanskje ha tatt med stumfilm klassikeren Nosferatu fra 1922, men har istedet valgt Werner Herzogs versjon fra 1979. Originalen er et mesterverk, men mest for spesielt interesserte. Herzog er for øvrig nokså tro mot originalen. Med seg har han Klaus Kinski i rollen som grev Dracula. Kinski og Herzogs samarbeid er en historie i seg selv, sjekk gjerne ut Fitzcarraldo og Aguirre - Guds vrede, meget så imponerende verk.
Historien her er lik Coppolas versjon, som er omtalt ovenfor. Vi følger Jonathan, spilt av Bruno Ganz (som sikkert de fleste kjenner fra Der Untergang), som får i oppdrag å reise til slottet til Dracula for å avslutte en eiendomstransaksjon. Her blir han tatt til fange, mens Dracula reiser til Jonathans hjemby, Wismar, for å oppsøke Jonathans vakre kone. Mer skal vi ikke si, de fleste her kjenner nok historien.
Herzogs film er mindre ambisiøs og voldsom enn Coppolas versjon. Kan nesten oppleves som en teateroppsetning. Dessverre er det flere av skuespillerne som har tatt vann over hodet, og som viser at de hører mer hjemme som statister på Chat Noir. Og vanskelig å ikke stusse over Jonathans manglende reaksjon da han ankommer slottet til Dracula, for makan til mer ubehagelig og tvilsom vert skal man lete lenge etter. Men filmen er stemningsfull, visuelt upåklagelig, og ikke minst har Kinski i hovedrollen. Kinski portretterer Dracula som en trist, ensom og tragisk figur, fanget i sin tilstand og isolert fra verden. Filmen er både vakker, melankolsk og fascinerende. Helt klart en av de bedre versjonene av klassikeren fra 1922.
7 bloddråper
Og vi må jo ta med den svenske La den rette komme inn fra 2008, i regi av Thomas Alfredson. Filmen er basert på en bok av John Lindquist, som også skrev manus til filmen. Og det er det solide manuset, sammen med en stilsikker og dyktig regissør, som gjør at denne filmen er noen hakk over de fleste av sine kollegaer i subsjangeren. Filmen fikk en amerikansk remake i 2010, en overraskende god en, faktisk.
Året er 1981. I en forstad til Stockholm møter vi Oskar, en innadvent og spe gutt på 12 år, som blir mobbet på skolen og i det store og hele holder seg mest for seg selv. Plutselig får han en ny nabo, Eli, en jente på ca. hans alder, og som han fort blir småbetatt av. Det skal imidlertid vise seg at Eli er en vampyr. Greit, da har dere utgangspunktet for filmen. Vi skal selvfølgelig ikke avsløre mer.
Dette er en snill skrekkfilm. Den er mer drama enn skrekk, og kan sees uten frykt for mareritt eller andre traumer. Filmen er melankolsk, vakker og forførende. Den klarer å skape sitt eget uttrykk, det føles gammelt og moderne på en gang. Den er stemningsfull, med sine kalde farger og sosialrealistiske innhold. Den er ikke særlig skummel eller grafisk i sin skildring av volden og skrekken. Alfredson har valgt å tone dette ned, og i stedet fokuserer han på forholdet mellom Oscar og Eli. Og det er ikke så dumt. En slags romantisk barnefilm til tider. Filmen beveger seg rolig, men selvsikkert, fremover. Historien fortelles mer med bilder enn med ord. Ikke ulik A Girl Walks Home Alone At Night (se ovenfor). Begge filmer har fantastiske bilder, som, ikke ulik sirenene i gresk mytologi, glatter over det brutale og skumle, og lokker deg inn i sin verden. Og vi lar oss lokke. For dette er ingen dum verden å tilbringe snaue to timer:)
8 bloddråper
Fright Night er en liten klassiker av en vampyrfilm fra det glade (?) 80-tallet. Morsom, upretensiøs og selvsikker. En film som fortsatt klarer å underholde, 35 år etter sin fødsel!
Charley mistenker at den nyinnflyttede naboen er en vampyr. Ettersom (selvfølgelig) ingen tror ham, søker han hjelp hos Peter Vincent, en programleder for et skrekkfilmprogram, ettersom herr Vincent visstnok har den rette ekspertise til å hjelpe ham ta livet av denne mystiske naboen.
Fright Night har en fin og lett tone. Dialogene er overraskende festlige og levert med god timing. Dette er en film som oppsøker subsjangerens klisjeer, men som serverer det hele på en frisk og sjarmerende måte. En riktig så artig og uhøytidelig reise. Og musikken, kostymene, spesialeffektene, karakterene, ja, det meste oser av jappenes tiår.
For øvrig interessant hvor klønete og klossete folk var på 80-tallet. De snubler og rygger inn i trøbbel, ikke ulikt det Marty McFly gjorde i store deler av Tilbake til fremtiden. Vi humret ekstra av scenen hvor Jerry ber Charley holde kjeft for å unngå å vekke moren i naborommet, før Charley kastes veggimellom og halve rommet knuses i prosessen. Ikke så viktig å være stille allikevel:)
Filmen er nokså ufarlig. Ordentlig skummel blir den aldri. Selv om den har et skikkelig klimaks hvor festlige skapninger hogges, skytes og smeltes. Men det spiller liten rolle. For filmen underholder mer enn den skremmer. Spesialeffektene er for øvrig ikke så verst, selv om teknologien har kommet et stykke siden 1985.
Chris Sarandon gjør en meget god figur i rollen som vampyren. En svært morsom karakter. Og apropos karakterer, så likte vi også Roddy McDowall i rollen som vampyreksperten Peter Vincent. Også artig at Amanda Bears her spiller filmens sexobjekt, ettersom hun tilbrakte nær resten av sin karriere å portrettere det motsatte i sin rolle som Marcy i kultserien Married with Children.
7 bloddråper
30 Days of Night er en action-fylt og underholdende vampyr horror. Kan minne om en slags krysning av Stakeland og en Stephen King-film, plassert i et iskaldt Alaska. Denne rammen med en bitteliten, nesten cowboy-aktig by, plassert midt i isødet, gjør at filmen skiller seg fra andre vampyr-filmer. Alltid gøy med horror i vinterlandsskap, det både føles og ser bra ut.
Vi følger en gjeng som bor lengst nord i Alaska og som forbereder seg til en 30 dagers «natt» som de kaller det, dvs. at det er bekmørkt i 30 dager. Et litt pussig værfenomen, men sånn er det tydeligvis der oppe, og man får bare kjøpe premisset. Klart det er et bra utgangspunkt for horror, og ikke minst for vampyrer å boltre seg i. De liker som kjent ikke dagslys. Når den lange natten etter hvert senker inn, begynner merkelige og grusomme ting å skje, og det tar ikke lang tid før innbyggerne i bygda må gjøre det de kan for å forsvare seg mot disse hissige og mildt sagt aggressive inntrengerne.
Ok, filmen er ganske oppskriftsmessig bygd opp, og den følger et handlingsmønster man kjenner godt igjen fra andre filmer. Karakterene er også gjenkjennbare, og konfliktene som dukker opp, likeså. Og selvsagt finnes det i filmen, elementer av lite plausibilitet i situasjoner og adferd hos karakterene. Dessuten stusset vi noe på tidsaspektet på 30 dager, for som seer føltes det mer som om alt foregikk over en kveld/natt.
Uansett… det er greit, man kjøper det, og rammen og håndverket gjør det interessant nok til at filmen hever seg over mye annet innen vampyr-sjangeren. Det er solid action, raske og brutale vampyrer, og det er god dose spenning og intensitet i filmen. I tillegg er flere av scenene ganske gory og grafiske også, så filmen holder lite tilbake. Tøff den scenen med hu jenta, som vampyrene bruker som lokkemat. Ganske drøyt og noe vi ikke har sett før. Vampyrene fremstår som nådeløse og slue rovdyr, hevet over menneskene, og de er rett og slett noen svært farlige skapninger. De snakker et felles språk også, visstnok utviklet spesielt for filmen. Det er jo kult og gir dem større dybde. Josh Hartnett gjør forøvrig en god figur som sympatisk og handlekraftig sheriff, som sammen med kona, spilt av Melissa George, tar ansvarsrollen i gruppen. Bra skuespill av alle involverte i filmen egentlig.
Filmen er basert på en tegneserie, og regien er ved David Slade, en mann som har vært produsent på American Gods og Hannibal-seriene, regissert flere av episodene, og som også var regissøren av den kontroversielle Hard Candy. En mann med teft åpenbart, og det viser han også her. Fint foto er det også, lekker natur (hvertfall før det blir natta:)), og flere av scenene har estetiske kvaliteter. Så alt i alt en kul og severdig vampyrfilm.
6 bloddråper
Thirst er en romantisk vampyrfilm for voksne. En film om tap, tilgivelse og kjærlighet. Og en ambisiøs film som forsøker å gjøre mer enn å skildre blodtørstige og sexy vampyrer. Filmen vant for øvrig også juryprisen ved Cannes festivalen i 2009.
Thirst har et godt utgangspunkt for en vampyrfilm; en prest som lar seg frivillig smitte av en dødelig sykdom, med den konsekvens at han under den eksperimentelle medisineringen ender opp som vampyr. Og med sin religiøse og altruistiske bakgrunn forsøker han å gjøre det beste ut av sin nye tilværelse, herunder sørge for at hans tørst for blod ikke skal gå ut over uskyldige mennesker. Men noe, eller noen kan vi vel si, dukker opp og tvinger presten til å revurdere det hele.
Regien har Chan-wook Park (Oldboy, Sympathy for Mr. Vengeance), og dette er ingen hvem som helst. Selv om dette ikke er hans beste film, viser han på ny at han er et unikt talent og en av de store regissørene i sin generasjon.
Filmen starter ganske så rolig. I første halvdel følger vi presten i hans tomme og ensomme tilværelse. Han forsøker så godt han kan å følge sitt moralske kompass, og ikke la sine lyster og behov få overtak. Men så møter han Tae-ju og faller pladask. Regissør Park tar seg god tid. Det meste er nedtonet og sobert. Filmens første snaue time opplevde vi til tider som noe seig, men så får filmen en kjærkommen energiinnsprøyting. Og herfra og ut er det riktig så underholdende. Det serveres kledelige doser med splatter og body horror. Og ikke minst humor. Og alt er akkurat passe grafisk. Spesialeffektene er for øvrig upåklagelige. Det er til tider både vakkert, grotesk og grasiøst.
Og vi likte særlig godt filmens slutt. Den er dramatisk, romantisk (?) og sår. Og med fantastisk kinematografi. En tilfredsstillende slutt på en fascinerende reise inn et ensomt og kaldt mørke. Og hvem klarer seg egentlig uten varme og lys?
7 bloddråper
Blood Red Sky er et blodig og actionfylt kapringsdrama i 10 000 meters høyde med slemme terrorister og blodtørstige vampyrer. En skikkelig popcorn-film som er akkurat det den gir uttrykk for; lettbeint underholdning som best nytes sammen med et par kald pils og en stor pose Mexican Fiesta.
Et fly på vei til New York blir kapret av islamistiske terrorister. Ombord på flyet befinner seg en syk mor og hennes lille gutt. Morens mystiske sykdom skal imidlertid vise seg å gi kaprerne, og for øvrig alle ombord, uante utfordringer.
Dette er From Dusk Till Dawn møter Snakes on a Plane. En slags grøsserversjon av Air Force One med Harrison Ford. For blander man inn overnaturlige vesener, ja, da har slike thrillere en tendens til å tippe over i grøssersjangeren.
Det er lite å si på den tekniske gjennomføringen. Det er intenst og nervepirrende, og oppskriftsmessig utført med de elementer som gjerne preger en slik skildret konflikt. Samtidig oppleves særlig siste del av filmen noe oppskriftsmessig og "safe". Her tar actionsekvensene fullstendig overhånd, og filmens siste del er en hektisk katt og mus lek. Men mange liker jo slikt:)
I tillegg til konflikten ombord får relasjonen mellom mor og sønn mye spilletid, samt bakgrunnen for mors sykdom. Og det er dette som gjør at filmen skiller seg litt ut av kapringsthrillere, for ikke å snakke om vampyrsjangeren, og som tilfører en sterkere dramatisk nerve. Forsåvidt et godt narrativt grep og som også gjør at vi engasjerer oss mer i historien og karakterene. Utfordringen med slik utbrodering er kanskje at spilletiden blir i overkant lang, over 2 timer er vel mye i horrorsammenheng.
Vel, dette er likevel underholdene saker, som nok vil tilfredsstille mange som er på utkikk etter noe adrenalinfylt og ukomplisert å se en fredagskveld:)
6 bloddråper
Dette er en fascinerende og sober fortelling om en dysfunksjonell familie, hvor det yngste medlemmet er en vampyr.
Vi møter Dwight som er ute på natten på leting etter hjemløse, som han tilbyr mat og et sted å bo. Det skal imidlertid vise seg at Dwight har brutale planer med de stakkars uteliggerne. For Dwight trenger blod. Mye blod.
Selv om dette er en vampyrfilm så handler den mer om familiebånd, plikt og omsorg. Den er overraskende engasjerende og rørende. En lavmælt, nær og trist film som ikke forlater tankene med det første. Det er ikke så mye som sies og skjer. Filmen tar seg god tid. Et godt valg for de som liker mørke og stemningsfulle filmer uten så mye bulder og brak. For filmen er ikke særlig voldsom eller grafisk. Den er heller ikke særlig skummel. Selv om den evner å skru til her og der. Og de dramatiske scenene fremstår befriende realistiske. Dette er en sjeldent god skildring av dysfunksjonelle relasjoner og personlig ofring. Og en original vri på subsjangeren.
En imponerende spillefilmdebut til manusforfatter og regissør Jonathan Cuartas. Og vi er nødt til å trekke frem Patrick Fugit som den eldre broren, Dwight. Det virker som han værer verdens bekymringer på sine skuldre. Noe han på en måte også gjør.
7 bloddråper
Jacob's Wife er noe så sjeldent som en feministisk vampyrfilm, hvor frustrasjon og raseri over å være fanget i lydige og underdanige roller skal få fullt utløp.
Vi følger den middelaldrende Anne som bor i en liten småby med sin ektemann Jakob. Jakob er en svært hengiven prest. Hverdagen er ikke akkurat full av spenning, og Anne virker kun å eksistere som Jacob sin kone. Det er hennes rolle og identitet. Inntil hun begynner å forvandle seg.
Som nevnt innledningsvis er dette en til tider nokså artig skildring av forholdet mellom mann og kvinne. Et forhold som i tusenvis av år har vært dominert av mannen. Kvinnen har blitt satt i skyggen, for å gjøre plass til mannen, og hennes behov har vel vært mildt sagt vært ignorert og tilsidesatt. Vi orker ikke tenke på hvor mye dritt kvinner har måttet finne seg i. Heldigvis virker roller og forventinger å være i endring, og kvinnen står (forhåpentligvis) i dag fri til å definere og utøve sin rolle både i samfunnet og overfor en partner. Vi opplevde filmens antagonist å representere denne friheten. Og som er, med full rett, forbanna og dritt lei. Om så filmen ikke treffer helt blink, så er den i hvert fall et lite hakk smartere og mer ambisiøs enn mange andre i sin subsjanger.
Hovedrollen inntar Barbara Crampton, som har en nokså lang fartsid innen sjangeren (se blant annet Re-Animator og We Are Still Here). Og hun leverer. Hun går uanstrengt fra svak og usynlig til sterk og sexy. Også festlig med Larry Fessenden som Jacob. Litt artig fun fact er at Boonie Aarons, som spiller filmens vampyr, også spiller den skumle uteliggeren i David Lynch Mulholland Drive. Hennes karakteristiske utseende har gitt henne roller i andre skrekkfilmer som The Nun og Drag me to Hell.
Dette er til tider både absurd og komisk. Hadde filmen vært noe mer subtil ville den fremstått enda mer solid. Men alt i alt er dette mer enn godkjent:)
7 bloddråper
Day Shift er en fjærlett og underholdende vampyrfilm, som er like overfladisk og glatt som den er velsmurt og vellaget.
Jamie Fox spiller Bud, en hardtarbeidende familiefar hvis inntektskilde er å ta livet av vampyrer for deretter å selge hoggtennene. Vi følger hans kamp for å skrape sammen nok penger slik at moren til hans barn ikke trenger å flytte til sin familie i Florida.
Netflix bør være takknemlig for at de fikk med den mer enn solide Jamie Foxx på laget, og rundt seg har han både kapable skuespillere og karismatiske kjendiser. Flere av dialogene og karakterene er dog klisjefylte, men mye reddes av skuespillernes gode kjemi og filmens sjarmerende og uanstrengte tilstedeværelse. Day Shift serverer bøttevis med heftig action og heseblesende kampscener. Filmen er til tider svært så festlig å se på. De snaue to timene føk unna. Jepp, filmen virker å krysse av de fleste boksene i Netflix sine velfungerende algoritmer.
Filmen er NESTEN så underholdende at man ser forbi hvor slapp historien er. Vi blir kastet inn i en verden hvor vampyrer bor blant oss og hvor en måte å tjene penger på å er å skaffe og selge deres hoggtenner. Vi får ikke særlig forklaring på hvorfor det er blitt slik det er blitt. Og vi blir heller ikke særlig kjent med sentrale karakterer i filmen, la det være Dave Franco sin karakter Seth, eller Fox sin protagonist Audrey San Fernando, spilt av Karla Souza. Så særlig engasjerende blir det derfor aldri.
Day Shift serverer mye staffasje og lite innhold. Men greit, filmen skal vel bare servere lettbeint underholdning, noe den også lykkes svært godt med.
7 bloddråper
Blood er en meget vellaget film om hvor langt en mor vil gå for å redde sitt barn. En film om en mors kjærlighet og avhengighet, men som nok kunne vært et kvarter kortere. For den risikerer å bli noe monoton. Og dessverre noe forutsigbar.
En skilt mor forsøker å stable livet på beina sammen med sine to små barn; Owen og Tyler. Men en dag blir Owen bitt av familiens hund og påført en mystisk sykdom. Det eneste som holder ham i live er, vel, du tippet kanskje med tanke på filmens tittel; blod.
Regi har Brad Anderson, en produktiv kar som kan sitt fag og som blant annet har gitt oss solide filmer som Maskinisten (2004) og Session 9 (2001). Og igjen viser han sine ferdigheter. Det er visuelt overbevisende, lydsporet sitter og skuespillerne leverer. Vi likte særlig Michelle Monaghan i rollen som den stakkars moren, men også Finlay Wojtak-Hissong er godt castet som lille Owen. For øvrig artig at 90-talls kjekkasen Skeet Ulrich bekler rollen som barnas far. Vel, den lille gutten blir nifsere og nifsere etterhvert som galskapen øker, og moren mer og mer desperat for å holde ham i live. Premisset er greit nok, men det funker imidlertid bare sånn halvveis. Joda, filmen tør være ubehagelig og dyppe sine føtter inn i mørk materie, og vi synes filmen skildrer godt morens beskyttende adferd overfor hva som i realiteten er en liten junkie. Men den klarer ikke helt å finne den riktige rytmen. Det blir litt for flatt. Vi mistet dessverre noe engasjementet etterhvert som vi nærmer oss slutten.
Men selv med sine mangler er dette en solid film og et godkjent bidrag til en allerede velfylt vampyrsubsjanger.
6 bloddråper
Vellaget og solid film av André Øvredal, veldig artig med en norsk regissør som gjør suksess i Hollywood med horror som spesialitet.
Vi befinner oss på slutten av 1800-tallet, ei skute ligger til havn i Bulgaria og skal lastes før videre avreise til England. En spesiell kasse skal vise seg å romme noe som kommer til å skape problemer på ferden.
Premisset er klassisk, kanskje ikke kjempeoriginalt, men det er godt gjennomført, effektene er upåklagelige, og det er en uhyggelig atmosfære som preger tilværelsen blant mannskapet på båten.
Minuset er nok at det virker nokså safe, og føles noe formelstyrt, både når det gjelder historiefortellingen og oppbygging. Den bringer ikke mye særlig nytt på bordet, utover muligens at historien foregår på en 1800-talls skute. Og Dracula-myten kjennes som et i overkant enkelt og velkjent tema, og som også her følger et konvensjonelt spor. Settingen på skuta er dog godt skildret, etter hvert som uroen og uhyggen befester hos mannskapet. Og det blir både småklaustrofobisk og uhyggelig. Kan hende det oppleves noe monotont, etter hvert som mye av handlingen foregår under dekk, med mye sniking i trange rom i dunkle omgivelser.
Og vi var vel kanskje ikke helt overbevist om de valg som utførtes av karakterene. Vel, det kan kjennes bittelitt frustrerende fra et seer-ståsted når handlingen inneholder elementer som kan føles som logiske brister. Men pytt; vi skal ikke la det gå utover filmen. Filmskaperne forsøker tross alt å skape en så spennende og prekær situasjon som mulig! :)
Det er som nevnt proft utført, plenty med gode skuespillerprestasjoner, og Øvredal viser at han mestrer håndverket til det fulle. Lite å utsette på filmens utseende og gjennomføring, men vi skulle nok ønske filmen tok noen originale vendinger, og bød på flere overraskelser.
6 bloddråper
En overraskende morsom og actionfylt film, med Nicholas Cage i rollen som den beryktede Dracula.
Dette er på mange måter en actionfilm med vampyr/Dracula-tematikk. Og det er en artig moderne variant av Dracula-historien.
Vi følger Renfield, en ytterst lojal tjener til Dracula, som ved hjelp av superkrefter, som følge av å spise insekter (!), jakter ned ofre for å gi til sin herre. Dette har pågått i årtier, og insekter til Renfield og blod til Dracula virker å sikre evig liv for dem begge. Men Dracula er ikke en hyggelig herre å tjene, en narsissistisk, grusom og undertrykkende type. Renfield begynner å se seg lei av å drepe uskyldige, og han føler seg fanget i en voldelig og destruktiv relasjon.
Dette er kreativ og artig. Den har høyt tempo og driv, og flere spenstige og brutale actionsekvenser i John Wick-stil, som underholdte oss stort. Det er lekent og brutalt.
Cage gir som alltid alt, og han kler Dracula rollen godt. Han tilfører herlige doser mer humor, karisma og ondskap til denne famøse karakteren. Nicholas Hoult som spiller Renfield er på mange måter motsykket til Dracula. Tydelig at han forsøker å gi karakteren et “Hugh Grant-preg”; nølende, stotrende og sjarmerende på samme tid. Dynamikken funker mellom disse to og det er morsomt å se på.
Oppsummert en artig og vellaget film, med en up-to-date Dracula historie det svinger av, og som bobler av fortellerglede og entusiasme fra start til slutt.
7 bloddråper