Vampyr

Av skumle og overnaturlige vesener innen horror er vampyren kanskje den mest brukte. En haug av filmer gjennom historien har portrettert vampyren, og den slutter visst aldri å skremme og fascinere oss. Til og med en av de første horrorfilmer noensinne hadde vampyren i hovedrollen, og vi tenker da selvsagt på stumfilmgrøsseren Nosferatu fra 1922.  

Denne blodsugende, mytiske karakteren har vært en viktig del av folketroen i hundrevis, hvis ikke tusenvis av år. Selve begrepet «vampyr» oppstod på 1700-tallet, og vampyrovertro ble etterhvert særlig populært i Øst Europa og Balkan-området. Man trodde så sterkt på vampyrer at massehysteri oppstod, og på samme måte som folk ble anklagd for hekseri og trolldom, var vampyr også noe man kunne bli mistenkt for å være.

Det var særlig to bøker på 1800-tallet som banet vei for vampyren som et pop-kulturelt grøsserfenomen; The Vampyre (1819) av John Polidoris, og Bram Stoker’s Dracula fra 1889. Polidoris blir nevnt som han som skapte den vampyren vi kjenner så godt til i dag; en vampyr som er aristokratisk, sofistikert og karismatisk. Bram Stokers Dracula (som for så vidt er mye inspirert av Polidoris’ The Vampyre) var også temmelig erotisk ladet, og som skildret casanovaen Dracula og hans søken etter blod fra unge kvinner, og hvor blodsugingen gjorde dem til hans elskere. Det som ga Bram Stoker ideen om Dracula, var Vlad Tepes, en fyrste som hersket i Valakia (nåværende Romania) i andre halvdel av 1400-tallet. Vlad Tepes («Vlad spidderen») ble også kalt Dracula faktisk, og som betyr Dragens Sønn. Han var en råtass, kjent for å holde tyrkerne unna Valakia, og for sine svært så harde og brutale straffemetoder. Å spidde sine fiender levende på påle, var en av hans favoritter, og et sted mellom 10 og 20 tusen mennesker endte sine dager på Vlads påler. Vlad sin brutalitet  ga opphav til ryktet om at han var vampyr, noe Bram Stoker selvsagt lot seg inspirere av, og som ble utgangspunktet for Dracula-boka hans.

At vampyren var en sexy jævel, en kvinnebedårer av rang, med en dyrisk tiltrekningskraft, har blitt videreført gjennom utallige filmer og serier, med True Blood som kanskje det beste eksempelet. Vampyren har også fått en tragisk dimensjon tilknyttet seg. De er ensomme, har ofte problemer med relasjoner grunnet sin avhengighet etter blod, de lever om natten, og lever også evig. Ikke alltid så kult å overleve alle rundt seg. Masse trøbbel med å være vampyr altså, og vampyren som karakter har faktisk blitt ganske så kompleks; sexy, skummel og ikke minst, sårbar.

Sjukt mye å ta av når det gjelder vampyrfilmer, så mye at vampyrfilmer nesten kan deles inni i enda flere subsjangre; action-vampyr, drama-vampyr, romantisk-vampyr, komedie-vampyr, etc. Uansett; her er noen gode og blodtørstige vampyrfilmer som vi anbefaler:

 
Draculabram.jpg

Dracula (1992)

Må selvsagt ta med Dracula fra 1992, signert mesterregissøren Francis Ford Coppola. Fristende å kalle dette Coppolas siste virkelig gode film, og hans kanskje siste klassiker. For Coppola har jo gitt oss en rekke klassikere før dette; Gudfaren (1972) Avlyttingen (1974) , Gudfaren 2 (1974), Apokalypse nå (1979), Outsiders (1983) og Rumble Fish (1983), og til sist da altså Dracula (1992), basert på boka til Bram Stoker. Etter dette kom det mye rart fra Coppola, som så ut til å ha mistet piffen. Uansett en imponerende katalog, med kanskje Gudfaren-filmene og Apokalypse nå som de aller største. Men vi tør påstå at Dracula også bør få sin plass blant de store. I hvert fall innen Vampyr-sjangeren.

Det som skiller Dracula fra Coppolas tidligere filmer, er den voldsomme, visuelle stilen. Alt er karikert og har en estetikk som minner om noe fra et øst-eurpeisk teater eller dukkespill, med svære kulisser ala en Wagner-opera. Det er store følelser i sving, über-dramatisk, über-romantisk og ja, erotisk også må vi si. Stemningen piskes opp ytterligere med symfonisk og messende orkestrert musikk. Det er tungt og dystert ladet.

Coppola må ha hatt det mye gøy med den filmen her; alt er så fargerikt, en visuell fest for øyet, med masse referanser til tidligere Dracula-filmer, og hvor alt er kreativt og snedig satt sammen. Vi vil si at Dracula lett overgår Tim Burtons gotiske og eventyraktige filmer, Dracula er rett og slett mye voldsommere på alle plan. Det er Dracula, liksom! Og som spilles helt nydelig av Gary Oldman. Oldman tenderer ofte mot roller med mye følelser, temperament og drama, og Dracula er mildt sagt intet unntak. Temmelig mange andre kjente er også med i filmen, med Winona Ryder, Anthony Hopkins, Keanu Reeves (Coppola ønsket visst egentlig Johnny Depp, men studioet ville ha Keanu) i sentrale roller. Jo, og Tom Waits spiller sinnsyk person! Kult.

Dracula er mektig og storslagent. En av 90-tallets klassikere.

9 bloddråper


MV5BMjMzNjMyMjU2M15BMl5BanBnXkFtZTgwMzA3NjQ0MzE@._V1_UY1200_CR106,0,630,1200_AL_.jpg

A Girls Walks Home Alone at Night

Og nå til noe (nesten) helt annet. Nemlig den iranske A Girl Walks Home Alone at Night fra 2014. Dette er regidebuten til Ana Lily Amirpour. Og dette er litt av en debut. Filmen er svært kritikerrost, og vi har ingen problemer med å forstå hvorfor. Vi kan samtidig forstå hvorfor den ikke fikk det store publikummet. Dette er en slående vakker og vellaget kunstfilm som krever litt av seeren. 

Vi befinner oss i en arabisk by, som virker nesten å være folketom. Filmens få karakterer vandrer rundt de stille og forlatte gatene, nesten som i en gammel western-film. Alt som mangler er tumbleweeds og lyden av hester. Og på mange måter er dette en iransk vampyr-western. Noe av musikken kunne passet perfekt inn i en Sergio Leone-film, det er støvete og hardt, karakterene er av få ord, og vi møter mennesker som lever på utsiden av det respektable samfunn; dopselgere og junkier, horer og horekunder, et nær lovløst samfunn som trygler om hjelp. Og en slags hjelp får de. For vampyren i filmen, en kvinne kledd i chador på skateboard, har en viss preferanse når det gjelder hvem som fortjener å bli middag. Vel, skal ikke plapre i vei for mye om dette, filmen er først og fremst en kjærlighetshistorie. Om den fåmælte, tragiske og såre relasjonen mellom vampyren uten navn og Ashraf, to ensomme sjeler som desperat trenger en hånd å holde i. 

Filmen beveger seg sakte fremover. Noen av scenene er lange og dvelende, men helt plettfritt gjennomført. Her gjelder det å ikke være utålmodig, men bare nyte reisen. Filmen er i svart hvitt, og den spiller veldig på bruk av skygger og skille mellom lys og mørke. Dette, sammen med filmens tematikk og dets noe tragiske karakterer, gir den et viss noir-preg. 

Filmen har noen fantastiske scener. Vi må dra frem scenen hvor den prostituerte danser for sin kunde. For noen bilder og for en lyssetting. Tarantino ville elsket det:) Filmen er unektelig et originalt tilsnitt til vampyr-sjangeren. Lydsporet, med mye 80-talls musikk, setter en fin stemning i filmen, og alt ser upåklagelig ut. Står noen ganger i fare for å bli litt for pretensiøs, men holder seg akkurat innafor. Mener nå vi.

Vi må påpeke at den ikke er spesielt skummel. Og nesten blottlagt for blod og vold. Men vi mener den uansett er helt klart verdt å se:) 

8 bloddråper


MV5BNDYxYWY3ZTUtNzNiMi00ZmQyLTliMzAtNDdiZGY1NzVjZTc3XkEyXkFqcGdeQXVyMTQxNzMzNDI@._V1_UY1200_CR87,0,630,1200_AL_.jpg

Nosferatu: Phantom der nacht

Vi burde kanskje ha tatt med stumfilm klassikeren Nosferatu fra 1922, men har istedet valgt Werner Herzogs versjon fra 1979. Originalen er et mesterverk, men mest for spesielt interesserte. Herzog er for øvrig nokså tro mot originalen. Med seg har han Klaus Kinski i rollen som grev Dracula. Kinski og Herzogs samarbeid er en historie i seg selv, sjekk gjerne ut Fitzcarraldo og Aguirre - Guds vrede, meget så imponerende verk. 

Historien her er lik Coppolas versjon, som er omtalt ovenfor. Vi følger Jonathan, spilt av Bruno Ganz (som sikkert de fleste kjenner fra Der Untergang), som får i oppdrag å reise til slottet til Dracula for å avslutte en eiendomstransaksjon. Her blir han tatt til fange, mens Dracula reiser til Jonathans hjemby, Wismar, for å oppsøke Jonathans vakre kone. Mer skal vi ikke si, de fleste her kjenner nok historien. 

Herzogs film er mindre ambisiøs og voldsom enn Coppolas versjon. Kan nesten oppleves som en teateroppsetning. Dessverre er det flere av skuespillerne som har tatt vann over hodet, og som viser at de hører mer hjemme som statister på Chat Noir. Og vanskelig å ikke stusse over Jonathans manglende reaksjon da han ankommer slottet til Dracula, for makan til mer ubehagelig og tvilsom vert skal man lete lenge etter. Men filmen er stemningsfull, visuelt upåklagelig, og ikke minst har Kinski i hovedrollen. Kinski portretterer Dracula som en trist, ensom og tragisk figur, fanget i sin tilstand og isolert fra verden. Filmen er både vakker, melankolsk og fascinerende. Helt klart en av de bedre versjonene av klassikeren fra 1922. 

7 bloddråper


laden16.jpg

La Den Rette Komme Inn (2008)

Og vi må jo ta med den svenske La den rette komme inn fra 2008, i regi av Thomas Alfredson. Filmen er basert på en bok av John Lindquist, som også skrev manus til filmen. Og det er det solide manuset, sammen med en stilsikker og dyktig regissør, som gjør at denne filmen er noen hakk over de fleste av sine kollegaer i subsjangeren. Filmen fikk en amerikansk remake i 2010, en overraskende god en, faktisk.

Året er 1981. I en forstad til Stockholm møter vi Oskar, en innadvent og spe gutt på 12 år, som blir mobbet på skolen og i det store og hele holder seg mest for seg selv. Plutselig får han en ny nabo, Eli, en jente på ca. hans alder, og som han fort blir småbetatt av. Det skal imidlertid vise seg at Eli er en vampyr. Greit, da har dere utgangspunktet for filmen. Vi skal selvfølgelig ikke avsløre mer. 

Dette er en snill skrekkfilm. Den er mer drama enn skrekk, og kan sees uten frykt for mareritt eller andre traumer. Filmen er melankolsk, vakker og forførende. Den klarer å skape sitt eget uttrykk, det føles gammelt og moderne på en gang. Den er stemningsfull, med sine kalde farger og sosialrealistiske innhold. Den er ikke særlig skummel eller grafisk i sin skildring av volden og skrekken. Alfredson har valgt å tone dette ned, og i stedet fokuserer han på forholdet mellom Oscar og Eli. Og det er ikke så dumt. En slags romantisk barnefilm til tider. Filmen beveger seg rolig, men selvsikkert, fremover. Historien fortelles mer med bilder enn med ord. Ikke ulik A Girl Walks Home Alone At Night (se ovenfor). Begge filmer har fantastiske bilder, som, ikke ulik sirenene i gresk mytologi, glatter over det brutale og skumle, og lokker deg inn i sin verden. Og vi lar oss lokke. For dette er ingen dum verden å tilbringe snaue to timer:) 

8 bloddråper


30 days.jpg

30 Days of Night

30 Days of Night er en action-fylt og underholdende vampyr horror. Kan minne om en slags krysning av Stakeland og en Stephen King-film, plassert i et iskaldt Alaska. Denne rammen med en bitteliten, nesten cowboy-aktig by, plassert midt i isødet, gjør at filmen skiller seg fra andre vampyr-filmer. Alltid gøy med horror i vinterlandsskap, det både føles og ser bra ut. 

Vi følger en gjeng som bor lengst nord i Alaska og som forbereder seg til en 30 dagers «natt» som de kaller det, dvs. at det er bekmørkt i 30 dager. Et litt pussig værfenomen, men sånn er det tydeligvis der oppe, og man får bare kjøpe premisset. Klart det er et bra utgangspunkt for horror, og ikke minst for vampyrer å boltre seg i. De liker som kjent ikke dagslys. Når den lange natten etter hvert senker inn, begynner merkelige og grusomme ting å skje, og det tar ikke lang tid før innbyggerne i bygda må gjøre det de kan for å forsvare seg mot disse hissige og mildt sagt aggressive inntrengerne.

Ok, filmen er ganske oppskriftsmessig bygd opp, og den følger et handlingsmønster man kjenner godt igjen fra andre filmer. Karakterene er også gjenkjennbare, og konfliktene som dukker opp, likeså. Og selvsagt finnes det i filmen, elementer av lite plausibilitet i situasjoner og adferd hos karakterene. Dessuten stusset vi noe på tidsaspektet på 30 dager, for som seer føltes det mer som om alt foregikk over en kveld/natt.

Uansett… det er greit, man kjøper det, og rammen og håndverket gjør det interessant nok til at filmen hever seg over mye annet innen vampyr-sjangeren. Det er solid action, raske og brutale vampyrer, og det er god dose spenning og intensitet i filmen. I tillegg er flere av scenene ganske gory og grafiske også, så filmen holder lite tilbake. Tøff den scenen med hu jenta, som vampyrene bruker som lokkemat. Ganske drøyt og noe vi ikke har sett før. Vampyrene fremstår som nådeløse og slue rovdyr, hevet over menneskene, og de er rett og slett noen svært farlige skapninger. De snakker et felles språk også, visstnok utviklet spesielt for filmen. Det er jo kult og gir dem større dybde. Josh Hartnett gjør forøvrig en god figur som sympatisk og handlekraftig sheriff, som sammen med kona, spilt av Melissa George, tar ansvarsrollen i gruppen. Bra skuespill av alle involverte i filmen egentlig.

Filmen er basert på en tegneserie, og regien er ved David Slade, en mann som har vært produsent på American Gods og Hannibal-seriene, regissert flere av episodene, og som også var regissøren av den kontroversielle Hard Candy. En mann med teft åpenbart, og det viser han også her. Fint foto er det også, lekker natur (hvertfall før det blir natta:)), og flere av scenene har estetiske kvaliteter. Så alt i alt en kul og severdig vampyrfilm.

6 bloddråper