Survival

Overlevelse. Vårt mest primale instinkt. Og ja, en gjenganger i de fleste horrofilmer; det å bli utsatt for ekstrem fare og påkjenning, og måtte klare å kjempe med nebb og klør for å komme ut av situasjonen med livet i behold.

Men survival-subsjangeren er dog noe eget. Survival horror er opprinnelig en terminologi fra videospill-verdenen. Men det er også laget en rekke tøffe filmer med dette som utgangspunkt og premiss. I disse filmene befinner karakterene seg langt unna den trygge og gjenkjennelige sivilisasjonen. De er ofte på reise inn i ukjent og farefullt terreng, ofte ødemarka. 

Subsjangeren overlapper således til dels med horrorfilmer satt i naturen (Ut i naturen- og Dyr i horror subsjangerne), da survival-filmer ofte finner sted i Guds usiviliserte bakgård. Og til dels med Fangenskap-subsjangeren, da karakterene ofte føler seg, eller faktisk blir forsøkt, fanget. Enten ved at omgivelsene er så ekstreme at du ikke kommer deg ut, type sumpene i Australia eller ørkenen i USA. Eller ved at gjerningsmannen har satt opp menneskeskapte hindre, i et forsøkt på å fange deg i et mørkt og sadistisk spill. I Fangenskap har imidlertid offeret som oftest allerede blitt tatt til fange; stengt inne i en kjeller, bundet/lenket fast etc., og kampen handler om å slippe løs fra sin overgriper, se feks Martyrs, Saw og Girl Next Door.

I survival-subsjangeren er ikke nødvendigvis offeret tatt til fange. Ennå. Kampen handler nettopp om å unngå å bli tatt til fange. En katt og mus-lek begynner, for å se hvem som er kløktigst. Survival-filmene handler som oftest først og fremst om det å finne en utvei; hvordan komme seg ut av situasjonen de befinner seg i uten å bli kvestet/spist/voldtatt/lemlestet og/eller drept.

Under finner dere noen solide eksempler på survival horror. Enjoy!

 
carnage.jpg

Carnage Park

Carnage Park (2016) var en ordentlig positiv overraskelse. Den er svært så underholdende og vi koste oss gløgg mens vi så denne. Dersom Tarantino, Rob Zombie og Sam Peckinpah hadde gått sammen og lagd en skrekkfilm, så kunne resultatet blitt Carnage Park. En herlig mix av westernaction og 70-talls-hillbilly-B-horror. Hvor fett er ikke det? :)

Lenny og «Scorpion» Joe gjennomfører et bankran som går på tverke. I fluktforsøket drar de med seg et kvinnelig gissel i bilen, Vivian, og sammen kjører de langt inn i den amerikanske ødemarka. Flukten går ikke helt på skinner akkurat, og får en bråstopp når hjulet plutselig blir skutt i filler. Det er noen der ute, noen som har en spesiell interesse for dem.

Herlig konsept, som er like enkelt som det er spennende. Filmen utvikler seg til å bli en heftig katt og mus-jakt, og opplevelsen av å være fanget i et tilsynelatende enormt jaktområde, blir intenst skildret. Gøy med Pat Healy, en av våre favoritt skuespillere (Cheap Thrills), som spiller klin gæren, kristen fundamentalist, psycho killer. Veldig kul rolle. Bra karakterer over hele linja egentlig, skuespillerne koste seg i rollene så det ut til. Foto og klipp funker også som bare det, og man merker som nevnt mye tribute til Grindhouse og andre 70 tallsfilmer. Bare soundtracket alene er knalltøft og som hentet ut av en Tarantino film. Filmen taper seg dog noe mot slutten, med i overkant mye mørk, grotte/tunnel-action, men OK, det får vi godta.

Alt i alt en imponerende film av regissøren Mickey Keating, som bare er 28 år gammel. Et tydelig talent. Vi gleder oss til å sjekke ut mer av han, ettersom han har lagd en del skrekkfilmer allerede, faktisk.

En underholdende, fun-ride-horror, som sprudler av entusiasme og ren filmglede. Denne kan vi trygt anbefale. 

7 bloddråper


happy.jpg

Happy Hunting

En skitten, blodig og svært så underholdende liten western horrorfilm satt ved grensen mellom USA og Mexico. Dette er spillefilm-debuten til Louie Gibson og Joe Dietsch (som for øvrig også skrev manus), og filmen har sopt med seg en rekke priser fra diverse filmfestivaler. Og vi kan forstå hvorfor. 

Vi møter Warren, en alkoholisert kar som virker å ha svært lite gående for seg. Han blir oppringt og fortalt at hans eks i Mexico er død og at han har en datter han aldri har møtt. Warren reiser umiddelbart mot Mexico, men på veien ender han opp i et lite drittsted kalt Bedford Flats. Beboerne her har en årlig begivenhet som Warren, nokså motvillig, blir deltaker i. Nøyaktig hva skal vi ikke avsløre, men det ligger vel noe i tittelen:) 

Fotoet er knallbra. La det være sagt med en gang. Digge landskapsbilder og tøff grafisk vold. Jepp, nokså brutale saker uten at det blir for mye gore. Svært imponerende av to såpass uerfarne regissører. Og karakterene funker nokså bra. Selv om det er Warren (Martin Dingle Wall) som leverer best. Han fremstilles akkurat passe myk og følsom og evner å vekke sympati. Greit, så er det nesten i overkant imponerende hvordan Warren klarer seg aleine uti ørkenen, men skitt au, dette er film og da kan det meste skje:) 

Vi liker alltid når filmer finner sted i Shitsville, USA. Det er noe fascinerende over det fortapte amerikanske landskap og dets beboere. Det er skittent, brutalt og nifst. Filmen har faktisk en politisk brodd og er ikke uten satire. Den pirker (meget fortjent) borti vår tvilsomme moral. Den vil unektelig noe mer enn å underholde. 

Jepp, vi ble underholdt. Det var tøft, tett og støvete. Cormac McCarthy møter Jeremy Saulnier:) 

7 bloddråper


black.jpg

Black Water

Et annet godt eksempel på survival horror er Black Water fra 2008. Denne australske lavbudsjettsfilmen finner sted i kanskje det skumleste terrenget som fins på jordkloden; det australske territoriet i nord, hvor krokodillene regjerer. Som påpekt i introen til subsjangeren, så er det svært ofte at karakterene tar turen ut i ødemarka, for å måtte kjempe med de kan for å komme tilbake i live. 

Tre venner skal ut på fisketur i ødemarka, og putrer langt inn i en bitteliten båt, bare for å møte på en svært så hissig og utspekulert krokodille. Filmen er visstnok basert på sanne hendelser. Kanskje ikke så vrient å få til når det kommer til krododille-angrep:) 

Uansett, her handler det kun om en ting; overlevelse. Hvordan klare å komme seg unne krokodillen og det farefulle terrenget som de har klart å bli fanget i. For her er det mildt sagt begrenset med fluktruter. Fyttirakkern, så ubehagelig landskap. Med vann opp til midjen er du nokså enkelt bytte. 

Og dette er overraskende spennende. Ja, slike filmer er det laget bråtevis av, særlig når det kommer til haier, og vi kunne like gjerne plukket ut Open Water eller The Reef, men vi liker denne. Filmen er effektiv, med en enkel og usnobbete dramaturgi, nokså overbevisende skuespillere og en svært så skummel "jeger". Den satser mer på spenning enn adrenalinfylt action, men har flere tøffe scener, et par av krokodille-angrepene er svært godt skildret. Greit, så virker krokodillen å ha en vendetta på ligne med haien i Jaws, men vi har aldri møtt en krokodille, så vi vet ikke helt hvordan den tenker og agerer. Om krokodillens nokså utspekulerte og hevnlystne oppførsel får krokodille-ekspertene uttale seg. Vi lot oss engasjere og levde oss fint inn i filmen. En rett på sak-film som ikke forsøker å være noe annet enn den er; snaue 90 minutter med intens spenning og uhygge.

6 bloddråper


killing-ground-poster.jpg

Killing Ground

Vi hadde hørt en del lovord om denne australske grøsseren; at den var drøy, hissig, og brutal. Lovord som vi i Blodklubben vet å verdsette:) Man kan derfor si at vi hadde visse forventninger til filmen. Og vi syntes den leverte. Ja, nesten litt i overkant. Sjelden har man følt smerten og spenningen så reell. For det var vondt, veldig vondt til tider. Og mye av grunnen var at de bringer inn et hjelpeløst barn i filmen. Å utsette barn for vold og misbruk er nesten tabu, med mindre de er onde (slik som i Omen og Children of the Corn), og særlig når det er realistisk skildret. Slikt er smertefullt å se på.

Uansett; et entusiatisk par skal campe i den australske villmarken. Sett det før? Yes, men nær alle introer i horror har man egentlig sett før, det er den del av sjangerens sjarm. Paret møter en shady og lokal fyr som anbefaler et naturområde de skal campe. Sett det før? Vel, ja, egentlig. Men det er horror, for helvete! Paret kommer til stranda de har sett seg ut og setter opp sin camp. De ser for øvrig et annet campingtelt som står der, men de tenker vel at området er så fint at det kan deles, og de velger å bli. Han shady fyren har selvsagt en kompis, og det tar ikke lang tid før begge hillbilliene blandes inn i idyllen til camping-gjengen. Og plutselig er det ikke så idyllisk lenger. Merkelig nok.

Konseptet til filmen er svært enkelt og noe vi har sett før. Men filmen gjør noen artige dramaturgiske grep som tilfører kreativt til sjangeren. Pluss at realismen er rå. Bare introen alene, med bildene og musikken gir inntrykk av at denne filmen mener alvor. Man skjønner med en gang at dette er kvalitet. Vi hadde litt problemer med historiens utvikling, og at dette er veldig kjent farvann rent innholdsmessig og konseptuelt. Men dette er solid håndverk. Det er stilsikkert, selvsikkert og vel gjennomført. Og det er hissig. Veldig hissig. Denne australske rakkeren sitter i. Australsk villmark er livsfarlig på alle måter. Når skal folk forstå det???

7 bloddråper  


downrange-movie-poster.jpg

Downrange

Ryuhei Kitamura ga oss i 2017 denne hissige og effektive lille saken. Den er nøktern på alle mulige vis, unntatt når det gjelder sin voldelige fremtoning. 

Premisset er såre enkelt; en gjeng unge mennesker punkterer på en øde amerikansk landevei. Men det viser seg fort at årsaken til punkteringen ikke skyldes et uhell, men at noen har skutt i filler bakhjulet. En snikskytter sitter skjult i nærheten med planer om å ta ut de alle, en etter en. Og herfra gjelder kun en ting; å overleve.

Greit, manuset er ikke sjukt originalt eller særlig velskrevet. Du blir egentlig aldri godt kjent med ungdommene, så det er begrenset hvor mye du bryr deg om deres skjebne. Introen til filmen, hvor karakterene introduseres er noe slapt skrevet, vi kunne her fått så mye mer info og følelsesmessig tilknytning. 

Men det filmen mangler på karakterutvikling og smarte dialoger kompenserer den med svært tøffe actionscener. For filmens styrke ligger unektelig i hvordan den skildrer snikskytterens mange angrep. Det er blodig, brutalt og svært grafisk. Tøffe spesialeffekter og intens og trykkende stemning sørger for at underholdningen holder seg hele veien ut. Den er enkel og effektiv. Og ikke minst nådeløs. 

Dette er en mørk og nihilistisk film som vet hva den vil. Og den lykkes greit med oppdraget. 

6 bloddråper


a lonely.jpg

A Lonely Place to Die

A Lonely Place to Die er en britisk survival horror fra 2011. Den leverer effektiv, spennende og brutal action i det skotske høylandet.

Fem fjellklatrere på tur hører plutselig svake barnerop midt i skogen. En liten jente holdes fanget begravd under jorden. Men hvorfor? Gruppen bestemmer seg for å hjelpe jenta, et valg som skal vise seg å bli nokså skjebnesvangert for dem alle.

Å ta utgangspunkt i fjellklatring er ingen dum ide. Fjellklatring er dritskummelt, vi kan ikke fatte at noen har det som hobby, og det byr på en rekke spennende scener. Særlige det første fallet er svært vel gjennomført. Det ser virkelig ekte ut og gjør vondt å se på.

Den skotske naturen setter en fin ramme rundt det hele. Deilig å være ute i naturen, om det så enn er for å bevitne uskyldige mennesker som jaktes av nådeløse drapsmenn. For dette er god gammeldags menneskejakt. Det er tøft filmet, lite nøling og som oftest nokså rett på sak. Litt festlig å registrere at igjen er skurkene rågode til å skyte det ene øyeblikket for å bomme på åpenbare skudd noen strakser senere.

Greit, så kommer ikke filmen med så mye nytt. Den følger en kjent oppskrift, men gjør det på en overbevisende måte. God underholdning for de som er ute etter litt survival-moro:)

6 bloddråper