Giallo

Giallo er kanskje subsjangeren med det kuleste navnet. Uten å kunne italiensk så gir navnet giallo digge assosiasjoner alene. Ahh…giallo…

Ok, giallo er et sjangeruttrykk som omtaler italienskprodusert krimlitteratur– og film på 1900-tallet. Giallo betyr «gult» på italiensk, og henspiller på den gang det var svært populært med pulp-litteratur i etterkrigstidens Italia. Du vet, slike billige, kitchy krimbøker og som hadde gult bak-cover. Derav giallo.

Ofte når man snakker om giallo, så mener man italiensk 60- og 70-talls thrillerfilm. Karakteristikkene i denne type filmer er som regel mord, mysterier, vakre kvinner, røffe menn, nakenhet og ikke minst grafisk vold. Giallo filmene sjokkerte og provoserte, og var ofte svært visuelle i stilen. Foto og kameraføring bidro sterkt som eget narrativt og dramaturgisk element, og i filmene kan man se flere kreative og innovative fotoløsninger. Giallos visuelle stil har derfor betydd mye for det moderne filmuttrykk vi har i dag, både teknisk og kunstnerisk. 

Musikken spilte også en viktig rolle i giallofilmene, og da gjerne i form av loungy jazz, funk, eller mer hissige, progga låter. Mye kul og interessant musikk, og det mest representative er kanskje bandet Goblin som tonesatte flere av Dario Argentos filmer.

Giallofilmene inneholder mye sadistisk vold og som ofte blir svært grafisk skildret. Derfor horror-koblingen. Gjerne vakre kvinner som blir offer for morderens sadistiske lyster, og hvor scenene ikke sjeldent utspiller seg fra morderens eget perspektiv. Moro å se hvordan regissørene innen giallo boltret seg i kreative måter å skildre vold og suspense på. 

Det er mange regissører som har vært innom giallo, men blant de mer kjente er kanskje Mario Bava, Lucio Fulci og Dario Argento. Disse gutta har gitt oss en bråte giallo-godbiter, og som på mange måter satte standarden for sjangeren.

Her er noen gode eksempler på giallofilmer:

 
suspiria.jpg

Suspiria (1977)

Umulig å skulle ta for seg subsjangeren uten å ta med Dario Argento´s Suspiria fra 1977. En ikonisk film, og kanskje Argento´s mest kjente og kritikerroste verk. 

En ung amerikansk danserinne, Suzy, ankommer Freiburg, Tyskland, for å starte på en prestisjefull danseskole. Allerede ved ankomst bevitner Suzy mystiske hendelser, og hun får snart mistanke om det noe som ikke stemmer ved skolen. Og siden dette er en horrorfilm, så har hun selvfølgelig rett i det. 

Suspiria er en visuell nytelse, en orgie av lys og farger. Og med et av filmhistoriens beste lydspor, signert det italienske prog-bandet Goblin. Deres musikk setter unektelig sitt preg på det hele. Og det låter tøft. Filmen inneholder noen fantastiske bilder. Lyset og fargene lager en drømmeaktig og forførende verden, det er både estetisk vakkert og forstyrrende. Her er det nok flere regissører som har latt seg inspirere, fra Nicolas Winding Refn til Wes Anderson. Det ser bra ut, helt klart. Og det er det visuelle som er filmens utvilsomme styrke. Men det er ikke alltid nok for å kompensere for en haug med haltende dialoger og middelmådig skuespill. For ikke alt som skjer i filmen er like overbevisende. Synd, for Argento er farlig nær å lage et lite mesterverk. 

Filmen blir aldri riktig skummel. Men den er spennende. Og den tør være nokså grafisk. Struper kuttes, kropper spiddes og blodet fosser. Vi syns særlig scenen med piggtråd var fiffig. Historien er god og settingen creepy og klaustrofobisk. Det er kanskje å banne i kirka, men vi har en viss forståelse for at det kommer en remake senere i 2018, for med bedre skuespillere og strammere manus kan dette bli riktig så bra. 

7 bloddråper


duckling.jpg

Don´t Torture a Duckling

Fra legendarisk Lucio Fulci (Zombie, The Beyond, The Gates of Hell og mange, mange flere) kommer Don´t Torture a Duckling. Denne italienske Giallo-filmen fra 1972 er av mange ansett som Fulci´s beste verk, og en film han visstnok selv var meget fornøyd med. Og filmen er slettes ikke så verst:) 

Flere unge gutter blir tatt livet av i en døsig italiensk småby på nokså brutalt vis. Men hvem står bak drapene? Fulci maler et lite flatterende bilde av småby-mentaliteten, hvor fordommer, frykt og overtro styrer med hard hånd. Filmen har unektelig noe på hjertet, vi kan imidlertid ikke si hva uten å avsløre handlingen. 

I de største rollene finner vi allsidige Tomas Milian og smellvakre Barbara Bouchet. Sistnevnte er så forførende at du nesten må flire. Foruten disse er nok skuespillet like troverdig som en italiensk politiker. 

Fulci er av mange ansett som kongen av gore, og filmen har sine grafiske og eksplisitte scener. Selv om han her fokuserer mer på spenning og atmosfære. Noen av spesialeffektene er nokså hissige og overbevisende, mens visse scener lider av mangel på nettopp dette. Eksempel på førstnevnte er den brutale volden utøvd på en uskyldig dame. Lydeffektene er derimot nokså komiske, og hører mer hjemme i en Bud Spencer/Terrence Hill film. Slåss-scenene lider dessverre også av manglende troverdighet. 

Men filmen har flott foto og en spennende og engasjerende historie. Artig med en film som har en antagonist med agenda, og som faktisk vil mer enn bare å skremme/skape spenning. En på mange måter provoserende film. Alt i alt en en solid film fra en av sjangerens store regissører!

6 bloddråper


deep red.jpg

Deep Red

Deep Red regnes for mange å være Dario Argentos første store mesterverk. I hvert fall innen giallo-sjangeren. For ikke lenge etter kom Suspiria (1977), og etter hvert Tenebre (1982), som begge er store giallo-klassikere.

Vi møter jazzmusikeren, Marcus, som en sen kveld blir vitne til et grufullt drap. Den drepte er den kjente synske personen Helga Ulman. Marcus kommer så i kontakt med en ivrig kvinnelig journalist, Gianna, og sammen forsøker de å fange morderen.

Ok, høres ut som tidenes kjipeste plott. Men det er ikke egentlig ikke så mye man kan si om en slik krim-story. Whodunnit? Det er det store spørsmålet. Filmen har faktisk en historie som engasjerer og overrasker, og som klarer å dra det i land på tilfredsstillende vis. I tillegg er det gøy at det er en  jazzmusiker som er på saken, og som på mange måter utgjør detektiven her. Og han er en interessant, sympatisk og morsom karakter.

Filmen har åpenbare filmatiske og visuelle kvaliteter. Noen av bildene er rett og slett svært nytbare. Må nevne for eksempel restauranten som er i bakgrunnen når Marcus og hans jazzkollega Carlo diskuterer sammen, den samme morderiske nattekvelden. Restauranten er visstnok inspirert av maleriet Nighthawks av Edward Hopper. Og det er lett å se. Herlig og lekker scenografi, og som forøvrig preger filmen hele filmen gjennom. Dessuten er kamera konstant tilstede og dynamisk; alltid søkende, alltid fortellende. Meget interessant kameraføring, og man merker at bildemessig er alle scenene nøye tenkt gjennom og planlagt. Får nesten litt sånn Kubrik-følelse av enkelt av scenene. Mye symmetri å spore.

Musikken er selvsagt upåklagelig, av bandet Goblin, og som senere skulle lage den ikoniske tittellåta til Suspiria. Men tittellåta i Deep Red kanskje like bra.  En herlig og fascinerende melodifigur, som helt klart er hit’en til Goblin ved siden av Suspiria-låta. Goblin-låtene kan minne litt om Mike Oldfields Tubular Bells, og som for øvrig hadde kjenningsmelodien til The Exorscist. Uansett; Goblin var og er et dritbra prog-band med teft for bra låter og melodier som man faktisk husker!

Nevnes må også at noen av scenene var overraskende ubehagelige å se på. Å bli druknet i varmt vann, var ny for oss. Ubehagelig. Og i tillegg er det en super-creepy dukke som dukker opp, og som minner veldig om SAW-dukka. Bortsett fra at denne er fra 1975!  Mye kule triks som Argento bringer frem i Deep Red, og som åpenbart har inspirert mange.

Kan til tider være liiiiiiiiiiiiitt langtekkelig, men OK, dette er uansett en klassiker. Vi blir glad av slike filmer, og føler en takknemlighet for at disse italienske gutta banet vei for veldig mye kult.

8 bloddråper


new york.jpg

The New Your Ripper (1982)

En røffere giallofilm enn dette skal man lete lenge etter. Så å si alt som kjennetegner sjangeren er representert i The New York Ripper; seriemorder, seksualisert vold og drap, sliten purk og mye nakne damer. Dette er exploitation av råeste sort, med grove doser av både sex og vold. Totalt spekulativt, men ganske så gøy. Fillmen er et godt eksempel på "banned" film, og som blant annet var totalforbudt i Storbritannia frem til 2002. Ingen barnefilm dette altså, nesten ikke voksenfilm heller.

En seriemorder herjer New Yorks gater og ofrene er vakre kvinner, kvinner som blir drept på makabert vis. En avdanka purk settes på saken og som sammen med en psykiater forsøker å spore opp morderen. Klappjakten er altså i gang.

The New York Ripper er en røff og usentimental film med fokus på hard realisme. Kan minne litt om en krysning av Superfly og Brennpunkt New York, men selvsagt med mer fokus på gory vold. For volden som seriemorderen utsetter sine ofre for er vond å se på, mye kutting med skarpe gjenstnader for å si det sånn. Og Lucio Fulci vil gjerne vise oss i detalj hvordan dette gjøres. Mye close-ups av det grusomme. Seriemorderen er også av den kjipe og noe artige typen, veldig sadistisk og som er noe ufrivillig morsom ved at han prater med Donald Duck stemme. Litt mer komisk enn skummelt muligens, men stemmen har en funksjon. Historien i The New York Ripper har en sårbahet ved seg og som man etterhvert vil finne ut av, bare gjemt inne i en svært drøy og hissig innpakning.

Stakkars damer, de får virkelig kjørt seg her. Sexy og hjelpesløse, og hvor flere blir offer for brutal seksualisert vold. Hvis det er et feministisk perspektiv her, er det godt gjemt. Vel, giallo har ofte elementer av exploitation, og det samsvarer sjelden med politisk korrekthet. Bare å godta premissene, dette er enkel og vulgær underholdning.

The New York Ripper minner om en B-film, særlig i forbindelse med skuespill og dialoger. Temmelig keitete til tider. Men det en bra B-film. Mye interessant kameraføring, lek med visuelle effekter, og filmen har et forholdvis bra driv og tempo. New Yorks røffe side føles autentisk og blir realistisk skildret.

Oppsummert er The New York Ripper en underholdende film, som har en sjarm (hvis man kan si det) og atmosfære som er litt fascinerende faktisk, og flere av scenene er nesten i overkant drøye. Så tommel opp for det!

6 bloddråper


tene.jpg

Tenebrae (1982)

Eller Tenebre som den også heter, er på mange måter Dario Argentos giallo-comeback, etter å ha leflet med overnaturlige saker i filmene Suspiria (1977) og Inferno (1980). Yes, med Tenebre var han tilbake i den velkjente italienske krimverdenen han kort forlot etter Deep Red (1975).  

Det som visstnok inspirerte Argento til å lage Tenebre var egenopplevde telefontrusler fra en stalker-fan, og fra den tiden han bodde i LA i 1980, hvor nyhetsbildet var preget av flere grusomme drap. Mange aktive seriemordere i USA den gangen.

Peter Neal, en suksessfull krimforfatter er på vei til Roma for å lansere sin nye bok Tenebrae, en voldelig horror-roman. Parallelt pågår grusomme drap, inspirert av bokens innhold, og etter hvert som drapene blir flere blir forfatteren mer og mer trukket inn i saken.

Tenebrae har en klassisk krimstory, litt ala Deep Red, med en høy grad av whodunnit. Dog med en dose grafisk vold, og nakenhet. Og som forøvrig er viktige kjennetegn til giallo. Tenebrae er intet unntak i denne sammenheng.

Klart; vi er nok rimelig vant til krimfilmer nå, både når det gjelder story og brutalitet, og det grafiske sjokkerer nok ikke like mye i dag som den gang. Men på 70 og 80-tallet, må dette ha vært rimelig heftig materiale, og som selvsagt har bidratt i vesentlig grad til det vi ser i dag. Dessuten er det noe fascinerende med disse giallo-filmene; musikken, stemningen, det noe jålete og stiliserte, estetiske uttrykket (kanskje særlig representert med Argento-filmene), og det noe middelmådige, innimellom veldigmiddelmådige, skuespillet. Det er jo kjempegøy! 

Gutta fra Goblin (dog ikke som band, bare tre av dem denne gangen) er selvsagt tilbake i Tenebrae, og serverer deilig italiensk 80-talls prog-pop.

En av Argentos klassikere, og et must for alle giallo-elskere der ute.

6 bloddråper