På denne siden vil vi dra frem en horrorfilm vi mener er særskilt bra. Vi skal ikke henge oss opp i subsjangre eller plage dere med lange anmeldelser/omtaler, men rett og slett nøye oss med å plukke ut filmer som har gjort et særdeles godt inntrykk, og som vi mener flere burde sjekke ut. Flere av disse filmene har dessverre gått nokså under radaren, hvilket er både trist og feil, så det minste vi kan gjøre er å dra de frem i denne spalten. Så hvis du ikke har lyst, eller anledning, til å pløye gjennom de forskjellige subsjangre for å finne en passende film for kvelden, så vil kanskje denne siden kunne være til hjelp:)
Eskil Vogt har over lengre tid vist at han er kanskje norges fremste manusforfatter. Og med sin første spillefilm Blind (2014) viste han at han også er en dyktig regissør. Med De uskyldige bekrefter han å være en unik stemme i norsk film og en sjelden god formidler. Og når filmen har et upåklagelig visuelt uttrykk, en smart klipp og et svært smakfullt lydspor, så gir resultatet seg selv. De uskyldige er rett og slett en dritbra film.
Filmen er fulladet med en sitrende og ubehagelig atmosfære fra nær første stund. Det ligger hele tiden noe og ulmer. Vogt balanserer drama med skrekk på en utmerket måte. Han deler jevnlig ut flere sterke scener som tilfører intensitet og spenning, og gjør filmen uforutsigbar i sin forutsigbarhet. Og Vogt bygger møysommelig opp til sine klimakser, og får godt betalt for det. For når det først skrus til blir det både ubehagelig og vondt. Det er sårt, ømt og trist. Og brutalt. Og avslutningen Vogt gir oss er både nedtonet og voldsom, og like tragisk som den er vakkert gjennomført.