Skumle Barn  

Hva er vel søtere og nusseligere enn når ditt lille barn, med store tillitsfulle øyne strekker ut armene mot deg for en klem. Og er det noe mer creepy når det samme barnet, mens du holder det tett inntil ditt bryst, trekker frem en syl og stikker den hardt inn i halsen din, mens de tillitsfulle øyne svartner og viser et bunnløst mørke, og antydning til et smil kommer frem i barnets ansikt i det kroppen din faller tungt i bakken. Sjangeren fungerer unektelig som utmerket prevensjonsmiddel og høylytt støtteerklæring for en barnløse tilværelse.

Å se barn utføre onde og brutale handlinger gjør alltid inntrykk. Disse uskyldige og sårbare skapningene skal jo bare sykle rundt med de andre barna i nabolaget eller stable legoklosser stuegulvet. Ikke ta livet av sine foreldre, lemleste gamle mennesker, torturere dyr eller verre. Bruk av barn kan tilføre en ny dimensjon av ubehag og uro, og det fins en mengde skrekkfilmer som vet å bruke barn på en effektiv måte. Barna undervurderes alltid og er de siste som mistenkes eller holdes ansvarlig når dritten treffer viften. De kan være uberegnelige og kalde, og med et forunderlig hat som får utløp på mest ekstreme måter. For øvrig vanskelig å prate om barn i horror uten å nevne Stephen King, som er STOR fan av å gi barn en sentral rolle i sine historier, som vi skal komme tilbake til nedenfor.

Vi er ingen barnepsykologer, men kan vel stilles spørsmål om hvor sunt det er for barn å skulle spille i slike filmer. En del scener er sjukt hissige, og vi er en smule nysgjerrige på om, og i hvilken grad, barna skjønner at alt er tull og evner å riste av seg opplevelsen slik vi voksne med letthet gjør. Men dette skal vi la andre, med mer utdanning og kompetanse innen faget, eventuelt kommentere.

La oss heller bare sette i gang! Her er våre utvalgte filmer innen subsjangeren Skumle Barn:

 
MV5BNDA2NTg2NjE4Ml5BMl5BanBnXkFtZTYwMjYxMDg5._V1_UY1200_CR91,0,630,1200_AL_.jpg

The Ring (2002) 

The Ring regissert av Gore Verbinski skremte livskiten av oss da den den kom i 2002, og kan vise frem kanskje historiens skumleste barn; den demoniske, mystiske svarthåredelille jenta. En type ondskap; snikende, ekkel og nådeløs, og som rett og slett så dritcreepy ut. The Ring var en remake av en japansk film med samme navn, og denne demoniske og ekle jenta hadde eksistert i japansk folke –og spøkelseskultur i århundrer. Men for den vestlige verden var det nytt, og The Ring skulle komme til å utløse en bølge av andre remakes basert på japanske filmer. Japansk horror var i støtet, og The Ring skulle bli den første som åpnet opp for japansk horror ut til den store verden.

Rachel Keller (Naomi Watts) er en journalist som etterforsker en mystisk videokassett som angivelig skal ha tatt livet av 4 tenåringer. Legenden forteller om at den som ser videoen, dør 7 dager etter å ha sett den. Videosnutten er mystisk og megaskummel, litt sånn David Lynch-aktig. Selvsagt ser Rachel videoen også , og en kamp om overlevelse følger, 7 dager på å ikke bare redde seg selv men også sønnens liv.

Mange av publikummerne ble genuint redd etter å ha sett The Ring og den ovenfor nevnte videosnutten. Kommer jeg til å dø 7 dager etter å ha sett The Ring, liksom?! Meget underholdene og effektiv horrorfilm, med et utrolig effektivt premiss om en videosnutt som «smitter» de som ser den, veldig catchy (bokstavelig talt). Må også trekke frem scenen med hesten på fergen som får panikk, utrolig tøff scene, originalt og herlig urovekkende.

Så kudos til regissøren her, som har klart å lage en meget guffen, effektiv og stemningsfull film. En film som var med på å revitalisere horrorsjangeren med å rette fokus mot japansk horror, og sånn sett traff en ny gullåre av horror. The Ring ble veldig raskt en moderne klassisker og som er vel fortjent. Det kom selvsagt en oppfølger i 2005 (The Ring Two) og en tredje film i 2017 (Rings).

8 bloddråper


last ned.jpg

The Exorcist

For mer utfyllende omtale av filmen, klikk her for å lese Blodklubbens artikkel i Dagbladet i anledning kåring av "Tidenes skrekk" 

The Exorcist fra 1973 kom til å sjokkere en hel verden da den ble lansert. Demonens manifestasjon har aldri før blitt presentert så overbevisende  og troverdig som i den filmen her. Her har vi å gjøre med en demon som ikke bare er ondskapsfull, men også vulgær og hatsk, brutal og manipulerende, og som bokstavelig talt spyr ut edder og galle underveis i filmen. Realismen og de sjokkerende effektene tok publikum med storm; folk svimte av, ble hysteriske, flere nærmest overbevist om at demoner fantes. Filmen møtte også svært mye kritikk, blant annet fra religiøse grupper som mente filmen glorifserte satan. Det gikk så langt at Linda Blair, hun som spilte den besatte jenta Regan, til slutt måtte måtte ha livvakter for å ikke bli angrepet av fantastisk kristne. Så filmen skapte mildt sagt en god del kontroverser og reaksjonene var mange og ekstreme.

Historien følger den 12 årig gammel jenta, Regan, og som lever sammen med sin mor et sted i Washington DC. Alt er tilsynelatende normalt og hyggelig. Etter å ha spilt på et ouija-brett, begynner Regan gradvis å endre adferden sin. Hun blir mer og mer mystisk og uforutsigbar, og jenta som tidligere bare var normal og søt, utvikler seg til å bli verdens kjipeste unge. 

Denne besatte ungen, provoserte og sjokkerte publikum, og aldri hadde man fått servert såpass hissige obskøniteter fra et barn noen gang.Her er et lite utdrag fra manuset, og som gir et temmelig bra inntrykk av hvor drøye noen av disse scenene var (Vi hører demonen snakke gjennom Regan. Chris er moren):

REGAN/DEMON : Let Jesus fuck you!

Regan has the crucifix gripped in her hand and is plunging it into her bloodied vagina. There are fresh cuts all over her face, streaming with blood.

REGAN/DEMON : Let Jesus fuck you! Let him fuck you!!!

Chris runs over to Regan and tries to pry the crucifix from her hand. They struggle for the crucifix. Regan then grabs Chris' head and pushes it into her bloodied crotch.

REGAN/DEMON : Lick me! Lick me!

Vel, forstår godt at dette var røff kost for folk. Og tror de fleste er enige om at dette fortsatt er meget drøyt og sjokkerende, den dag idag. Lurer på hva skuepillerne tenkte da de leste manuset? Ikke minst den lille jenta. Vi får nesten håpe for hennes del at hun ikke forstod alt som foregikk her.

To prester blir tilkalt for å drive ut demonen (selveste Max Von Sydow er en av dem), og noen heftige kampscener utspiller seg mellom «det gode og det onde». Ganske voldsomt og dramatisk.

Filmen er også overraskende god på effekter, til tross for alderen, og de gory og de overnaturlige scenene ser veldig realistiske ut. Regans transformasjon og harde medfart er ubehagelig å se på, og den unge jenta blir nesten helt ugjenkjennelig etter hvert. Respekt til Linda Blair og det hun gjennomgikk for denne rollen. Dette må ha vært en tøff innspilling, og man får nesten følelsen av at det kan ikke ha vært helt bra, egentlig.

Uansett; en ubestridt klassiker og en av filmhistoriens skumleste og kjipeste barn. Må trekke frem musikken også, med Mike Oldfields signaturtema fra Tubulars Bell, og som passer fascinerende godt inn.

10 bloddråper


Pet_sematary_poster.jpg

Pet Cemetary 

Vi er nødt til å ta med en Stephen King-film. Men hvilken? Vi vurderte Children of the corn, hvor vi møter drittungen Isaac Chroner som ønsker å utrydde alle voksne, men filmen er for rævva, så vi endte opp med Pet Cemetary fra 1989. Dette er en av de mer vellykkede filmatiseringene av Kings horrorunivers, sammen med filmer som Misery, Carrie, The Mist og The Shining.

Filmen har unektelig sine feil, og den kunne sparket en del hardere og oftere. Men viktigst i denne sammenheng; den inneholder et jævli creepy barn! I filmen møter vi en familie som flytter inn i et stort hus på utsiden av en liten by, med en hyggelig nabo over veien. Et stykke inne i skogen befinner det seg en gammel dyrekirkegård som skal vise seg å være besatt av noen tvilsomme krefter. Det positive med kirkegården er at den har evnen til å vekke hva enn som er begravd der til live. Det negative er at hva enn som vekkes til live sendes tilbake spik spenna gærne. Og det tar oss til grunnen til at filmen er på listen, nemlig lille Gabe. Familiens søte og sjarmerende sønn, som iløpet av filmen skal vise at også små barn kan spille rollen som mordlysten sadist. Scenen med skalpell under senga er verdt billetten aleine:)

6 bloddråper


the-omen-1.jpg

The Omen

Neste film ut er en real klassiker. Vi snakker selvsagt om The Omen av Richard Donner (1976). En effektiv og slagkraftig Satan-flick. Historien dreier som om intet mindre en Satans sønn, og han er kjip! Respekt til Harvey Stephens, som spiller Damien (satansønnen) i filmen, makan til evil-child skal man lete lenge etter.  Filmen holder virkelig ikke tilbake, og er spekket med Satanreferanser tvers gjennom.

Vi møter Robert og Katherine Thorn (spilt av henholdsvis Gregory Peck og Lee Remick) og hvor Robert er amerikansk ambassadør i Storbritannia. Når Katherine føder et dødfødt barn, blir Robert tilbudt et friskt (!) barn fra en prest på et italiensk sykehus, hvis moren døde under fødselen. De flytter til London med det nye barnet, og snart begynner mystiske ting og skje. En prest oppsøker familien med en advarsel om at barnet de tok til seg, er inkarnasjonen av det onde. Jepp, den «friske» kidden som de bragte inn i familien, var kanskje ikke så frisk likevel. Snarere tvert imot.

Har man ikke sett Omen, må man gjøre det, for dette er ikke bare en obligatorisk film innen horror, det er også en meget godt utført film, velspilt og med en av filmhistoriens ondeste barn. Må også trekke frem musikksporet av Jerry Goldsmith (som for øvrig fikk Oscar for musikken), som ytterligere pisker opp stemningen, med sitt mørke og messende Satankor. Tror selv Satan hadde vært fornøyd med denne musikken, vanskelig å tenke seg annen musikk som spilles i helvete.

Historien forteller også om en del mystiske omstendigheter som oppstod på settet, som uhell, nestenulykker etc. Kanskje var det noen overnaturlige krefter som ikke ville at denne filmen skulle bli lagd. Vel, takk og pris så ble den det, på tross av utfordringene med innspillingen, for dette er en knallbra film som fortjener sin plass høyt oppe på horror-hyllen.

9 bloddråper


home movie.jpg

Home Movie

Vi vil også introdusere det unge søskenparet vi møter i Home Movie, en amerikansk found footage-film fra 2008. 

En familie på fire flytter ut til et stort hus på landet. Faren er pastor og moren lege. Alt virker så idyllisk. Hadde det ikke vært for de to barna, en gutt og en jente på, ja, skal vi 10 år? Du ser tidlig tegn på at her er det noe som ikke stemmer. Makan til sadistiske drittunger skal du lete lenge etter. Og verre skal det bli.

Dette er en found footage-film, så alle opptakene kommer fra familiens hjemme-kamera, som skrus på titt og ofte, med forskjellige og ikke alltid like plausible motiv. Og apropos plausibelt, det er ikke alt som skjer som er like troverdig, slik som foreldrenes reaksjoner på barnas adferd. 

Men ser du bort i fra slikt så er dette nokså festlig. Skuespillet er solid, det er en god skildring av en familie på randen. Og barna er mildt sagt nifse. Vi skal ikke gå i detaljer, men de sjekker unektelig av for en hel haug skumle diagnoser, og ikke noen du vil invitere på playdate. Dette er barn selv ikke en mor vil kunne elske.

Manuset funker og filmen flyter fint avgårde. Filmingen blir aldri hektisk og slitsom (slik de ofte kan bli i found footage-filmer). Slutten er mørk. Og på mange måter uungåelig. Et mer enn ok bidrag i found footage-sjangeren, men vi smetter den inn her ettersom disse barna er noen av de skumleste og kjipeste vi har sett på lenge. 

En underholdende film og effektiv prevensjonsmiddel.

6 bloddråper