Demonisk besettelse

Besettelse kan arte seg på flere måter. Enten du er tørst, sulten, sint, forelsket, hevnsjuk eller rett og slett sjukt pissetrengt. Jepp, alle kjenner vi følelsen av å være besatt. 

Et akutt behov åpenbarer seg, og man sliter med å opptre normalt og rasjonelt i påvente av den ønskede tilfredsstillelsen. For alternativet, som vi alle vet, er skuffelse, sorg og fortvilelse. Man må bare ha det, man må bare gjøre det!

Men hva var igangsetteren, hva var den bakenforliggende kraften for dette vanvittige behovet?

Vel, i denne sammenheng snakker vi om en demonisk kraft, en kraft av den overnaturlige, uforklarlige og ukontrollerbare sorten. En kraft som overtar ditt kroppslige «jeg», som ikke gir slipp med det første og som får deg til å gjøre smertefulle, onde og/eller groteske handlinger. Her snakker vi om å være besatt på den ordentlige måten; at noe eller noen har tatt bolig i deg, og du som et kroppslig entitet kun er et usselt vertskap for denne nye, herskende skapningen.

I horrorsammenheng er de fleste besettelsefilmer av religiøs art, dvs. at en djevel, demon eller en ond type ånd har inntatt menneskekroppen og gjort den til sin egen. Som en dritkjip sykdom som kroppen har blitt angrepet av. Nei, vi snakker ikke kjønnssykdom her. Ingen tradisjonell kur kan drive ut denne ondskapen. Som regel må man tilkalle en prest, en eksorsist, eller noen med ekspertise på området for å få bukt med faenskapet.

Sjangerens kanskje første og største representant er The Exorcist (1973), men siden den gang har det kommet en rekke andre horror-filmer med besettelse som utgangspunkt.

Her er noen besatte godsaker vi ønsker å trekke frem spesielt:

 
demon.jpg

Demon (2015)

En meget solid film fra den polske regissøren Marcin Wrona. Dette ble tragisk nok hans siste film, da han i 2015, mens Demon ble vist på en festival i byen, tok selvmord ved å henge seg i et hotellrom. Wrona ble bare 42 år gammel.

Piotr ankommer sitt hjemland og den polske bygda hvor han skal gifte seg med sin kjære Zaneta. Et par dager før bryllupet finner Piotr et nedgravd skjelett mens ha graver i svigerfamiliens hage, en tomt de ska få i gave. Han ignorerer det bisarre funnet, men det skal vise seg at han ved å finne skjelettet samtidig lot ukjente krefter overta hans sinn og kropp. Og hva som venter er et bryllup som gjestene neppe glemmer med det første.

For dette blir litt av et sjøslag. Filmen er dynket i vodka. Hissigere fyllefest enn dette bryllupet skal du lete lenge etter. Det er absurd, kaotisk og mørkt. Og morsomt. Det er nokså underholdende å bevitne Piotr “transformasjon”, og svigerfamiliens intense arbeid med å dekke over og bortforklare de absurde hendelsene. Særlig dansescenen er meget så fornøyelig. Dette er ingen spesielt skummel film, så er det sagt, selv om den har sine øyeblikk. Den beveger seg sakte fremover, men med såpass intensitet og selvsikkerhet at det aldri blir kjedelig. Den er både spennende og originalt fortalt. Bildene er fantastiske og Itay Tiran er svært overbevisende i rollen som stakkars Piotr.

Besettelsen har en symbolsk og historisk forankring, og Wrona pirker med Demon borti Polen´s noe frynsete bakgrunn og historie. Og vår manglende evne til å lære av våre feil. Vel, alle land har noen skjeletter i skapet. Polen er intet unntak. Som brudens far sier i sin bryllupstale: “The past is always part of us, no matter how hard we try to forget.”

7 bloddråper


last ned.jpg

The Exorcist (1973)

For mer utfyllende omtale av filmen, klikk her for å lese Blodklubbens artikkel i Dagbladet i anledning kåring av "Tidenes skrekk" 

The Exorcist fra 1973 kom til å sjokkere en hel verden da den ble lansert. Demonens manifestasjon har aldri før blitt presentert så overbevisende  og troverdig som i den filmen her. Her har vi å gjøre med en demon som ikke bare er ondskapsfull, men også vulgær og hatsk, brutal og manipulerende, og som bokstavelig talt spyr ut edder og galle underveis i filmen. Realismen og de sjokkerende effektene tok publikum med storm; folk svimte av, ble hysteriske, flere nærmest overbevist om at demoner fantes. Filmen møtte også svært mye kritikk, blant annet fra religiøse grupper som mente filmen glorifserte satan. Det gikk så langt at Linda Blair, hun som spilte den besatte jenta Regan, til slutt måtte måtte ha livvakter for å ikke bli angrepet av fantastisk kristne. Så filmen skapte mildt sagt en god del kontroverser og reaksjonene var mange og ekstreme.

Historien følger den 12 årig gammel jenta, Regan, og som lever sammen med sin mor et sted i Washington DC. Alt er tilsynelatende normalt og hyggelig. Etter å ha spilt på et ouija-brett, begynner Regan gradvis å endre adferden sin. Hun blir mer og mer mystisk og uforutsigbar, og jenta som tidligere bare var normal og søt, utvikler seg til å bli verdens kjipeste unge. 

Denne besatte ungen, provoserte og sjokkerte publikum, og aldri hadde man fått servert såpass hissige obskøniteter fra et barn noen gang.Her er et lite utdrag fra manuset, og som gir et temmelig bra inntrykk av hvor drøye noen av disse scenene var (Vi hører demonen snakke gjennom Regan. Chris er moren):

REGAN/DEMON : Let Jesus fuck you!

Regan has the crucifix gripped in her hand and is plunging it into her bloodied vagina. There are fresh cuts all over her face, streaming with blood.

REGAN/DEMON : Let Jesus fuck you! Let him fuck you!!!

Chris runs over to Regan and tries to pry the crucifix from her hand. They struggle for the crucifix. Regan then grabs Chris' head and pushes it into her bloodied crotch.

REGAN/DEMON : Lick me! Lick me!

Vel, forstår godt at dette var røff kost for folk. Og tror de fleste er enige om at dette fortsatt er meget drøyt og sjokkerende, den dag idag. Lurer på hva skuepillerne tenkte da de leste manuset? Ikke minst den lille jenta. Vi får nesten håpe for hennes del at hun ikke forstod alt som foregikk her.

To prester blir tilkalt for å drive ut demonen (selveste Max Von Sydow er en av dem), og noen heftige kampscener utspiller seg mellom «det gode og det onde». Ganske voldsomt og dramatisk.

Filmen er også overraskende god på effekter, til tross for alderen, og de gory og de overnaturlige scenene ser veldig realistiske ut. Regans transformasjon og harde medfart er ubehagelig å se på, og den unge jenta blir nesten helt ugjenkjennelig etter hvert. Respekt til Linda Blair og det hun gjennomgikk for denne rollen. Dette må ha vært en tøff innspilling, og man får nesten følelsen av at det kan ikke ha vært helt bra, egentlig.

Uansett; en ubestridt klassiker og en av filmhistoriens skumleste og kjipeste barn. Må trekke frem musikken også, med Mike Oldfields signaturtema fra Tubulars Bell, og som passer fascinerende godt inn.

10 bloddråper


the canal.jpg

The Canal (2014)

Irske The Canal fra 2014 er en svært vellaget liten horrorfilm skrevet og regissert av Ivan Kavanagh. Filmen følger kanskje en klassisk oppskrift, dog med en viss originalitet, men kinematografien og stemningen i filmen gjør dette til en svært severdig film.

Et par med en liten gutt flytter inn i sitt nye hjem. David mistenker at kona er utro, samtidig som han ramler borti gamle filmopptak, ettersom han jobber i et filmarkiv, som viser at deres nye hjem var åsted for noen skrekkelige forbrytelser en god tid tilbake. Er huset hjemsøkt? Er det en kobling mellom grusomhetene som fant sted og hendelsene som finner sted i dag? Vi skal ikke avsløre mer av handlingen, men David faller dypere og dypere inn i sitt eget mørke, i en fortvilet jakt på sannheten og for å avdekke hvilke hemmeligheter huset skjuler.

Som innledningsvis nevnt har filmen en deilig mørk (og britisk) stemning. Flotte bilder, solid lyssetting, smakfullt lydspor og effektiv klipp gjør dette både spennende og småskummelt. Skuespillet er også meget solid. Dette er en effektiv liten spøkelsesfilm, som også er både trist og sår. En creepy film om galskap og ulykke. En nokså undervurdert og ignorert film som fortjener mer oppmerksomhet. Og som inneholder en av sjangerens tøffeste fødselsscener:)

7 bloddråper


emily.jpg

The Exorcism of Emily Rose (2005)

Det er ikke manko på filmer om eksorsisme, men The Exorcism of Emily Rose klarer å skille seg ut i mengden. Dette er et helstøpt rettsdrama ispedd solide og effektive horror-innslag. Filmen er løst basert på den sanne historien om Anneliese Michel som døde etter å ha blitt gjenstand for en rekke katolske eksorsist ritualer.

Vi møter en 19 år gammel jente, Emily (Jennifer Carpenter), som dør etter selvpåførte skader og underernæring etter en eksorsisme utført av presten Richard Moore (Tom Wilkinson). Moore blir tiltalt for drap, og vi følger hans advokat (Laura Linney) som skal forsvare presten i en rettssak. Saken rulles opp, og vi får servert den tragiske historien til Emily Rose, en ung kvinne tydelig utsatt for demoner av ett eller annet slag.

Som nevnt er dette et solid rettsdrama. Det er en effektiv måte å fortelle historien på, og vi blir godt kjent med både Emily og hennes tilstand og skjebne. Den utfordrer mer enn andre excorsist-filmer og fokuserer mer på de spirituelle spørsmålene i saken. Manuset er smart og skuespillet er upåklagelig, spesielt Jennifer Carpenter i rollen som Emily gjør en knallbra innsats. Og scenene hvor Emily møter sine demoner er svært overbevisende. De er skikkelig gufne og ubehagelige selv uten bruk av mengder med spesialeffekter og blod og gørr.

Jepp, en film for de som vil se godt drama ispedd nifs demonisk besettelse.

7 bloddråper


conjuring.jpg

The Conjuring

For mer utfyllende omtale av filmen, klikk her for å lese Blodklubbens artikkel i Dagbladet i anledning kåring av "Tidenes skrekk" 

James Wan, mannen bak Saw og Insidious, har regien på denne moderne klassikeren. Wan har etablert seg som en av de store regissørene innen moderne horror, og viser i denne filmen hvorfor.

Utgangspunktet er klassisk; en familie flytter inn i et nokså gammelt, skummelt og viktoriansk utseende hus, ute på den amerikanske landsbygda. Og tidlig kjenner man på uhyggen. Filmen balanserer perfekt med å være effektiv i tillegg til å ta seg tid til å bygge opp stemningen. Må nevne det gode skuespillet av moren, spilt av Lili Taylor som for øvrig er en fabelaktig skuespiller, og som burde få mye mer oppmerksomhet. Hun er helt rå på å gjøre oss seeren engasjert. Filmen har også noen triks, det der med klappingen, som stadig klarer å overraske og spre uhygge. Demonene som herjer huset føles reelt, og blir ytterligere forsterket av paranormal-etterforskerne Ed og Lorraine Warren (spilt av Patrick Wilson og Vera Farmiga), og det faktum at det hele skal være bygget på en sann historie. 

Dette er en skrekkelig god spøkelseshistorie; meget bra fortalt, oppbyggingen kjennes riktig og troverdig, eminent skuespill, de effektive triksene som nevnt over funker som f…, og man får følelsen av dette huset er genuint hjemsøkt. 70- tallskoloritten tilfører videre til troverdigheten, selv om det tross alt dreier seg om spøkelser da. Og det tror man ikke på. Eller gjør vi?

9 bloddråper