Folk horror

Ordet “folk” kan gi assosiasjoner til noe som er jovialt, realt og folkelig. Så folk horror kan da ikke være så ille?

Vel, man skal ikke la seg lure av den tilsynelatende sjarmerende betegnelsen, for disse filmene er ofte de mørkeste, skumleste og ondeste av dem alle. Ordet “folk” henspiller selvsagt på folklore og folkediktning, og hvor historiene ofte bygger på gammel overtro med horror-elementer som sekter, hekser, seremonielle ritualer, menneskeofringer og annet hedensk snadder. Ikke sjeldent blander man inn litt djevler, demoner og Satan også.

Folk horror termen blir gjerne koblet til britisk horror på 60- og 70-tallet, og hvor Hammer Production stod bak flere av filmene. Det var eksempler på folk horror før 60-tallet også, men det var særlig utover 60-tallet at filmene økte i antall og fikk sin store popularitet.

En teori på at subsjangeren hadde så stor appell i denne tidsperioden var hippie-bølgen og fascinasjonen og frykten for nyreligiøse bevegelser. 60- og 70-tallet var preget av mye pessimisme omkring datidens politikk og systemer, og som ga grobunn for mange nye og annerledes tenkende retninger og ideer. Men noen ganger gikk hippie-filosofien over styr, og man hadde flere eksempler på nyreligiøse grupper som utviklet seg til å bli små, livsfarlige tyrannier, preget av trusler, maktmisbruk, dop, seksuelle overgrep og hjernevasking. 

Sjangeren lever selvsagt i beste velgående den dag i dag, og har en tematikk som aldri slutter å skremme og fascinere oss. Det er noe med frykten for kulter, sekter, gammel overtro og hedenske forestillinger som nærmest sitter i ryggmargen på oss. Folk horror er ikke filmer som får deg til å hoppe og skvette, nei her er det mer fokus på creepy stemninger. Filmene er ofte uhyggelige, absurde, makabre og mørke. Dette er filmer som kan sitte i etter at man er ferdig å se. Filmer som fyller deg med genuin og varig uhygge. Bra, ikke sant? :)

Man skal ikke se bort i fra at frykten og fascinasjonen for hedenske kulter og ritualer (som jo ofte er utgangspunktet for folk horror), kanskje kan skyldes til en viss grad vår kristne bakgrunn, og som i århundrer var både streng og puritansk. Man hadde en innebygd frykt for annen tro, som både var sett på som kjettersk og syndig, samtidig som det kunne være både besnærende og forlokkende.

For eksempel; typiske forestillinger man hadde rundt praktisering av hedensk tro handlet jo ofte om dans, spill, løssluppen adferd og seksuell utfoldelse. Klart det var pirrende å tenke på, samtidig som det var skremmende sett fra et kristent ståsted.

Ok, med fare for å spekulere alt for mye skal vi overlate religionshistorie til de som kan det. Vi må anbefale noen filmer også:

 
witch.jpg

Witchfinder General (The Conqueror Worm)

Vi starter med en klassiker innen subsjangeren, nemlig Witchfinder General (The Conqueror Worm fra 1968, med selveste Vincent Price i hovedrollen som den sadistiske “heksejakteren” Matthew Hopkins.

Vi er i England en gang på 1700-tallet. En tid da likestilling og liberalt kvinnesyn var like fjernt som en løsning på dagens klimakrise. Og hvor samfunnet var like opptatt av overtro som dagens samfunn er av å fremme sine egoer på sosiale medier. England preges av store interne stridigheter og Kongen sliter med å få kontroll på sine borgere. I disse tumultene møter vi Matthew Hopkins og hans medhjelper, Stern, som reiser fra landsby til landsby for å finne hekser å torturere og drepe. Samtidig møter vi en ung soldat, Richard Marshall, og hans forlovede, Sara. Hopkins og Marshall sine veier skal snart krysses, uten at vi skal si hvordan og hvorfor.

Dette er klassisk folk horror. Inn med religiøse landsbyboere med høygafler, hekser, sort magi og overtro, seremonielle ritualer og menneskeofringer. Og alt i troens navn.

Det er en makaber historie vi får servert. Og en rekke grufulle scener. Å være anklaget for å være heks var tydeligvis ikke bare bare i gamle dager. For å avgjøre om noen var hekse ble de kastet i elven. Druknet de var de uskyldig, men dersom de fløt/svømte var det djevelen som reddet de og de ble brent på bålet eller hengt. Ikke noe urimelig med den testen, nei. Og avhørene var også nokså kjipe. Du ble banket og torturert i timesvis, og eneste måten å stanse lidelsen var å erkjenne at du var heks. Ingen drømmesituasjon å ende opp i, med andre ord. Og Hopkins og Stern viker ikke unna for å få disse stakkarene til å erkjenne at de er både det ene og andre.

Vincent Price er for øvrig fantastisk i rollen som Hopkins. Både blikket hans, toneleiet og timingen. Han har en voldsom tilstedeværelse og klarer å skape en karakter det er vrient å ønske annet enn varig pinsel.

Dette er ekstrem vold utført av troende i Guds navn. Slik det dessverre fortsatt er den dag i dag.

7 bloddråper


the blair.jpg

The Blair Witch Project

The Blair Witch Project er et annet godt eksempel på folk horror, dog av en noe mer moderne art. Her er handlingen satt til de dype skoger i Maryland, hvor vi blir servert en historie forankret i lokal overtro og folklore om mørke og farlige krefter, nærmere bestemt the Blair witch.

Dette er også selve faderen eller moderen til found-footage kategorienThe Blair Witch Project ble en ubetinget suksess og en kommersiell knock-out, et fenomen som alle måtte få med seg. Selv de som ikke likte skrekkfilm gikk og så filmen. Jungeltelegrafen løp løpsk, og det hjalp selvsagt at hjemmesiden til filmen antydet at tapes’ene var ekte vare. Internettet ble for nær første gang ordentlig og gjennomført brukt til å markedsføre en film, og som førte til en gigantisk hype. Dessuten var det jo en meget god film også, da! Både publikum og kritikerne digget den, til og med Roger Ebert ga den full pott:) 

Storyen er enkel, men effektiv; tre filmstudenter reiser til Maryland for å lage en dokumentar om en heks som i følge myten forårsaket flere barneforsvinninger på 40-tallet. De intervjuer lokalbefolkningen, for deretter å reise ut i skogen hvor forsvinningene har funnet sted. Det skulle de kanskje ikke ha gjort…

Skuespillerne filmer selv, og den håndholdte stilen gir en stor grad av autensitet i filmspråket. Skuespillet er lett og ledig, kjennes improvisatorisk og dermed meget troverdig. Og når de gufne tinga begynner å skje, så er de rett og slett livredde. Ikke ofte man ser redsel bli portrettert såpass realistisk på film. Visstnok så fikk skuespillerne kjørt seg under innspillingen, og hvor de ikke visste alt som kom til å skje. Mange av deres reaksjoner er derfor ekte frykt.

En klassiker, en must-see hvis du ikke allerede har sett den, og som faktisk funker svært så bra i dag også, nesten 20 år etter utgivelsen. Jøss, som tida flyr.

8 bloddråper


5d78f06a2ee998e7e47da65fddb437a1--cult-movies-horror-movies.jpg

The Wicker Man

Over til en real klassiker, og en de fremste representantene for subsjangeren. Vi snakker selvsagt om The Wicker Man fra 1973, regissert av Robin Hardy.

En fascinerende og uhyggelig film som tar for seg et helt samfunn som er gjennomsyret av en kult. Settingen er perfekt plassert i et lite, lukket samfunn på en øy ved Skottlands kyst. Vi møter politimannen Neil Howie  som etterforsker forsvinningen av en jente, og som angivelig skal ha skjedd på denne øya. Folka han møter der stiller seg uforstående til forsvinningen og etterforskningen, og har ingen kjennskap til denne jenta. Politimannen begynner etter hvert å mistenke at de dekker over noe, og mistanken blir forsterket ved at han bevitner flere mystiske rituelle handlinger, og at han ser flere tilbe en form for hedensk fuktbarhetsguddom. Dessuten er de temmelig seksuelt frigjorte (i denne sammenheng må nevnes Britt Eklands legendariske nakendans), og politimannen blir mer og mer bestyrtet over hvordan folka lever sine liv her på øya. Følelsen av fremmedgjøring er total for politimannen, som ved siden av manglende samarbeid fra lokalsamfunnet også er sterkt personlig kristen. Mistankene om at noe mørkt og skummelt lurer, blir ikke mindre når politimannen møter en mektig og karismatisk mann som ser ut til å kontrollere alt som foregår på øya.  

Filmen ble laget i en tid hvor det var mange mange new-age og ny-religiøse grupper som poppet opp, mye i kjølvannet av hippie-bølgen på 60 tallet. Det var en ny giv innen spiritualisme og annerledes tenkning, og som på mange måter  fungerte som en slags motreaksjon på det bestående, det vitenskapelige og det «kjedelige». Dessuten hadde datidens etablissement og myndigheter skapt mye faenskap rundt omkring i verden, som f.eks. Vietnamkrigen, og som fungerte som ekstra innsprøytning til disse alternative gruppene. De omfavnet et annet sett å tenke og leve på, var ikke nødvendigvis politisk forankret, men hvor fokuset var mer rettet mot det åndelige, det spirituelle og det guddommelige. Kulter var kult, men det var også skremmende, for man så hvor lett folk ble hjernevasket, og hvor vanskelig det var for medlemmene å bryte ut. Skrekkeksemplet er kanskje Jonestown massakren i 1978, hvor 918 kultmedlemmer begikk masseselvmord ledet an av kultleder Jim Jones.

I dette «nyåndelige» landskapet ble The Wicker Man skapt, og som med sin grad av relevans, også viste at kult som tema hadde et klart horrorpotensiale i seg. Vel, kult i kombinasjon med bygdenoia, for The Wicker Man har en betydelig bygdenoia-element i seg. Politimannen er til de grader ikke i sitt rette element her ute. The Wicker Man er en sammensatt film, og som har den deilige 70-talls looken, tempoet og skuespillet som gjør at det føles troverdig og naturlig. Filmen klarer å lage en spesiell atmosfære som kjennes pussig, komisk, skummel og klaustrofobisk på samme tid. Herlig kombo det der. The Wicker Man vil alltid være en fullstendig unik film. Og, uten å røpe for mye, med en av filmhistoriens råeste avslutninger.

Må jo selvsagt trekke frem en yngre Christopher Lee i rollen som den mystiske lederen, og som alltid så er han perfekt cast’et for rollen. Savner den kjempen der.

8 bloddråper


MV5BMTUyNzkwMzAxOF5BMl5BanBnXkFtZTgwMzc1OTk1NjE@._V1_UY1200_CR90,0,630,1200_AL_.jpg

The Witch

En annen svært så overbevisende folk horror-film er The Witch, eller The VVitch: A New England Folktale fra 2015. Filmen er både skrevet og regissert av Robert Eggers. 

Filmen er intet mindre enn en periode-horror, dvs, at handlingen utspiller seg i en av de første koloniene på østkysten i USA, nærmere bestemt New England, år 1630. 

Et ektepar, William og Katherine med sine fem barn, er i ferd med å etablere et lite landsted, på nytt og fremmed område. En tilsynelatende endeløs og lumsk skog omslutter familiens nyervervede tomt.

Ute i villmarken dreier det seg om overlevelse, her eksisterer ingen romantisert drøm om et lykkelig og harmonisk liv på landet. Det var nemlig ingen enkel sak å være nybygger i det forjettede land på 1600-tallet; det var møkkete, hardt og farlig. Og når deres nyfødte sønn i tillegg plutselig forsvinner, og avlingene begynner å svikte, ja da blir familiens samhold satt på prøve.

Et klassisk eksempel på en pietistisk, hardtarbeidende familie på 1600-tallet, og som opplever plutselig og uforklarlig motgang. Hva svarte man slik motgang med? Mistanker og paranoia rettet mot sine nærmeste. Dette må være noens skyld. Familien er på oppløsningens rand; er mistankene imaginære, eller er det reellt?

Svært godt gjennomført film, alt føles autentisk og troverdig. Dessuten har regissøren valgt et gammel-engelsk språk for filmen, som i tillegg til å underbygge autensiteten til filmen, gir en følelse av større alvor.

Uhyggen er gjennomgående og tilstedeværende under hele filmen, alt sitrer av spenning. Dette er en saktegående film, og ikke forvent en kommers, hardtslående og effektbasert horrorflick. Men nettopp dette saktegående og krypende, den harde realismen som preget de stakkars nybyggerne, den flotte, men også mystiske naturen, den strenge pietismen. Jepp, alt sammen skaper et meget uhyggelig univers. En annerledes horrorfilm på alle måter, men dette var bra saker og kan anbefales på det varmeste.

9 bloddråper.


apostle.jpg

Apostle

Apostle er en voldelig reise inn i en mørk verden hvor religion og overtro styrer med hard hånd. En nokså fascinerende og vellaget film med regissør Gareth Evans (The Raid-filmene) som sikker sjåfør.

Vi er i England og året er 1905. En ung mann, Thomas, skal infiltrere en kult på en liten øy, hvor hans søster holdes kidnappet for løsepenger. For å redde søsteren må han avdekke hva som faktisk skjer på denne øya, og det viser seg nokså tidlig at han står opp mot ganske så formidable krefter.

Øya styres av en selvutnevnt profet og hans medsammensvorne. Du bør for øvrig generelt være skeptisk til de som tilbyr deg frihet. For hva er prisen? Ofte innebærer det underkastelse. Friheten de tilbyr er friheten de selv ønsker for å regjere og underkaste andre.

Filmen er svært brutal. Den er grafisk, med bøtter av blod og viser tortur og lidelse uten å feige unna. Den har flere nokså hissige scener og vet å skru til når det trengs. Bokstavelig talt i dette tilfellet.

Vanskelig å ikke nevne The Wicker Man. En tydelig inspirasjonskilde. Men Apostle klarer allikevel å gjøre sin egen greie. Den tipper to timer, og bruker mye tid på å bygge opp en tung og mørk stemning. Ikke mange jump scares her, men den leverer et konstant ubehag og plenty med spenning.

Det hele er flott filmet. rett og slett bunnsolid produksjon. Omgivelsene rammer det hele flott inn. Den barske, øde og brutale naturen setter fine rammer for historien. I motsetning til andre okkulte filmer, som The Wicker Man, får vi her servert hele historien, hva som faktisk ligger og skjuler seg bak, og det skal vise seg at innbyggerne på den lille øya har all grunn til å frykte den guden de tilber.

7 bloddråper


kill_list_march_2012.jpg

Kill List

Kill List fra 2011 er en annen film med betydelige folk horror-elementer, der den drar oss inn i en okkult verden med menneskeofringer og seremonielle ritualer. En moderne klassiker i våre øyne som vi ikke kan få skrytt nok av.

Wheatley ga oss forresten etter Kill List den morsomme Sightseers, og den altfor ignorerte Fields of England (som for øvrig også har plenty med folk horror-elmenter i seg), noe av det mest suggerende og syrete som er kommet ut av den engelske film-faunaen på lang tid. 

Uansett, tilbake til Kill List. Vi følger Jay og Gal, to tidligere soldater som nå har blitt leiemordere, og som nylig har gjenomført et mislykket oppdrag i Kiev. Jay er blakk, og Gal presser Jay til å bli med ham på et nytt oppdrag. Dette oppdraget skal imidlertid vise seg å være mørkere og farligere enn de evner å innse. Særlig ettersom Jay for tiden ikke er helt mentalt stabil. Vi lar det være med det. Men historien er god, stol på oss! 

Vi har lyst til å bemerke starten på filmen, som er dritbra. I den første snaue halvtimen er det som å se Scener Fra et Ekteskap; det er sårt, nært og vondt. Et herlig lite kammerdrama fremført av mer enn solide skuespillere, og som fint setter opp karakterene for det som kommer til å skje. Og det som kommer til å skje er både forvirrende, spennende og brutalt. Filmen kliner til, og flere av scenene inneholder meget røff vold. Filmen har en uvant sterk nerve fra første scene, nesten hypnotisk, og klarer utrolig nok å beholde den hele veien. Siden filmen har endt opp i denne sjangeren, så ligger det nok litt i kortene at det står noen bak og trekker i trådene, uten at at vi skal avsløre hvem. Men gled dere, for denne filmen kommer til å suge dere inn, og den slipper ikke taket før den fantastiske slutten har satt et skikkelig støkk i dere. Et mesterverk!

9 bloddråper