Mockumentary

Disse filmene presenterer fiktive hendelser som faktiske/sanne. Dette er pseudo dokumentarer. Mockumentaries er særlig populære innen komediesjangeren, ettersom mockumentaries gir stort rom for parodi og satire (se feks The Office, Best in Show og Spinal Tap). Men også i horrorsjangeren har mockumentaries vist seg å være svært så effektivt. 

Mockumentaries har en rekke fellestrekk med found footage subsjangeren, men i motsetning til sistnevnte er det ikke her noe krav om at de som filmer utsettes for grusomheter, og eneste dokumentasjon på hva som har skjedd er filmopptak som mistes, men blir senere blir oppdaget. Mockumentaries krever bare at hele forkles som en dokumentar, i et forsøk på å overbevise deg om at det du ser på faktisk har skjedd. Og noen av dem er såpass vellykkede at du nesten lar deg lure. Her brukes håndholdt kamera aktivt, ofte klippet med nyhetsklipp og intervjuer med personer som både utbroderer historien og gir en følelse av ekthet. Jepp, når dette funker er det en sann fornøyelse å se på. Du veit det er tull, men samtidig ikke:) 

ghostwatch.jpg
 

Ghostwatch

En klassiker innen subsjangeren er Ghostwatch, en britisk mockumentary skrekkfilm fra 1992.

Vi følger et tv-crew fra BBC som skal avdekke sannheten bak englands mest hjemsøkte hus. Da den ble vist på BBC fremstod det hele som en livesending, selv om scenene var spilt inn i forveien. Publikum trodde det de så var ekte, og BBC ble nedringt av skrekkslagne tittere. BBC måtte i etterkant dype beklage for at de hadde lurt og traumatisert sine tittere:) Og vi kan skjønne hvorfor folk ble lurt. For dette funker! Sant nok, filmen begynner å dra litt på åra, men den er overbevisende laget, og programlederne virker troverdige der de går fra å være skeptisk, til forvirret, til pissredde. Og den har noen effektive scener som sniker seg godt inn under huden din. Filmen har unektelig inspirert andre mockumentary skrekkfilmer, men har selv gått under radaren for det store publikummet. Så dersom du evner å skru filmhodet ditt tilbake til tidlig 90-tallet, så er filmen helt klart verdt en titt. Dette er Poltergeist på «ekte»! 

7 bloddråper


lake.jpg

Lake Mungo

Lake Mungo (2008) er en overbevisende og fascinerende mockumentary om en familie i sorg over sin forsvunne datter. Dokumentarformen kler filmen svært godt, man kommer veldig tett inn på karakterene, og historien får en betydelig realistisk karakter. Eller for å si det på en annen måte; det dokumentariske forsterker det dramatiske. Det er lett å la seg bli grepet av denne filmen. En horror om tap og sorg. Sjelden vare.

Vi følger primært de etterlatte familiemedlemmene gjennom intime intervjuer, og historien utvikler seg i tråd med intervjuene. Det er litt som i et true-crime drama, hvor flere overraskende vendinger, skaper spenning og mystikk i historien. En kombinasjon av whodunnit og whathappened. Meget engasjerende og rimelig creepy også til tider. For det er skummelt, men av den subtile og sofistikerte sorten. 

Troverdigheten og realismen i filmen var slående, og vi må bare berømme det fantastiske skuespillet til alle medvirkende. Det var lett å glemme at det var en tulle-dokumentar man så på, realismen var rett og slett oppsiktsvekkende bra.

En imponerende debutfilm, i regi av Joel Anderson. Dessverre har han ikke kommet med noe siden Lake Mungo, så vi venter i spenning på mer fra den karen.

7 bloddråper


15111006_1291195107578834_5657948402398856908_o.jpg

Be My Cat: A Film for Anne

Nå til rumenske By My Cat: A Film for Anne fra 2015. En psykologisk mockumentary skrekkfilm som kanskje ikke har fått et stort publikum, men som har rasket med seg en rekke priser på forskjellige festivaler. Og vi skjønner godt sistnevnte. Adrian Tofei har både manus, regi pluss spiller hovedrollen. Og det er bare å ta av seg hatten for herr Tofei, for her treffer han blink. 

Tofei spiller en regissør, som leier inn tre skuespillerinner for å spille inn diverse scener sammen med ham, scener som han skal sende til Hollywood-stjerna Anne Hathaway, i håp om at hun vil falle pladask for hans talent og "prosjekt". Hans store drøm er nemlig å spille inn film med Hathaway. Han har aldri forlatt den lille rumenske landsbyen han bor i, så han må overbevis henne om å komme til ham for å spille inn filmen i huset han deler med sin mor. Jepp, solid plan, der altså. Og Tofei går selvfølgelig milevis for langt i sitt sinnsforvirrede forsøk på å sjarmere frøken Hathaway. 

Vi må med en gang påpeke at skuepillet i filmen, av Tofei og hans tre kvinnelige medspillere, er helt fabelaktig. Tofei spiller både forvirret, besatt, forelsket, harmløs og psykotisk på en sjeldent overbevisende måte. Filmen er ikke voldelig eller blodig. Filmens fokus ligger på karakterenes samhandling, det er skrudd og ubehagelig å se på. Scenene er fullstappet av spenning og intensitet. Linjen mellom hva som er ekte og falskt vaskes nesten ut, og verken vi eller Tofei klarer til slutt å skille mellom hva som er ham selv og karakteren han skal spille i de forskjellige scenene. Filmen har et fint tempo. Den flyter uanstrengt avgårde. Det hele føles overraskende naturlig. Og ikke minst ekte. 

Ikke så ofte vi mener det kommer en film i denne subsjangeren som fortjener merkelappen "original", men denne gjør faktisk det. En liten snakkes, vil vi faktisk påstå. Dette er en film som blir sittende igjen etterpå. Og det liker vi:)

8 bloddråper


the-tunnel-movie-poster-9999-1020675311.jpg

The Tunnel

The Tunnel er en australsk mockumentary film fra 2011. Filmen er finansiert gjennom såkalt crowdfunding, og regninga kom ikke på mer enn en drøy million norske kroner. Så her får du mye moro for penga:) Og dette er noe av sjarmen med denne subsjangeren; det kan gjøres billig og svært enkelt. Du trenger bare et godt premiss, litt talent/teft og ok gjennomføringsevne:)

I filmen følger vi fire journalister som klatrer ned i de underjordiske, og i utgangspunktet forlatte, gangene/tunnelene under Sydney by for å lage en reportasje om vannmangelen i byen. Nede i tunnelene møter de selvfølgelig på noe. Hva skal vi la dere selv finne ut av. 

Kulissene, de mørke og trange gangene, funker utmerket og setter en klaustrofobisk og intens ramme rundt handlingen. Selv om det kan bli i overkant mye løping rundt i bekmørket. Filmen oppleves til tider nokså kaotisk. 

Som typisk er i denne subsjangeren, så er det begrenset med musikk og lydeffekter. Egentlig nokså befriende å slippe det sedvanlige insisterende og manipulerende lydsporet. Men det setter da mer krav til det visuelle, at de uhyggelige scenene faktisk er uhyggelige. Og det er de i The Tunnel. Seeren får kun glimtvis se hva som skjuler seg i de mørke tunnelene, og det er et smart trekk å holde ondskapen skjult. Det er ofte skumlere å skulle forsøke å forestille seg hva som beveger seg rundt der nede. Filmen har noen scener som blir værende med deg en stund etter filmen, men vi skulle gjerne sett at den hadde flere. Det catchy premisset legger unektelig til rette for det.  

The Tunnel har dessverre en noe slapp karakterbygging. Vi blir egentlig ikke godt kjent med noen av journalistene, og personlighetene deres er nesten fraværende. Med unntak av karakteren spilt av Steve Davis, som har klart mest personlighet og karisma. Davis, som faktisk er en kameramann i virkeligheten, filmet også store deler av filmen.

Summa summarum så er dette en underholdende og spennende liten lavbudsjetts film som på ingen måte gjør skam på subsjangeren. Vi kan trygt anbefale dere en reise ned i Sydney´s underjordiske tuneller!

6 bloddråper


Taking+of+Deborah+Logan.jpg

The Taking of Deborah Logan

Et annet godt eksempel på subsjangeren er The Taking of Deborah Logan fra 2014. Regien har Adam Robitel, som også ga oss Insidious: The Last Key

En gruppe dokumentarister skal lage en dokumentar om Deborah, en eldre kvinne med alzheimer. De flytter inn hos Deborah, som bor sammen med sin datter, og starter dokumentasjon av hvordan det er å leve med alzheimer. Men er det alzheimer Deborah har? 

Utgangspunktet for filmen funker. Og den første halvtimen er proppfull av spennende scener og ubehagelige øyeblikk. Deilig. Det er imidlertid så mange av dem at du frykter at tempoet er satt for høyt. Og det er det. Filmen svir av unødvendig mye krutt tidlig, og forsøker hele tiden å øke tempoet og intensiteten, men ender da opp å bli mer tullete og actionfylt, enn skummel og spennende. Synd. Filmen burde holdt tilbake, gitt oss flere subtile hint, melket de creepy scenene med Deborah som vandrer rundt i huste enda mer. Ikke hastet videre. Historien i filmen blir unødvendig stor og komplisert. Den kunne vært gjort enklere. Og du verden så urealistisk den er til tider. Det tar ikke mange minuttene før Deborah klikker fullstendig i vinkel og viser at hun åpenbart er til stor fare både for seg selv og sine omgivelser. Men hele tiden blir hun sendt hjem fra sykehuset. Veit det er dyrt med helsepleie i USA, men det får være måter på. 

Okei, innser at vi er litt negative her. Men det er kun fordi filmen hadde potensialet. Den første delen er virkelig creepy. Vi koste oss skikkelig. Mange pluss i boka her, altså. Hadde ikke filmen insistert på å ville så mye, så kunne det blitt en skikkelig fin liten sak. Jill Larson, som spiller Deborah, gjør for øvrig en kjempeinnsats. Og også Anne Ramsay, som spiller hennes datter, gjør en solid jobb. En fryd å se på. 

Ta en titt, vi kan nesten garantere et par scener som vil få hårene på armene til å reise seg:)

6 bloddråper