Disse filmene presenterer fiktive hendelser som faktiske/sanne. Dette er pseudo dokumentarer. Mockumentaries er særlig populære innen komediesjangeren, ettersom mockumentaries gir stort rom for parodi og satire (se feks The Office, Best in Show og Spinal Tap). Men også i horrorsjangeren har mockumentaries vist seg å være svært så effektivt.
Mockumentaries har en rekke fellestrekk med found footage subsjangeren, men i motsetning til sistnevnte er det ikke her noe krav om at de som filmer utsettes for grusomheter, og eneste dokumentasjon på hva som har skjedd er filmopptak som mistes, men som senere blir oppdaget og nokså grovt satt sammen. I mockumentaries kommer oftere regissørens visjon frem, det er en plan for filmen, en historie som vil fortelles. Det hele forkles som en dokumentar, i et forsøk på å overbevise deg om at det du ser på faktisk har skjedd. Og noen av dem er såpass vellykkede at du nesten lar deg lure. Her brukes håndholdt kamera aktivt (dog i mindre grad enn i found footage-filmer), ofte klippet med nyhetsklipp og intervjuer med personer som både utbroderer historien og gir en følelse av ekthet. Jepp, når dette funker er det en sann fornøyelse å se på. Du veit det er tull, men samtidig ikke:)
En klassiker innen subsjangeren er Ghostwatch, en britisk mockumentary skrekkfilm fra 1992.
Vi følger et tv-crew fra BBC som skal avdekke sannheten bak englands mest hjemsøkte hus. Da den ble vist på BBC fremstod det hele som en livesending, selv om scenene var spilt inn i forveien. Publikum trodde det de så var ekte, og BBC ble nedringt av skrekkslagne tittere. BBC måtte i etterkant dype beklage for at de hadde lurt og traumatisert sine seere:) Og vi kan skjønne hvorfor folk ble lurt. For dette funker! Sant nok, filmen begynner å dra litt på åra, men den er overbevisende laget, og programlederne virker troverdige der de går fra å være skeptisk, til forvirret, til pissredde. Og den har noen effektive scener som sniker seg godt inn under huden din. Filmen har unektelig inspirert andre mockumentary skrekkfilmer, men har selv gått under radaren for det store publikummet. Så dersom du evner å skru filmhodet ditt tilbake til tidlig 90-tallet, så er filmen helt klart verdt en titt. Dette er Poltergeist på «ekte»!
7 bloddråper
Lake Mungo (2008) er en overbevisende og fascinerende mockumentary om en familie i sorg over sin forsvunne datter. Dokumentarformen kler filmen svært godt, man kommer veldig tett inn på karakterene, og historien får en betydelig realistisk karakter. Eller for å si det på en annen måte; det dokumentariske forsterker det dramatiske. Det er lett å la seg bli grepet av denne filmen. En horror om tap og sorg. Sjelden vare.
Vi følger primært de etterlatte familiemedlemmene gjennom intime intervjuer, og historien utvikler seg i tråd med intervjuene. Det er litt som i et true-crime drama, hvor flere overraskende vendinger, skaper spenning og mystikk i historien. En kombinasjon av whodunnit og whathappened. Meget engasjerende og rimelig creepy også til tider. For det er skummelt, men av den subtile og sofistikerte sorten.
Troverdigheten og realismen i filmen var slående, og vi må bare berømme det fantastiske skuespillet til alle medvirkende. Det var lett å glemme at det var en tulle-dokumentar man så på, realismen var rett og slett oppsiktsvekkende bra.
En imponerende debutfilm, i regi av Joel Anderson. Mens dette skrives i 2018 har han dessverre ikke kommet med noe siden Lake Mungo, så vi venter i spenning på mer fra den karen.
7 bloddråper
Savageland er en amerikansk mockumentary satt ved grensen mellom USA (i dette tilfellet Arizona) og Mexico. Dette er en svært viktig og ikke minst vellaget film, som kløktig skildrer de enorme rasemotsetningen som er i USA, og da særlig i statene som grenser mot sør.
En liten fiktiv by rett ved grensen til Mexico, Sangre de Christo, opplever at alle innbyggerne (57 i tallet) blir slaktet ned i løpet av en kveld. Eneste overlevende, en mann ved navn Salazar, blir mistenkt for ugjerningene og umiddelbart siktet og dømt for handlingene. Men Salazar hadde med seg et kamera denne kvelden, og kanskje bildene viser en annen sannhet?
Først og fremst er dette en meget smart satt sammen og redigert film. Den oppleves som en ekte dokumentar, også takket være solide skuespillere som fremstår troverdige i sine roller. Filmen har en god oppbygging, den er både spennende og fascinerende, det er nesten så du glemmer at dette selvfølgelig bare er tull. Dog synd at den ikke klarer å holde seg på den stramme linen hele veien ut, men dessverre setter en fot i bakken og bryter noe med den stemningen og uttrykket den hadde klart å etablere. Den er ikke spesielt skummel, selv om flere av bildene tatt av Salazar er nokså uhyggelige.
De fleste karakterene i Savageland styres av fordommer, raseri og frykt for de som er ikke er som seg selv. I dette tilfellet illegale immigranter fra Mexico. Det hvite lokalsamfunnet håndterer Salazar, og ofrene i den lille og fattige byen Sangre de Christo, primært bestående av meksikanere, med henholdsvis sinne og likegyldighet. Deres adferd er samtidig urovekkende realistisk og vi mistenker farlig nær slik det ville vært på ekte. Forholdet mellom amerikanere og meksikanere er på en all-time low etter at Trump ble president, og filmen viser hvordan denne aggresjonen og frykten kan manifestere seg i et lite samfunn. Det er oss mot dem. Det er krig.
Det er interessant å skulle spekulere i hva skikkelsens vi ser på bildene kan representere. Her er det flere muligheter, men vi skal ikke kjede dere med våre tolkninger. Filmen er i hvert fall svært politisk og tar for seg rasisme, maktskjevhet og blodig urettferdighet. Det er liten tvil om at ikke alle liv er like mye verdt.
Det tok noen år fra Savageland ble vist på festivaler til den faktisk ble gjort tilgjengelig for det store publikum. Og greit nok, det lukter ikke bøttevis av penger i kassa av en slik film, men den er altfor god til å ikke få et skikkelig publikum.
8 bloddråper
Dette er to svært så sjarmerende og underholdende mockumentary horrorfilmer fra Patrick Brice og Mark Duplass. Her gjøres det enkelt og effektivt, og filmene gir både latter og spenning. Særlig takket være en fantastisk innsats av Duplass i hovedrollen som den noe pussige og uberegnelige Josef.
Konseptet i begge filmene er nokså likt; to fotografer skal tilbringe tid med Josef, som bor aleine i skauen, for å filme hans daglige gjøremål, mot god betaling og forventet diskresjon. Det tar imidlertid ikke lang tid før de blir noe usikre på hva slags motiv Josef har med filmingen.
Vi må med en gang påpeke at dette ikke er skikkelig skummelt. Gutta tøyser endel med sjangeren, og filmene inneholder såpass mye komedie at du sikkert ler mer enn du skvetter. Men filmene leverer også effektiv og solid spenning, og flere av scenene er både ubehagelige og smånifse.
Bruken av håndholdt kamera funker som bare det, og du føler med disse stakkars fotografene som fortvilet forsøker å holde følge med Josef og hans noe komplekse hode. Vi ble veldig sjarmert av originalen, og faktisk enda mer overbevist i oppfølgeren. Ikke så ofte en oppfølger er like god, om ikke bedre, enn originalen.
Det er nær umulig å ikke bli sjarmert av disse filmene. De bobler av overskudd og fortellerlyst. Du sitter med følelsen av at det har vært like morsomt å lage filmene som det har vært å se på. Og vi tar gjerne en tredje film, karer!
7 bloddråper
Nå til rumenske Be My Cat: A Film for Anne fra 2015. En psykologisk mockumentary skrekkfilm som kanskje ikke har fått et stort publikum, men som har rasket med seg en rekke priser på forskjellige festivaler. Og vi skjønner godt sistnevnte. Adrian Tofei har både manus, regi pluss spiller hovedrollen. Og det er bare å ta av seg hatten for herr Tofei, for her treffer han blink.
Tofei spiller en regissør, som leier inn tre skuespillerinner for å spille inn diverse scener sammen med ham, scener som han skal sende til Hollywood-stjerna Anne Hathaway, i håp om at hun vil falle pladask for hans talent og "prosjekt". Hans store drøm er nemlig å spille inn film med Hathaway. Han har aldri forlatt den lille rumenske landsbyen han bor i, så han må overbevis henne om å komme til ham for å spille inn filmen i huset han deler med sin mor. Jepp, solid plan, der altså. Og Tofei går selvfølgelig milevis for langt i sitt sinnsforvirrede forsøk på å sjarmere frøken Hathaway.
Vi må med en gang påpeke at skuepillet i filmen, av Tofei og hans tre kvinnelige medspillere, er helt fabelaktig. Tofei spiller både forvirret, besatt, forelsket, harmløs og psykotisk på en sjeldent overbevisende måte. Filmen er ikke voldelig eller blodig. Filmens fokus ligger på karakterenes samhandling, det er skrudd og ubehagelig å se på. Scenene er fullstappet av spenning og intensitet. Linjen mellom hva som er ekte og falskt vaskes nesten ut, og verken vi eller Tofei klarer til slutt å skille mellom hva som er ham selv og karakteren han skal spille i de forskjellige scenene. Filmen har et fint tempo. Den flyter uanstrengt avgårde. Det hele føles overraskende naturlig. Og ikke minst ekte.
Ikke så ofte vi mener det kommer en film i denne subsjangeren som fortjener merkelappen "original", men denne gjør faktisk det. En liten snakkes, vil vi faktisk påstå. Dette er en film som blir sittende igjen etterpå. Og det liker vi:)
8 bloddråper
The Tunnel er en australsk mockumentary film fra 2011. Filmen er finansiert gjennom såkalt crowdfunding, og regninga kom ikke på mer enn en drøy million norske kroner. Så her får du mye moro for penga:) Og dette er noe av sjarmen med denne subsjangeren; det kan gjøres billig og svært enkelt. Du trenger bare et godt premiss, litt talent/teft og ok gjennomføringsevne:)
I filmen følger vi fire journalister som klatrer ned i de underjordiske, og i utgangspunktet forlatte, gangene/tunnelene under Sydney by for å lage en reportasje om vannmangelen i byen. Nede i tunnelene møter de selvfølgelig på noe. Hva skal vi la dere selv finne ut av.
Kulissene, de mørke og trange gangene, funker utmerket og setter en klaustrofobisk og intens ramme rundt handlingen. Selv om det kan bli i overkant mye løping rundt i bekmørket. Filmen oppleves til tider nokså kaotisk.
Som typisk er i denne subsjangeren, så er det begrenset med musikk og lydeffekter. Egentlig nokså befriende å slippe det sedvanlige insisterende og manipulerende lydsporet. Men det setter da mer krav til det visuelle, at de uhyggelige scenene faktisk er uhyggelige. Og det er de i The Tunnel. Seeren får kun glimtvis se hva som skjuler seg i de mørke tunnelene, og det er et smart trekk å holde ondskapen skjult. Det er ofte skumlere å skulle forsøke å forestille seg hva som beveger seg rundt der nede. Filmen har noen scener som blir værende med deg en stund etter filmen, men vi skulle gjerne sett at den hadde flere. Det catchy premisset legger unektelig til rette for det.
The Tunnel har dessverre en noe slapp karakterbygging. Vi blir egentlig ikke godt kjent med noen av journalistene, og personlighetene deres er nesten fraværende. Med unntak av karakteren spilt av Steve Davis, som har klart mest personlighet og karisma. Davis, som faktisk er en kameramann i virkeligheten, filmet også store deler av filmen.
Summa summarum så er dette en underholdende og spennende liten lavbudsjetts film som på ingen måte gjør skam på subsjangeren. Vi kan trygt anbefale dere en reise ned i Sydney´s underjordiske tunneler!
6 bloddråper
Et annet godt eksempel på subsjangeren er The Taking of Deborah Logan fra 2014. Regien har Adam Robitel, som også ga oss Insidious: The Last Key.
En gruppe dokumentarister skal lage en dokumentar om Deborah, en eldre kvinne med alzheimer. De flytter inn hos Deborah, som bor sammen med sin datter, og starter dokumentasjon av hvordan det er å leve med alzheimer. Men er det alzheimer Deborah har?
Utgangspunktet for filmen funker. Og den første halvtimen er proppfull av spennende scener og ubehagelige øyeblikk. Deilig. Det er imidlertid så mange av dem at du frykter at tempoet er satt for høyt. Og det er det. Filmen svir av unødvendig mye krutt tidlig, og forsøker hele tiden å øke tempoet og intensiteten, men ender da opp å bli mer tullete og actionfylt, enn skummel og spennende. Synd. Filmen burde holdt tilbake, gitt oss flere subtile hint, melket de creepy scenene med Deborah som vandrer rundt i huste enda mer. Ikke hastet videre. Historien i filmen blir unødvendig stor og komplisert. Den kunne vært gjort enklere. Og du verden så urealistisk den er til tider. Det tar ikke mange minuttene før Deborah klikker fullstendig i vinkel og viser at hun åpenbart er til stor fare både for seg selv og sine omgivelser. Men hele tiden blir hun sendt hjem fra sykehuset. Veit det er dyrt med helsepleie i USA, men det får være måter på.
Okei, innser at vi er litt negative her. Men det er kun fordi filmen hadde potensialet. Den første delen er virkelig creepy. Vi koste oss skikkelig. Mange pluss i boka her, altså. Hadde ikke filmen insistert på å ville så mye, så kunne det blitt en skikkelig fin liten sak. Jill Larson, som spiller Deborah, gjør for øvrig en kjempeinnsats. Og også Anne Ramsay, som spiller hennes datter, gjør en solid jobb. En fryd å se på.
Ta en titt, vi kan nesten garantere et par scener som vil få hårene på armene til å reise seg:)
6 bloddråper
The Visit er en amerikansk mockumentary horrorfilm fra 2015 regissert av den mildt sagt ujevne M. Night Shyamalan. Men her treffer Shyamalan godt! Dette er velspilt, vellaget og guffent.
Et ung søskenpar sendes på tur for å besøk sin besteforeldre på bondelandet i Pennsylvania for første gang. Storesøster har tidlig bestemt seg for å lage en dokumentar om møte med besteforeldrene, og det er disse opptakene som utgjør filmen. Besteforeldrene fremstår først nokså joviale og ordinære. Men snart begynner nokså mistenksomme ting å skje i huset, og mye tyder på at besteforeldrene har noen hemmeligheter.
Filmen er snedig filmet og klippet, og bruken av håndholdt kamera funker som bare det. Filmen har en fin oppbygging, med artige og troverdige karakterer. Den er ikke fryktelig original, men såpass dyktig skrudd sammen at den funker som bare det. Barna spiller bra og besteforeldrene gjør en god innsats som elskverdige, smådemente og tvilsomme gamlinger. Vi får servert en rekke nokså nifse scener og noen solide jump scares. Dette er en mildt sagt creepy bestemor. Filmen har også noen artige tvister og makter å holde trykket hele veien. Slutten er dessverre noe forutsigbar. Shyamalan sliter generelt med å avslutte sine filmer, som nær alltid har velfungerende og fascinerende premisser.
Men alt i alt er dette en meget severdig og småskummel film som nesten garantert vil få deg både til å skvette og grøsse.
7 bloddråper
As Above, So Below starter veldig bra, men klarer dessverre ikke klarer å leve opp til sitt potensialet og snubler når den nærmer seg slutten. Men dette er uansett en film verdt å sjekke ut, for en ting er sikkert; katakombene under Paris er et nifst sted.
Vi følger Scarlett, en sjeldent tøff og handlekraftig arkeolog, på hennes søken etter the philosophers stone, en magisk stein som blant annet kan gi evig liv. Vi møter vår heltinne først i Iran, men sporene hennes ender opp i Paris, nærmere bestemt i katakombene under byen. For å finne frem i disse labyrintene får hun hjelp av et par lokale kjentfolk, en god venn og en kameramann som skal lage en dokumentar om det hele. Foruten å inneholde rester av seks millioner lik, skjuler det seg endel annet i de trange og mørke tunnelene under den franske hovedstaden.
Vi liker utgangspunktet i filmen. Den har et catchy og engasjerende premiss, og den gir litt Indiana Jones-aktige vibber innledningsvis. Det er morsomt med arkeologi, og interessante historiske fortellinger og fabler krydrer filmen fint. Og katakombene er inget dårlig valg som lokasjon. Tunnelene er mildt sagt creepy. Det er mørkt, tett og klaustrofobisk. Vi kommer ikke på mange andre skumlere steder å bli fanget. Okei, kanskje vassende rundt i Amazonas eller sumpene i Louisiana, men da på grunn av de skumle dyrene.
Første timen er svært god. Det er spennende, engasjerende og småskummelt. Den har et fint driv, artige nok karakterer og flere nifse scener. Kameraarbeidet er svært godt og gjør at filmen oppleves mindre hektisk. Filmingen er ikke så slitsomt som i mange andre lignende sjangerfilmer og foto lykkes med å få kontroll på kaoset.
Men siste halvtimen krasjer den, dessverre. Den vil altfor mye og det hele blir altfor voldsomt og kaotisk. Vi har ikke noe imot at det lefles med det overnaturlige, slik kan ofte tilføre en film kledelig mystikk og spenning, men her bommer filmen og går amok. Hvilket er synd, for dette kunne blitt riktig så bra.
Filmen er rfor øvrig egissert av John Erick Dowdle (Poughkeepsie Tapes, Devil og Quarantine), som også har skrevet manuset sammen med sin bror Drew Dowdle.
«Abandon all hop, ye who enters here»
6 bloddråper
Vi følger Max, som livnærer seg med å filme brullyp, men som har et noe mer ambisiøst hobbyprosjekt gående på siden. For han er en i overkant ivrig seriemorder, hvis plan er å dokumentere alle drapene, og deretter lage en film ut av det hele.
Dette er en film med et artig premiss, fint driv og kult skuespill av Kevin Howarth (The Seasoning House) i rollen som Max. Filmen har faktisk også har noe den forsøker å si. Her skal vi seere dras inn og bli deltakere i Max sitt lille prosjekt. Den pirker borti vår fascinasjon for vold og lidelse, og vil gjøre oss til både medskyldige og ofre. Greit, så klarer treffer den kanskje ikke helt blink, men pluss i boka for at den har ambisjonene inne.
Filmen er ikke fryktelig grafisk, men Max er en nokså beinhard og kald fisk. Han diskriminerer ikke hva gjelder utvelging av ofre, og tør virkelig å kline til. Det er kaldt, nihilistisk og mørkt. Men også litt vittig. En slags Behind the Mask: The Rise of Leslie Vernon møter Man Bites Dog, hvis handling er satt til den britiske arbeiderklassen.
En underholdende og satirisk lavbudsjettsfilm, og en god skildring av en vaskete psykopatisk seriemorder.
6 bloddråper
The Medium er en nokså voldsom found footage/mockumentary om demonisk besettelse. Se for the The Taking of Deborah Logan møter Rec. Ispedd mystisk og fascinerende asiatisk overtro.
Vi følger et filmteam som skal lage en dokumentar om mennesker som kanaliserer forskjellige ånder. Filmteamet får særlig interesse for Nim, som har kontakt med guden Bayan. Under innspillingen skal det imidlertid vise seg at Nim sin niese, Mink, er i ferd med å bli besatt av mørke krefter, og det er opp til Nim å avdekke hva, eller hvem, som har tatt eierskap i Mink sin kropp og hvordan befri Mink.
Det er en fascinerende kultur av gammeldags overtro som brettes ut, full av detaljerte og kreative ritualer og gudedyrkelse. En verden full av forskjellige guder, både gode og onde, og som visstnok kan ta direkte kontakt med utvalgte mennesker.
Siden dette er en mockumentary er alle opptak fanget av håndholdte kameraer fra filmteamet som skal lage sin dokumentar. Bruken av håndholdt kamera er som kjent en effektiv måte å skape spenning på og trekker seeren tettere inn på det som skjer. Filmen benytter seg også av overvåkningskameraer, særlig i Mink sitt hjem, ikke ulikt Paranormal Activity. Dette er en annen effektv måte å få innblikk i galskapen og få noen svært creepy opptak. Greit, så er det kanskje noe merkverdig hvordan kamerafolka aldri skrur av kamera, men hele tiden retter det i retningen av det skumle samme hvor farlig situasjonen er, men skitt au, det blir jo artigere for seeren:)
The Medium kliner til. Særlig mot slutten tar det veldig av. Filmen leverer masse blod og gørr og flere bestialske scener. Det er kannibalsime og tortur av husdyr, og tro heller ikke at uskydlige spedbarn er fredet for disse mørke kreftene. Her er alt lov.
Hva gjelder skuespillet så leverer særlig Sawanee Utoomma (Nim) og Narilya Gulmongkolpech (Mink). Det er (som oftest) befriende lite overspill. Det er særlig festlig å se Mink sin reise fra å være en ordinær tenåringsjente til å bli besatt av en bekmørk og destruktiv kraft.
Filmen er imidlertid litt for lang. Joda, det er en forholdsvis ambisiøs historie som skal brettes ut, men den hadde tjent på å være 20 minutter kortere. Men det blir aldri kjedelig. Den har en intens nerve og bygger seg stødig opp mot et voldsomt klimaks.
Regissør Banjong Pisanthanakun står for øvirg bak den solide Shutter (2004) og med på manussiden er Na Hong-jin som også skrev The Wailing (2016) og The Chaser (2010). Folk som vet hva de driver med, med andre ord.
7 bloddråper
Dette er en svært sjarmerende og effektiv mockumentary. En skikkelig lavbudsjettsfilm som lykkes med mer enn den feiler.
Tre bloggere forener krefter for å avdekke og dokumentere hva som virker å være overnaturlige krefter i den enes leilighet. Videoene de legger ut på sine youtube-kanaler får betydelig oppmerksomhet, men er det alt som skjer som tåler dagens lys?
Filmen har et greit premiss, og serverer flere artige tvister og vendinger. Og ikke minst noen creepy scener. Det er både nifst og spennende. Den viser, som mange andre frender i subsjangeren, at du trenger ikke millioner av dollars for å lage noe skummelt.
Dette er en festlig liten cyber-horror om manipulering, løgner og bedrageri. Filmen utfordrer uttrykket "seeing is believing", og pirker borti hvor lettlurte vi alle er. Og ikke minst gjør den narr av alle som dytter sine fjes frem på en skjerm i håp om å få oppmerksomhet, klikk og likes. Vi trenger flere sykepleiere og lærere, ikke bloggere, influencere og andre tullete aktører som fyller PC-skjermen med ræl.
Greit, så er kanskje skuespillet litt slapt, og det lave budsjettet er til tider nokå tydelig. Men alt i alt er dette en vellykket og engasjerende spøkelseshistorie med skikkelig nerve. Kjede oss gjorde vi i hvert fall ikke :)
7 bloddråper