Horrorkomedie

Horror og komedie. God kombinasjon? Tja, kanskje. Vi liker jo både latter og skrekkfylt brutalitet. Og vi kan komme på flere tilfeller hvor dette har funket godt i tospann. Men vi mener nok at det i utgangspunktet bør være det eller det andre. Ofte er disse filmene verken morsomme (nok) eller brutale (nok), og faller da mellom to stoler. Ikke at vi står i veien for å flire av at noen får armene revet av, eller bli brutalt overfalt av en sadistisk gærning. Men som horrorfantast ser vi ikke helt verdien av comic relief. Ønsker vi å forlenge livet med en god latter ser vi heller Life of Brian eller Spinal Tap

MEN... noen ganger klarer som sagt en film å finne balansen. Den rette dose latter smakfullt pakket inn i blod, smerte og frykt. Ofte beveger disse filmene seg inn i splatter-sjangeren, det vil si at det er overdrevent bruk av vold og blod, sikkert for å skape en distanse til det som skjer. Det kan jo ikke fremstå som for ekte, for da slutter det for mange å være morsomt. Men dersom volden blir for ekstrem og grafisk så mener vi filmen hører hjemme i splatter-sjangeren. Visse horrorfilmer er ufrivillig morsomme, men disse styrer vi unna. Til en annen gang.

Noen av de mest populære og innbringende horror-filmene inkorporerer humor, slik som Shaun of the Dead og Cabin in the Woods. Filmer som også passer fint inn i teenagehorror-sjangeren. Mainstream filmer som hover inn cash. For så fort man blander humor og horror, så sikter man seg inn på tenåringspublikummet, i horrorverdenen også kalt "The holy grail". Filmene er ofte vulgære, utagerende, energiske og entusiastiske. Lik tenåringer selv:) 

Kategorien kan deles opp i komedieskrekk, som er mer morsomme enn skumle, og skrekkomedie, som er mer skumle enn morsomme. Vi velger imidlertid å gjøre det enkelt å smelle de sammen i en kategori, og plukker ut de vi syns funker best. Vi har valgt ut filmer som lykkes med å bringe både humor og brutal vold inn i stua. Liker du å le, samtidig som uskyldige stakkarer får sine kropper mishandlet? Supert, da har vi noen anbefalinger til deg;

 
 
MV5BYjliNTUzYzktYjYzNC00NTk4LThmOGEtNjFlZWI2Nzc3ZjkyXkEyXkFqcGdeQXVyMTQxNzMzNDI@._V1_UY1200_CR90,0,630,1200_AL_.jpg

Severance (2006)

Her kommer en liten go'bit, nemlig Severance, en britisk-tysk horroromedie fra 2006. Og denne er bra, folkens! Den handler om en gjeng kollegaer, salgsavdelingen til Palisade; et selskap som produserer våpen, som skal på teambuilding tur til en hytte i Øst-Europa. Men i de ungarske skoger ramler de borti en gjeng hevnlystne krigsforbrytere med en kortfattet og ryddig agenda; bestialsk nedslaktning av våre byråkratvenner. 

Dette er en av de mer vellykkede forsøk på å blande skrekk og komedie. Den er faktisk skikkelig morsom! Og den har gjort hjemmeleksen sin når det kommer til skrekkdelen. Her er det en rekke hissige scener. Den kliner til og takk for det. Det flyter av blod og avkutta lemmer, mens våre helter jages rundt fra felle til felle. Herlig! Filmen er leken, smart og kreativ (tross sjangerens iboende klisjeer). Dette er rett og slett underholdning fra øverste hylle! The Office møter Friday the 13th. Regien er av Christopher Smith, som også har gitt oss Triangle (som for øvrig kan anbefales hvis du er ute etter noe som er forvirrende, mørkt og fascinerende). En ting har i hvert fall filmen lært oss; ikke lei hytte i den ungarske skog. I hvert fall ikke hvis hytta tidligere var et sinnssykehus for krigsforbrytere, som har sluppet fri og rusler tungt bevæpnet rundt søkende etter uskyldige ofre.

8 bloddråper


MV5BMTEzNjkwMzIyMjZeQTJeQWpwZ15BbWU4MDI2NTU5ODYx._V1_UY1200_CR87,0,630,1200_AL_.jpg

Tremors (1990)

Nå til en morsom liten kultklassiker, nemlig Tremors fra 1990. Fyttirakkern, så vi digget denne da vi var yngre. Den var både spennende, morsom og hadde plenty av action. Og den har fortsatt nok kvaliteter til at den fortjener å dras frem.

En liten og døsig amerikansk ørkenby får et svært uvennlig besøk av noen gigantiske meitemarker (jepp, veit det høres dumt ut), og vi følger deres desperate og underholdende kamp for å ta knekken på disse blodtørstige besøkende. I de viktigste rollene møter vi Kevin Bacon og Fred Ward. Solide skuespillere der altså.

Filmens eneste oppdrag er å underholde, og den har en deilig letthet der den beveger seg fremover med humor og sjarm, og med et skuespillerensemble som ser ut til å ha det moro. Filmen har unektelig et B-preg, og kan sees på som en hyllest til klassiske 50- og 60-talls monster skrekkfilmer slik som for eksempel Them og Tarantula. Filmen er solid, både dramaturgisk og visuelt, og klarer å være både morsom og spennende. Meitemarkangrepene er særlig underholdende og lærer oss masse om meitemarkens sanne natur. Vi kjenner til flere som ikke turte å gå ut av huset av frykt for meitemarkangrep (okei, det siste er ljug, så bra er ikke filmen). Filmen fikk, ikke overraskende, flere oppfølgere, men disse anbefaler vi at dere styrer elegant unna. 

Så plukk med deg en chipspose og en iskald cola, sett deg inn i tidsmaskinen din med ankomstdato tidlig 90-tallet, og la 13 år gamle deg bli underholdt av Kevin Bacons kamp mot enorme menneskespisende meitemarker.

6 bloddråper


What_We_Do_in_the_Shadows_poster.jpg

What We Do in the Shadows (2014)

Neste ut er den fantastiske horrorkomedien What We Do in the Shadows fra 2014. Unektelig mer komedie enn skrekkfilm:) Regi og manus er av Jemaine Clement (Flight of the Conchords) og Taika Waititi (Eagle vs. Shark og Hunt For The Wilderpeople), som også spiller hovedrollene. I denne mockumentaren følger vi hverdagen og de dagligdagse utfordringene til en gruppe vampyrer i Wellington, New Zealand, som forsøker å fungere i det moderne samfunnet. Hvordan er det egentlig å ikke kunne se seg selv i speilet, alltid måtte inviteres inn, og hvordan skaffe mat når dietten består primært av menneskeblod? Og hvordan håndtere vampyrgroupies og vampyrjegere?

Vi kan ikke huske sist vi lo så godt av en film:) Den er smart, morsom, original, har masse energi og sjarm, og tar vampyrsjangeren fullstendig på kornet. Parodiene treffer gang etter gang, og skuespillerne leverer i hver eneste scene. Fyttirakkern, så bra denne filmen er! Og dette er en av få filmer hvor våre bedre halvparter lo like mye som oss. Det er like sjeldent som en fordomsfri og liberal pastor i Sarons Dal. Filmen er blitt en kritikerdarling, og det med god grunn. Har du ikke sett denne er det bare å glede seg, for stort bedre enn dette blir det ikke. Og for øvrig ventes en oppfølger (We´re Wolves) hvor vi blir bedre kjent med en gjeng varulver som kort introduseres i filmen. Vi gleder oss!

9 bloddråper 


51THR4CGKDL._SY445_.jpg

Army of Darkness (1993)

Det ville være en synd og skam om vi ikke rettet vår oppmerksomhet til kanskje kongen av horrorkomedie, nemlig Sam Raimi. Vi kunne med letthet tatt med hans mesterverk Evil Dead 2 i denne sjangeren, for den er virkelig morsom, men vi har valgt å anbefale den under splatter-sjangeren, på grunn av all dets gore og grafiske vold. Den er rett og slett mer splatter enn den er komedie. Vi kunne også tatt med hans Drag Me To Hell, men den er akkurat ikke morsom nok. 

Istedet vil vi dra frem den siste i Evil Dead trilogien, nemlig Army of Darkness fra 1993. Ash, fremragende portrettert av Bruce Campbell, reiser her tilbake til middelalderen, hvor han eneste mulighet for å komme tilbake til nåtid er å beseire en arme av levende døde. Enkelt og greit. For de som synes de to første Evil Dead-filmene er noe voldsomme, så vil kanskje denne funke bedre. Den har mindre blod og brutalitet, og forsøker å være mer morsom enn sine forgjengere. Kort oppsummert er den mer dust. Men dustete på en god måte! Dette er herlig ujålete underholdning. Greit, den passer kanskje best for lett kvisete tenåringer med potetgullrester på t-skjorta og et anstrengt forhold til det andre kjønn, men innenfor sin subsjanger vil den uansett bli stående igjen som et minneverdig bidrag.

7 bloddråper

PS. Dersom du ikke er mett på Evil Dead-universet, så sjekk ut tv-serien Ash vs. Evil Dead, riktig så fornøyelig:)


MV5BMTU2NjA0NDk0NV5BMl5BanBnXkFtZTcwOTA0OTQzMw@@._V1_UY1200_CR57,0,630,1200_AL_.jpg

Shaun of the Dead (2004)

Shaun of the Dead fra 2004 er den første filmen til kompisene Edgar Wright, Simon Pegg og Nick Frost (Gjengen bak kult-serien Spaced). En slags zombie-komedie, hvor det lekes og tøyes med en haug av zombie-referanser. Tittelen henspiller selvsagt til Romeros klassiker Dawn of the Dead. Deilig, tørr britisk humor.

Simon Pegg spiller hovedrollen, og Shaun of the dead er filmen som gjorde ham særlig kjent for det brede publikum. Han hadde spilt i Spaced, og hatt flere andre ymse tv-roller, men dette var film-gjennombruddet, og hvor Hollywood også fikk øynene opp for ham. (Må også nevne det oversette sketsj showet Big Train hvor Pegg medvirket i. Utrolig morsomt). 

Kompisene Shaun (Pegg) og Ed (Frost), to ganske late og bedagelig anlagte karer (særlig Ed), trives med å spille dataspill og å henge på puben Winchester. Kjæresten til Shaun, Liz, ser seg lei av Shauns planløse slaraffenliv, og slår til slutt opp med han. Shaun, knust av kjærlighetssorg, får trøst av sin gode venn Ed og slukker sine sorger på stampuben sin. Fyllesjuke våkner de opp til en ganske så annerledes dag, og med mildt sagt nye problemstillinger. Zombie-apokalypsen er et faktum.

Shaun of the Dead er en meget fornøyelig skrekk-komedie med masser av frisk, britisk zombie-humor. Oppbyggingen med de dagligdagse scenene, hvor for eksempel hovedpersonen intetanende går forbi sjuke og smittede zombie-vesener, er intet mindre enn kostelige. Desssuten er filmen overraskende godt lagd. Den ser veldig bra ut. Dette er en ordentlig moderne zombiefilm, og bra med splatter er det også. Kjemien mellom Shaun og Ed funker også utrolig bra, med humor og timing som er fullstendig uanstrengt og naturlig. Må trekke frem Simon Peggs talent som skuespiller, for selv om dette er en komedie, så får han frem hele registeret. Rett og slett en meget god skuespiller, som også er utrolig morsom!

Edgar Wright og Simon Pegg skulle senere lage filmer som Hot Fuzz og End of the World, og som sammen med Shaun of the dead blir kalt for Cornetto trilogien, etter isen som Shaun kjøper til Ed for å kurere fyllesyken. Denne Cornetto-isen går visstnok igjen i alle filmene. Temmelig upresentiøse og humoristiske filmer, med Shaun of the Dead som kanskje den mest vellykede.

7 bloddråper


prevenge.jpg

Prevenge (2017)

Det er lenge siden vi lo så godt som under Prevenge. Filmen har et artig premiss, noen fantastiske karakterer og en rekke minneverdige scener fulle av smarte og uforutsigbare dialoger. Dette er regi-debuten til Alice Lowe som også står for manus og bekler hovedrollen. Og det 7 måneder gravid. Damn!

En høygravid dame (Ruth), som nettopp mistet sin mann i en klatreulykke, begynner å kommunisere med sitt ufødte barn, et barn som har noen svært voldelige behov. Og Ruth sendes på underholdende drapstokt med innbitt besluttsomhet.

Ruth er en fascinerende karakter, noe så sjeldent som en høygravid seriemorder. Og hun er fantastisk portrettert av Lowe. Som nevnt innledningsvis er dette morsomt. Til tider veldig morsomt. Filmen har noen hysteriske scener, som er like skrudde som de er originale. Vi likte særlig godt Ruth´s møte med DJ Dan, hennes samtaler med jordmoren og Ruth´s mildt sagt kleine jobbintervju med stakkars Ella. De er sjeldent godt skrevet og overbevisende levert av skuespillerne. Humoren er kullsort, og det er til tider nokså brutalt. Og det hele leveres med energi og entusiasme. Det føles friskt og nytt. Ikke så ofte vi opplever det innen sjangeren.

Prevenge er en artig skildring av hvor skummelt det kan føles når kroppen din tas over av et annet vesen, et vesen som forandrer deg og vil kreve all din tid, oppmerksomhet og omsorg. Jepp, graviditet kan være nifse saker, selv om Ruth nok opplever det noe mer dramatisk enn de fleste:)

Greit, så er den langt i fra perfekt, den er noe ujevn hva gjelder tone og dramaturgi, men dette er alt i alt topp underholdning fra talentfulle Lowe. Denne bør sjekkes ut, folkens!

7 bloddråper


Ready or Not (2019)

Ready or Not leverer fartsfylt og voldelig underholdning det er nær umulig å ikke bli sjarmert av. Greit, så er mye på menyen kjent fra før, men måten det blir servert på oppleves nokså forfriskende. Dette er You´re Next møter Happy Hunting. Ispedd svart humor.

Grace skal gifte seg med Alex. Eneste aberet er Alex´ meget så velstående familie, en mildt sagt dysfunksjonell gjeng. Etter bryllupet skal Grace innvies i familien, og siden familien har bygget sine rikdommer på spill (brettspill o.l.), må Grace, i familiens tradisjons tro, delta i et tilsynelatende uskyldig spill. Spillet hun skal gjennomføre er Hide and Seek (gjemsel). Dette høres kanskje ikke så ille ut. Men det er det.

Filmen går rett på sak. Risikoen er jo at del blir en noe lang annen akt, men heldigvis har filmen nok humor og vold til at moroa varer hele veien ut. For filmen leverer noen svært festlige scener. Vi tok oss selv i å le høyt ved flere anledninger. Og filmen er blodig. Nesten splatter til tider. Men selv om mye av volden er festlig og artig satt sammen, så kunne filmen ha klint til mer. Filmen velger noen litt enkle løsninger her og der, men skitt au, vi skal ikke være for pirkete. Vi mistenker også at filmen bevisst holder igjen for sin grand finale, en «over the top» slutt som nok ikke alle vil like. Men vi humret godt der vi satt.

Vi er nødt til å nevne Samara Weaver i rollen som Grace. Fyttirakkern hun leverer. Dama gir alt! Et par av karakterene er forfriskende festlig skrevet, og godt portrettert, men ikke alle karakterene funker like bra. Tanten blir for karikert og noen av de andre forsvinner litt i mengden.

Filmen har sine små feil. Helt klart. Men den har massevis av energi og oser av entusiasme. Og den tar seg svært lite høytidelig og har både selvironi og vett nok til å leke med sjangerens klisjeer. Dette er imidlertid ingen skummel film, så er dere «advart». Her får du mer action enn skrekk og mer humor enn spenning.

Regissørene Bettinelli-Olpin og Gillett er ikke ubevandret i sjangeren, hvor deres mer vellykkede forsøk er å finne i segmenter i Southbound og V/H/S. Her har de imidlertid lykkes overraskende godt med å kombinere humor og vold til et forfriskende måltid vi gjerne inntar på ny.

7 bloddråper


Zombieland (2009)

Zombieland er en energisk, vittig og ikke minst blodig horrorkomedie, med store stjerner som Emma Stone, Woody Harrelson og Jessie Eisenberg i hovedrollene.

Vi møter fire overlevende på den amerikanske landeveien etter at en zombieiepedemi har brutt ut. De bestemmer seg for å reise sammen vestover, og vi følger deres noe brokete ferd dit.

Filmen har vel egentlig ingen handling verdt å nevne. Men det trenger den heller ikke. Solide skuespillerprestasjoner, et friskt og morsomt manus, og en rekke blodige scener gjør dette til svært så underholdende 90 minutter. Skuespillerne har god kjemi og komisk timing. Særlig Eisenberg og Harrelson ser ut til å kose seg.

Vi likte godt filmens intro. Festlige slow motion sekvenser satt til en av rockens tøffeste anthems; For Whom the Bell Tolls av Metallica. Jepp, allerede her skjønner vi hvor dette bærer hen. Filmen er helt klart mer morsom enn skummel. Og selv om ikke alle spøkene sitter like bra, så humret vi godt ved flere anledninger. Filmen har sjarm og en likeability som holder seg hele veien ut. Vi får også servert en interessant cameo av en kjent komiker, selv om vi kanskje ikke syns den var særlig vellykket. Den burde vært skrevet så mye bedre og smartere. Men noen er kanskje så morsomme at de kun trenger å møte opp.

Filmen inneholder masse blod og gørr. Innvoller og lemmer kastes rundt i høyt tempo, og ofte etterfulgt eller akkompagnert av en artig replikk. Joda, du får helt klart mange zombie-drap for pengene. Og for øvrig kult at zombiene er kjappe, ikke de døsige zombiene du finner i feks The Walking Dead.

7 bloddråper


parents.jpg

Parents (1989)

En creepy americana suburbia-horror, med et svært så guffent foreldrepar og deres stakkars unge i senter av handlingen. Her snakker vi kannibalisme og familieliv i skjønn forening. Ekle saker. Filmen er kjent som en horrorkomedie, og ja, det ligger en slags samfunnssatire i bånn, med referanser til godlynt 50-talls kultur og underholdning, i kombinasjon med det morbide.

Men vi tør påstå at dette er mer guffent, enn morsomt. Humoren er nokså godt gjemt.

Det er flere elementer i filmen som minner om noe David Lynch kunne laget. Bare 50-talls vibben alene får oss til å tenke på Lynch, med kanskje Blue Velvet som den beste referansen. Det tilsynelatende trivelige og optimistiske 50-tallet er bare på overflaten, og svært fasadepreget. For under all staffasjen hersker avgrunnen og mørket. Og denne kontrasten blir svært så tydelig når alt foregår i en kjernefamilie på 3… Guttungen i Parents har for eksempel noen mareritt som er temmelig forstyrrende, som hentet ut fra en episode i Twin Peaks. Det hjelper selvsagt at soundtracket er signert Angelo Badalamenti, en komponist som har tonesatt flere av Lynch sine filmer, og som også her setter en nokså guffen stemningsfull tone på filmen.

Etter å ha flyttet ut i det nye forstadshjemmet, begynner lille Michael, i tillegg til sine nattlige mareritt, å mistenke at foreldrene serverer noe annet fra grillen enn det de påstår. Den ubehagelige strenge og uhyggelige faren (skremmende spilt av Randy Quaid), i kombinasjon med en mor som er overfladisk blid og ignorant, hjelper ikke akkurat på mistanken. Stakkars Michael.

Vi snakker altså om omsorgssvikt på et nytt nivå.

En kultklassiker fra 1989, men som på tross av alderen fremstår som overraskende fresh. At handlingen er lagt til 50-tallet gjør at man som seer glemmer litt at man ser en 80-talls film. Regien er ved Bob Balaban, et kjent tv ansikt som har vært skuespiller i en rekke filmer og serier, blant annet mange komedier. Han er åpenbart også en dyktig regissør, og som han viser med Parents. Temmelig crazy saker egentlig.

6 bloddråper