Horrorkomedie

Horror og komedie. God kombinasjon? Tja, kanskje. Vi liker jo både latter og skrekkfylt brutalitet. Og vi kan komme på flere tilfeller hvor dette har funket godt i tospann. Men vi mener nok at det i utgangspunktet bør være det eller det andre. Ofte er disse filmene verken morsomme (nok) eller brutale (nok), og faller da mellom to stoler. Ikke at vi står i veien for å flire av at noen får armene revet av, eller bli brutalt overfalt av en sadistisk gærning. Men som horrorfantast ser vi ikke helt verdien av comic relief. Ønsker vi å forlenge livet med en god latter ser vi heller Life of Brian eller Spinal Tap

MEN... noen ganger klarer som sagt en film å finne balansen. Den rette dose latter smakfullt pakket inn i blod, smerte og frykt. Ofte beveger disse filmene seg inn i splatter-sjangeren, det vil si at det er overdrevent bruk av vold og blod, sikkert for å skape en distanse til det som skjer. Det kan jo ikke fremstå som for ekte, for da slutter det for mange å være morsomt. Men dersom volden blir for ekstrem og grafisk så mener vi filmen hører hjemme i splatter-sjangeren. Visse horrorfilmer er ufrivillig morsomme, men disse styrer vi unna. Til en annen gang.

Noen av de mest populære og innbringende horror-filmene inkorporerer humor, slik som Shaun of the Dead og Cabin in the Woods. Filmer som også passer fint inn i teenagehorror-sjangeren. Mainstream filmer som hover inn cash. For så fort man blander humor og horror, så sikter man seg inn på tenåringspublikummet, i horrorverdenen også kalt "The holy grail". Filmene er ofte vulgære, utagerende, energiske og entusiastiske. Lik tenåringer selv:) 

Kategorien kan deles opp i komedieskrekk, som er mer morsomme enn skumle, og skrekkomedie, som er mer skumle enn morsomme. Vi velger imidlertid å gjøre det enkelt å smelle de sammen i en kategori, og plukker ut de vi syns funker best. Vi har valgt ut filmer som lykkes med å bringe både humor og brutal vold inn i stua. Liker du å le, samtidig som uskyldige stakkarer får sine kropper mishandlet? Supert, da har vi noen anbefalinger til deg;

 
 
MV5BYjliNTUzYzktYjYzNC00NTk4LThmOGEtNjFlZWI2Nzc3ZjkyXkEyXkFqcGdeQXVyMTQxNzMzNDI@._V1_UY1200_CR90,0,630,1200_AL_.jpg

Severance (2006)

Her kommer en liten go'bit, nemlig Severance, en britisk-tysk horroromedie fra 2006. Og denne er bra, folkens! Den handler om en gjeng kollegaer, salgsavdelingen til Palisade; et selskap som produserer våpen, som skal på teambuilding tur til en hytte i Øst-Europa. Men i de ungarske skoger ramler de borti en gjeng hevnlystne krigsforbrytere med en kortfattet og ryddig agenda; bestialsk nedslaktning av våre byråkratvenner. 

Dette er en av de mer vellykkede forsøk på å blande skrekk og komedie. Den er faktisk skikkelig morsom! Og den har gjort hjemmeleksen sin når det kommer til skrekkdelen. Her er det en rekke hissige scener. Den kliner til og takk for det. Det flyter av blod og avkutta lemmer, mens våre helter jages rundt fra felle til felle. Herlig! Filmen er leken, smart og kreativ (tross sjangerens iboende klisjeer). Dette er rett og slett underholdning fra øverste hylle! The Office møter Friday the 13th. Regien er av Christopher Smith, som også har gitt oss Triangle (som for øvrig kan anbefales hvis du er ute etter noe som er forvirrende, mørkt og fascinerende). En ting har i hvert fall filmen lært oss; ikke lei hytte i den ungarske skog. I hvert fall ikke hvis hytta tidligere var et sinnssykehus for krigsforbrytere, som har sluppet fri og rusler tungt bevæpnet rundt søkende etter uskyldige ofre.

8 bloddråper


Come to Daddy (2019)

Come to Daddy er en pussig og original film. Den er noe vrien å plassere, men festlig er den:) Her får du mørk humor, absurde karakterer, uventede vendinger og en fin dose gore. Og med en fantastisk Elijah Wood i hovedrollen.

Norval (Wood) har fått invitasjon fra sin far, som han ikke har sett på 30 år, og bestemmer seg for å besøke hans isolerte tilværelse ved kysten. Møtet mellom far og sønn skal imidlertid vise seg å bli noe annerledes enn Norval, og vi for den saks skyld, forventet. Mer skal vi ikke si.

Filmen setter tonen umiddelbart ved å sitere Shakespeare, og deretter Beyonce. Vi skjønner at dette kan bli underlig. Og det blir det. Det starter som et drama, beveger seg så inn i komediens landskap, før den kliner til og vi havner i en svært blodig hevn-bonanza. Humoren er bekmørk, og volden likeså. Vi likte særlig den frenetiske slåsskampen på kjøkkenet, som er både brutal og morsom. Vi har nevnt skuespillerinnsatsen til Wood (som for øvrig er en kar som vet å velge spennende filmprosjekter), og Norval er en fantastisk karakter. Hans utseende, klær, væremåte og reaksjoner er av den svært festlige sorten.

Vi likte særlig filmens første del. Den har en fin oppbygging, og er mildt sagt uforutsigbar. Dialogene sitter også godt. Så kommer et taktskifte halvveis, som du enten liker eller ikke, og filmen forandrer karakter. Til de grader.

Dette er debutfilmen til Ant Timpson, som for øvrig ikke er noen novise i sjangeren (Housebound og The ABCs of Death), og som heller ikke er fremmed for det absurde, bare sjekk ut The Greasy Strangler, hvor Simpson var produsent. Særere film enn sistnevnte finner du ikke.

Come to Daddy er vel verdt en titt, folkens. En herlig miks av humor, galskap og vold.

7 bloddråper


MV5BMTEzNjkwMzIyMjZeQTJeQWpwZ15BbWU4MDI2NTU5ODYx._V1_UY1200_CR87,0,630,1200_AL_.jpg

Tremors (1990)

Nå til en morsom liten kultklassiker, nemlig Tremors fra 1990. Fyttirakkern, så vi digget denne da vi var yngre. Den var både spennende, morsom og hadde plenty av action. Og den har fortsatt nok kvaliteter til at den fortjener å dras frem.

En liten og døsig amerikansk ørkenby får et svært uvennlig besøk av noen gigantiske meitemarker (jepp, veit det høres dumt ut), og vi følger deres desperate og underholdende kamp for å ta knekken på disse blodtørstige besøkende. I de viktigste rollene møter vi Kevin Bacon og Fred Ward. Solide skuespillere der altså.

Filmens eneste oppdrag er å underholde, og den har en deilig letthet der den beveger seg fremover med humor og sjarm, og med et skuespillerensemble som ser ut til å ha det moro. Filmen har unektelig et B-preg, og kan sees på som en hyllest til klassiske 50- og 60-talls monster skrekkfilmer slik som for eksempel Them og Tarantula. Filmen er solid, både dramaturgisk og visuelt, og klarer å være både morsom og spennende. Meitemarkangrepene er særlig underholdende og lærer oss masse om meitemarkens sanne natur. Vi kjenner til flere som ikke turte å gå ut av huset av frykt for meitemarkangrep (okei, det siste er ljug, så bra er ikke filmen). Filmen fikk, ikke overraskende, flere oppfølgere, men disse anbefaler vi at dere styrer elegant unna. 

Så plukk med deg en chipspose og en iskald cola, sett deg inn i tidsmaskinen din med ankomstdato tidlig 90-tallet, og la 13 år gamle deg bli underholdt av Kevin Bacons kamp mot enorme menneskespisende meitemarker.

6 bloddråper


The Wolf of Snow Hollow (2020)

Denne overrasket oss. En original og svært morsom film, med en glimrende Jim Cummings i hovedrollen som en lettere frustrert og ustabil politimann som forsøker å finne ut hva som skjer med en rekke unge damer som tilsynelatende er blitt angrepet av en varulv.

Cummings har også regi og manus for denne svært underholdende filmen. Vi ble først oppmerksomme på Cummings etter å ha sett hans svært festlige Thunder Road (2018), en film som for øvrig deler flerr av The Wolf of Snow Hollow's karakteristikker, og han bekrefter her hvilket talent han er. Cummings er rett og slett en fryktelig artig kar med sn sjeldent god timing og levering. Han makter å være morsom og sår på en gang.

Det er litt Fargo-light over det hele. En liten og døsig by med en rekke pussige karakterer, og hvor en rekke sprøe hendelser finner sted. Det er opp til de ikke altfor kyndige polititjenestemennene og kvinnene til å finne ut av hva som faktisk skjer i bygda.

Filmen har fin stemning og tone. Den har likandes karakterer, og serverer mange uventede små scener og vendinger. Manuset er originalt, særlig hva gjelder de mange små dialogene med hovedrolleinnehaver Cummings i sentrum. Vi lo høyt flere ganger. Flere gullkorn serveres, og spøkene kommer ofte, men uten å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet. Her gjelder det å følge med!

Skummel? Niks. Morsom. Jepp!

8 bloddråper


What_We_Do_in_the_Shadows_poster.jpg

What We Do in the Shadows (2014)

Neste ut er den fantastiske horrorkomedien What We Do in the Shadows fra 2014. Unektelig mer komedie enn skrekkfilm:) Regi og manus er av Jemaine Clement (Flight of the Conchords) og Taika Waititi (Eagle vs. Shark og Hunt For The Wilderpeople), som også spiller hovedrollene. I denne mockumentaren følger vi hverdagen og de dagligdagse utfordringene til en gruppe vampyrer i Wellington, New Zealand, som forsøker å fungere i det moderne samfunnet. Hvordan er det egentlig å ikke kunne se seg selv i speilet, alltid måtte inviteres inn, og hvordan skaffe mat når dietten består primært av menneskeblod? Og hvordan håndtere vampyrgroupies og vampyrjegere?

Vi kan ikke huske sist vi lo så godt av en film:) Den er smart, morsom, original, har masse energi og sjarm, og tar vampyrsjangeren fullstendig på kornet. Parodiene treffer gang etter gang, og skuespillerne leverer i hver eneste scene. Fyttirakkern, så bra denne filmen er! Og dette er en av få filmer hvor våre bedre halvparter lo like mye som oss. Det er like sjeldent som en fordomsfri og liberal pastor i Sarons Dal. Filmen er blitt en kritikerdarling, og det med god grunn. Har du ikke sett denne er det bare å glede seg, for stort bedre enn dette blir det ikke. Og for øvrig ventes en oppfølger (We´re Wolves) hvor vi blir bedre kjent med en gjeng varulver som kort introduseres i filmen. Vi gleder oss!

9 bloddråper 


51THR4CGKDL._SY445_.jpg

Army of Darkness (1993)

Det ville være en synd og skam om vi ikke rettet vår oppmerksomhet til kanskje kongen av horrorkomedie, nemlig Sam Raimi. Vi kunne med letthet tatt med hans mesterverk Evil Dead 2 i denne sjangeren, for den er virkelig morsom, men vi har valgt å anbefale den under splatter-sjangeren, på grunn av all dets gore og grafiske vold. Den er rett og slett mer splatter enn den er komedie. Vi kunne også tatt med hans Drag Me To Hell, men den er akkurat ikke morsom nok. 

Istedet vil vi dra frem den siste i Evil Dead trilogien, nemlig Army of Darkness fra 1993. Ash, fremragende portrettert av Bruce Campbell, reiser her tilbake til middelalderen, hvor han eneste mulighet for å komme tilbake til nåtid er å beseire en arme av levende døde. Enkelt og greit. For de som synes de to første Evil Dead-filmene er noe voldsomme, så vil kanskje denne funke bedre. Den har mindre blod og brutalitet, og forsøker å være mer morsom enn sine forgjengere. Kort oppsummert er den mer dust. Men dustete på en god måte! Dette er herlig ujålete underholdning. Greit, den passer kanskje best for lett kvisete tenåringer med potetgullrester på t-skjorta og et anstrengt forhold til det andre kjønn, men innenfor sin subsjanger vil den uansett bli stående igjen som et minneverdig bidrag.

7 bloddråper

PS. Dersom du ikke er mett på Evil Dead-universet, så sjekk ut tv-serien Ash vs. Evil Dead, riktig så fornøyelig:)


MV5BMTU2NjA0NDk0NV5BMl5BanBnXkFtZTcwOTA0OTQzMw@@._V1_UY1200_CR57,0,630,1200_AL_.jpg

Shaun of the Dead (2004)

Shaun of the Dead fra 2004 er den første filmen til kompisene Edgar Wright, Simon Pegg og Nick Frost (Gjengen bak kult-serien Spaced). En slags zombie-komedie, hvor det lekes og tøyes med en haug av zombie-referanser. Tittelen henspiller selvsagt til Romeros klassiker Dawn of the Dead. Deilig, tørr britisk humor.

Simon Pegg spiller hovedrollen, og Shaun of the dead er filmen som gjorde ham særlig kjent for det brede publikum. Han hadde spilt i Spaced, og hatt flere andre ymse tv-roller, men dette var film-gjennombruddet, og hvor Hollywood også fikk øynene opp for ham. (Må også nevne det oversette sketsj showet Big Train hvor Pegg medvirket i. Utrolig morsomt). 

Kompisene Shaun (Pegg) og Ed (Frost), to ganske late og bedagelig anlagte karer (særlig Ed), trives med å spille dataspill og å henge på puben Winchester. Kjæresten til Shaun, Liz, ser seg lei av Shauns planløse slaraffenliv, og slår til slutt opp med han. Shaun, knust av kjærlighetssorg, får trøst av sin gode venn Ed og slukker sine sorger på stampuben sin. Fyllesjuke våkner de opp til en ganske så annerledes dag, og med mildt sagt nye problemstillinger. Zombie-apokalypsen er et faktum.

Shaun of the Dead er en meget fornøyelig skrekk-komedie med masser av frisk, britisk zombie-humor. Oppbyggingen med de dagligdagse scenene, hvor for eksempel hovedpersonen intetanende går forbi sjuke og smittede zombie-vesener, er intet mindre enn kostelige. Desssuten er filmen overraskende godt lagd. Den ser veldig bra ut. Dette er en ordentlig moderne zombiefilm, og bra med splatter er det også. Kjemien mellom Shaun og Ed funker også utrolig bra, med humor og timing som er fullstendig uanstrengt og naturlig. Må trekke frem Simon Peggs talent som skuespiller, for selv om dette er en komedie, så får han frem hele registeret. Rett og slett en meget god skuespiller, som også er utrolig morsom!

Edgar Wright og Simon Pegg skulle senere lage filmer som Hot Fuzz og End of the World, og som sammen med Shaun of the dead blir kalt for Cornetto trilogien, etter isen som Shaun kjøper til Ed for å kurere fyllesyken. Denne Cornetto-isen går visstnok igjen i alle filmene. Temmelig upresentiøse og humoristiske filmer, med Shaun of the Dead som kanskje den mest vellykede.

7 bloddråper


prevenge.jpg

Prevenge (2017)

Det er lenge siden vi lo så godt som under Prevenge. Filmen har et artig premiss, noen fantastiske karakterer og en rekke minneverdige scener fulle av smarte og uforutsigbare dialoger. Dette er regi-debuten til Alice Lowe som også står for manus og bekler hovedrollen. Og det 7 måneder gravid. Damn!

En høygravid dame (Ruth), som nettopp mistet sin mann i en klatreulykke, begynner å kommunisere med sitt ufødte barn, et barn som har noen svært voldelige behov. Og Ruth sendes på underholdende drapstokt med innbitt besluttsomhet.

Ruth er en fascinerende karakter, noe så sjeldent som en høygravid seriemorder. Og hun er fantastisk portrettert av Lowe. Som nevnt innledningsvis er dette morsomt. Til tider veldig morsomt. Filmen har noen hysteriske scener, som er like skrudde som de er originale. Vi likte særlig godt Ruth´s møte med DJ Dan, hennes samtaler med jordmoren og Ruth´s mildt sagt kleine jobbintervju med stakkars Ella. De er sjeldent godt skrevet og overbevisende levert av skuespillerne. Humoren er kullsort, og det er til tider nokså brutalt. Og det hele leveres med energi og entusiasme. Det føles friskt og nytt. Ikke så ofte vi opplever det innen sjangeren.

Prevenge er en artig skildring av hvor skummelt det kan føles når kroppen din tas over av et annet vesen, et vesen som forandrer deg og vil kreve all din tid, oppmerksomhet og omsorg. Jepp, graviditet kan være nifse saker, selv om Ruth nok opplever det noe mer dramatisk enn de fleste:)

Greit, så er den langt i fra perfekt, den er noe ujevn hva gjelder tone og dramaturgi, men dette er alt i alt topp underholdning fra talentfulle Lowe. Denne bør sjekkes ut, folkens!

7 bloddråper


Ready or Not (2019)

Ready or Not leverer fartsfylt og voldelig underholdning det er nær umulig å ikke bli sjarmert av. Greit, så er mye på menyen kjent fra før, men måten det blir servert på oppleves nokså forfriskende. Dette er You´re Next møter Happy Hunting. Ispedd svart humor.

Grace skal gifte seg med Alex. Eneste aberet er Alex´ meget så velstående familie, en mildt sagt dysfunksjonell gjeng. Etter bryllupet skal Grace innvies i familien, og siden familien har bygget sine rikdommer på spill (brettspill o.l.), må Grace, i familiens tradisjons tro, delta i et tilsynelatende uskyldig spill. Spillet hun skal gjennomføre er Hide and Seek (gjemsel). Dette høres kanskje ikke så ille ut. Men det er det.

Filmen går rett på sak. Risikoen er jo at del blir en noe lang annen akt, men heldigvis har filmen nok humor og vold til at moroa varer hele veien ut. For filmen leverer noen svært festlige scener. Vi tok oss selv i å le høyt ved flere anledninger. Og filmen er blodig. Nesten splatter til tider. Men selv om mye av volden er festlig og artig satt sammen, så kunne filmen ha klint til mer. Filmen velger noen litt enkle løsninger her og der, men skitt au, vi skal ikke være for pirkete. Vi mistenker også at filmen bevisst holder igjen for sin grand finale, en «over the top» slutt som nok ikke alle vil like. Men vi humret godt der vi satt.

Vi er nødt til å nevne Samara Weaver i rollen som Grace. Fyttirakkern hun leverer. Dama gir alt! Et par av karakterene er forfriskende festlig skrevet, og godt portrettert, men ikke alle karakterene funker like bra. Tanten blir for karikert og noen av de andre forsvinner litt i mengden.

Filmen har sine små feil. Helt klart. Men den har massevis av energi og oser av entusiasme. Og den tar seg svært lite høytidelig og har både selvironi og vett nok til å leke med sjangerens klisjeer. Dette er imidlertid ingen skummel film, så er dere «advart». Her får du mer action enn skrekk og mer humor enn spenning.

Regissørene Bettinelli-Olpin og Gillett er ikke ubevandret i sjangeren, hvor deres mer vellykkede forsøk er å finne i segmenter i Southbound og V/H/S. Her har de imidlertid lykkes overraskende godt med å kombinere humor og vold til et forfriskende måltid vi gjerne inntar på ny.

7 bloddråper


Zombieland (2009)

Zombieland er en energisk, vittig og ikke minst blodig horrorkomedie, med store stjerner som Emma Stone, Woody Harrelson og Jessie Eisenberg i hovedrollene.

Vi møter fire overlevende på den amerikanske landeveien etter at en zombieiepedemi har brutt ut. De bestemmer seg for å reise sammen vestover, og vi følger deres noe brokete ferd dit.

Filmen har vel egentlig ingen handling verdt å nevne. Men det trenger den heller ikke. Solide skuespillerprestasjoner, et friskt og morsomt manus, og en rekke blodige scener gjør dette til svært så underholdende 90 minutter. Skuespillerne har god kjemi og komisk timing. Særlig Eisenberg og Harrelson ser ut til å kose seg.

Vi likte godt filmens intro. Festlige slow motion sekvenser satt til en av rockens tøffeste anthems; For Whom the Bell Tolls av Metallica. Jepp, allerede her skjønner vi hvor dette bærer hen. Filmen er helt klart mer morsom enn skummel. Og selv om ikke alle spøkene sitter like bra, så humret vi godt ved flere anledninger. Filmen har sjarm og en likeability som holder seg hele veien ut. Vi får også servert en interessant cameo av en kjent komiker, selv om vi kanskje ikke syns den var særlig vellykket. Den burde vært skrevet så mye bedre og smartere. Men noen er kanskje så morsomme at de kun trenger å møte opp.

Filmen inneholder masse blod og gørr. Innvoller og lemmer kastes rundt i høyt tempo, og ofte etterfulgt eller akkompagnert av en artig replikk. Joda, du får helt klart mange zombie-drap for pengene. Og for øvrig kult at zombiene er kjappe, ikke de døsige zombiene du finner i feks The Walking Dead.

7 bloddråper


zombie2.jpg

Zombieland: Double Tap

Zombieland: Double Tap er oppfølgeren til Zombieland fra 2009 (se ovenfor). Og vi får en ny dose av mye av den samme actionfylte festligheten som i originalen. Trengte vi en oppfølger? Nei, kanskje ikke. Men det er uansett moro å ha gjengen tilbake.

Våre fire helter forsøker å gjøre det beste ut av omstendighetene etter zombie-apokalypsen, og barrikaderer seg i Det hvite hus, hvor en slags hverdag setter seg. Men ikke alle behov dekkes i den lille boblen gjengen har skapt, en boble som for noen oppleves stadig mindre og trangere, så snart ender de tilbake ut på landeveien, på vei mot nye eventyr.

Filmen starter bra og setter umiddelbart tonen med slow motion bilder av spenstig og grafisk nedslaktning av zombier, satt (også denne gangen) til lyden av Metallica, og til vår fornøyelse en av deres helt klart beste låter, nemlig Master of Puppets. Jepp, det både ser og låter tøft.

Og joda, skuespillerne har fortsatt god kjemi og gir alt i kampen mot de levende døde. Og skuespillernes entusiasme smitter. Luke Wilson og Thomas Middleditch sine tilskudd til karaktergalleriet er særlig festlige. Også Zoey Deutch i rollen som Madison funker overraskende bra til å være så karikert og tøvete. Og igjen dukker Bill Murray opp i en cameo som seg selv. Så bli sittende ut rulleteksten, folkens. Det ser unektelig ut som at alle har det svært artig på jobb. Noe også Woody Harrelson bekreftet under en nylig samtale med Marc Maron på sistnevntes podcast (WTF). Under samtalen får vi for øvrig også vite at Elvis-historien Woody deler med Rosario Dawson i filmen er basert på en faktisk hendelse under Woody´s oppvekst i Ohio. Morsomt.

Filmen klarer fortsatt å levere noen festlige observasjoner rundt zombie-sjangeren, den er kledelig lite selvhøytidelig og bobler av energi. Den er til tider nokså artig, men det er langt i fra alle spøkene som treffer blink. Flere replikker føles anstrengte og halvhjertet skrevet. Alt som skjer må ikke ha en vittig kommentar kastet etter seg.

Filmen tilfører ikke mye nytt til sitt allerede begrensede univers. Noe vi for så vidt heller ikke forventet. Eller forresten, oppfølgeren har et større følelsesmessig repertoar. Gjengen har vært tett på hverandre en god stund siden sist, og deres relasjoner og emosjonelle bånd har blitt både tettere og mer komplisert. Men dette er først og fremst ment å være snaue 100 minutter med bekymringsfri underholdning. Og filmen leverer akkurat det. Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol at filmen oppleves som noe unødvendig. Det er vanskelig å se hva som var motivasjonen for å lage en oppfølger til originalen fra 2009. Med mindre du bare har lyst til å ha det moro. Og det er jo strengt tatt grunn nok:) Regissør Ruben Fleischer har også slitt med å følge opp overraskelseshit´en Zombieland, så vi kan forstå fristelsen for å gjenskape det universet og de karakterene som så langt i hans karriere har brakt ham mest suksess.

Zombieland: Double Tap har mistet litt av sjarmen og det naturlige glimtet i øyet, men den leverer fortsatt solid zombie-underholdning. En artig og actionfylt avkobling fra hverdagens mas og tjas. Til denne filmen anbefales en stor bøtte popcorn og enda større cola, gjerne med noen fingre brun rom blandet inn.

6 bloddråper


villains.jpg

Villains (2019)

Villains er like festlig som den en enkel. En mørk home invasion komedie som vet hva den vil, og som får maksimalt ut av sitt noe konvensjonelle premiss.

To unge vinningsforbrytere må søke tilflukt i et isolert hus på bygda, ettersom bilen deres går tom for bensin etter et gjennomført ran. Jepp, de er forbrytere på det nivået:) Huset de bryter seg inn i er imidlertid bebodd av et ektepar med svært mørke hemmeligheter. 

Her gjøres det som nevnt enkelt. Rollelisten er svært kort, og nesten all handling finner sted i ekteparets hus. Det er lite her du ikke har sett før, men det spiller egentlig ingen rolle. For det filmen gjør, gjør den bra. Den er akkurat passe eksentrisk og pussig, med gode dialoger og små artige påfunn og komiske situasjoner. Og ikke minst, med fire fantastiske karakterer! 

Og vi er nødt til å skryte til skuespillerne i filmen. Bill Skarsgård og Maika Monroe gjør en knallgod innsats som det unge paret, og Kyra Sedgwick og Jeffrey Donovan er herlige i sine roller som det mildt sagt eksentriske ekteparet. Særlig Donovan fikk oss til å humre godt flere ganger. Det virker som at alle har det fryktelig morsomt med å spille inn filmen. Og deres entusiasme smitter! Filmens styrke ligger nettopp i at ensemblet klarer å gi karakterene nok liv og personlighet til å at vi faktisk engasjerer oss i hva som vil skje. Alt er ikke svart-hvitt, og ondskap kommer i mange former og uttrykk.

Filmen er ikke fryktelig voldelig eller grafisk. Du finner mer brutalitet i en Tarantino-film. Men den er mørk, og med et kledelig lag av humoristisk sadisme. Jepp, er du ute etter 90 minutter med sjarmerende underholdning og bekmørk humor, kan du gjøre fryktelig mye dårligere enn Villains!

6 bloddråper


Housebound (2014)

Housebound er en newzealandsk horrorkomedie regissert og skrevet av Gerard Johnstone. Dette er Johnstone’s første og eneste spillefilm, hvilket er synd, for dette er meget bra!  

En rebelsk ung dame, Kylie, blir arrestert for n’te gang, og må som straff tilbringe de neste månedene med fotlenke hjemme hos sin mor og stefar. Det skal imidlertid vise seg at det er noe mystisk med Kylie’s barndomshjem. Er det hjemsøkt? Hva har egentlig skjedd i dette huset? Og hvem er ansvarlig?

Filmen kombinerer skrekk- og komediesjangeren på en utmerket måte. Regissør Johnstone klarer å skru sammen flere smånifse scener, godt hjulpet av solid og kløktig kinematografi. Huset besitter tilsynelatende skumle krefter, og stakkars Kylie må liste seg rundt for å avdekke hva som gjemmer seg i husets mørke kriker og kroker. For dette huset er nesten i overkant hjemsøkt:) Hun får imidlertid god hjelp av den lokale sikkerhetsvakten, og hennes oppasser (hun har jo husarrest), Amos. Sammen setter de ut på en farefylt og morsom ferd for å avsløre huset og dets mysterier.

For dette er morsomt, folkens. Vi tok oss i å le høyt flere ganger. Vi får servert et par svært artige replikker, og action-scenene mot filmens slutt fremtvinger også betydelig humring. Særlig er Glen-Paul Waru fornøyelig i rollen som Amos. Egentlig er de fleste karakterene nokså festlige. Johnson er raus og rettferdig i fordeling av artige replikker og komiske situasjoner:)

Dette er like mye en krim som det er skrekk, det er unektelig mer spennende enn skummelt. Filmen er tøysete, samtidig som den er svært godt laget. Manuset er både lekent og befriende lite sjangerbundet. Housebound føles som et herlig friskt pust. Det er smånifst, morsomt og fengende. Denne kan dere trygt sjekke ut!

7 bloddråper


parents.jpg

Parents (1989)

En creepy americana suburbia-horror, med et svært så guffent foreldrepar og deres stakkars unge i senter av handlingen. Her snakker vi kannibalisme og familieliv i skjønn forening. Ekle saker. Filmen er kjent som en horrorkomedie, og ja, det ligger en slags samfunnssatire i bånn, med referanser til godlynt 50-talls kultur og underholdning, i kombinasjon med det morbide.

Men vi tør påstå at dette er mer guffent, enn morsomt. Humoren er nokså godt gjemt.

Det er flere elementer i filmen som minner om noe David Lynch kunne laget. Bare 50-talls vibben alene får oss til å tenke på Lynch, med kanskje Blue Velvet som den beste referansen. Det tilsynelatende trivelige og optimistiske 50-tallet er bare på overflaten, og svært fasadepreget. For under all staffasjen hersker avgrunnen og mørket. Og denne kontrasten blir svært så tydelig når alt foregår i en kjernefamilie på 3… Guttungen i Parents har for eksempel noen mareritt som er temmelig forstyrrende, som hentet ut fra en episode i Twin Peaks. Det hjelper selvsagt at soundtracket er signert Angelo Badalamenti, en komponist som har tonesatt flere av Lynch sine filmer, og som også her setter en nokså guffen stemningsfull tone på filmen.

Etter å ha flyttet ut i det nye forstadshjemmet, begynner lille Michael, i tillegg til sine nattlige mareritt, å mistenke at foreldrene serverer noe annet fra grillen enn det de påstår. Den ubehagelige strenge og uhyggelige faren (skremmende spilt av Randy Quaid), i kombinasjon med en mor som er overfladisk blid og ignorant, hjelper ikke akkurat på mistanken. Stakkars Michael.

Vi snakker altså om omsorgssvikt på et nytt nivå.

En kultklassiker fra 1989, men som på tross av alderen fremstår som overraskende fresh. At handlingen er lagt til 50-tallet gjør at man som seer glemmer litt at man ser en 80-talls film. Regien er ved Bob Balaban, et kjent tv ansikt som har vært skuespiller i en rekke filmer og serier, blant annet mange komedier. Han er åpenbart også en dyktig regissør, og som han viser med Parents. Temmelig crazy saker egentlig.

6 bloddråper  


Behind the Mask: The Rise of Leslie Vernon (2006)

Dette er en svært underholdende og morsom film som klarer å ta slasher-subsjangeren på kornet. Et kameracrew følger en mann, Leslie Vernon, som planlegger å ta livet av en haug ungdommer i klassisk slasher-stil, og journalistene får et unikt innblikk i hans forberedelser og motiver.

Leslie er en fryktelig festlig fyr. Fabelaktig portrettert av Nathan Baesel. Selv om han planlegger å utføre de grusomste ting fremstår han både jovial, utadvendt og likandes. Egentlig det motsatte av skurkene i de klassiske slasher-filmene. Og ikonene innen subsjangeren; Michael Myers, Jason Vorhees og Freddy Kruger, fremstilles i filmen som faktisk karakterer. Leslie har et par gode venner, en slags støttegruppe av likesinnede, og disse fremstår like sympatiske og joviale som ham. Scenene med Leslie og vennene er særlig artige:)

Konseptet er morsomt og det funker. Filmen tar for seg mange av subsjangerens klisjeer og «regler», ikke ulikt Scream-filmene. Og Leslie går grundig til verks. Han forteller om hva som skal til, la det være hvordan finne et passende offer med de rette vennene, en jomfru som skal finne sin indre styrke og utfordrer ham, viktigheten av å foreta indirekte angrep i forkant, hvordan skremme offeret i tiden frem til klimakset, samt gi jomfruen små spor i forkant for å skru opp stemningen, og ikke minst viktigheten av at skurken får en slags motstander, en som vil risikere eget liv for å beskytte ungdommene mot det onde, i dette tilfellet fremstilt av selveste Robert Englund.

Det er festlig å høre Leslie prate om det han skal gjøre, eller jobben hans, som om han var en ingeniør eller renholdsarbeider. Han gjør dette med største selvfølgelighet og med stor nøkternhet, grundighet og entusiasme.

Første timen er primært komedie, og en vellykket en som sådan. Siste halvtimen beveger filmen seg inn i mer klassisk slasher-landskap. Vi får noen tvister og en uungåelig slutt. En artig liten film vi trygt kan anbefale.

«She is empowering herself with cock» - Leslie Vernon

7 bloddråper


Blood Punch (2014)

Blood Punch er en festlig og svært blodig vri på Groundhog Day (1993). Dette er en film som serverer en herlig cocktail av en rekke sjangre, la det være horror, thriller, komedie, supernatural og faktisk litt romantikk. Og sluttresultatet er overraskende bra.

Filmens tre karakterer befinner seg på et avsidesliggende sted, hvor de i løpet av en dag skal lage en enorm dose meth, som de skal selge for en enorm sum penger. Men de møter selvfølgelig på problemer. For våre helter må ikke bare kjempe mot hverandre, men mot en forbannelse som hviler over stedet, og som gjør at den samme dagen gjentas. Og gjentas. Og gjentas.

Filmen starter noe tregt og haltende, men den kommer nokså kjapt i planingshastighet, og derfra ut er dette riktig så fornøyelige saker. Premisset er både kult og ambisiøst, og manuset er smart skrevet. Blood Punch er imidlertid kanskje litt for smart for sitt eget beste, og etter hvert dukker noen (kanskje uunngåelige) logiske brister opp. For i motsetning til Bill Murray sin karakter i ovennevnte film, så er det litt forvirrende hvem som faktisk husker gårsdagen og hvem som ikke gjør det, og ikke minst hvorfor så er tilfelle.

Men greit nok, vi skal ikke være så strenge. Vi erkjenner at håndtering av overnaturlige elementer som i Blood Punch kan være utfordrende. Det viktigste er at filmen underholder. Den har massevis av aggressiv energi, tar noen uforutsigbare vendinger, og ikke minst er den morsom. Den leverer humoristisk og blodig vold, flere artige dialoger og et festlig persongalleri.

Dette er første og eneste spillefilm fra regissør Madellaine Paxson, som ellers tjener til livets opphold som manusforfatter innen tegnefilmer- og serier. Og at hun har lang bakgrunn fra animasjon er ingen overraskelse når du ser Blood Punch.

Dette er hytteturen fra helvete. Og vi anbefaler at dere henger dere med på turen:) 

6 bloddråper


91lCiXb6EmL._SL1500_.jpg

Lowlife (2017)

Den mer brutale og møkkete broren til Pulp Fiction, en crime-komedie-horror, med et svært så fargerikt og dysfunksjonelt persongalleri. En tikkende bombe av en gjeng, og det blir det selvsagt god underholdning av!

Her har vi blant annet å gjøre med en psycho mafiaboss som selger organer på det illegale donor-markedet, en bitter mexikansk wrestler-vigilante som lever i skyggen av sin legendariske far, en annen middels smart kar som har fått tatovert hakekors i hele ansiktet sitt, en høygravid dame som attpåtil er sprøytenarkoman… tja, kort sagt en herlig forsamling mennesker.

Som tittelen antyder befinner vi oss et ganske stusselig og depressivt univers, det er mørkt og brutalt men pga. det små-absurde og overdrevne så blir det også veldig komisk. Mye takket være de morsomme, drøye karakterene som krydrer filmen. En gjeng tvilsomme folk hvor historiene vikler inni hverandre, og med alle de fatale konsekvensene det får.

Dette er debutfilmen til Ryan Prows, en kar som åpenbart veit å underholde, for vi tør vel påstå at denne filmen har så godt som ingen dødpunkter. Filmen «drar» på skikkelig, inneholder noen svært så hissige og grafiske scener, har et driv og tempo som sjeldent slækker, samtidig som det ikke er så enkelt å vite hvor denne historien skal ta veien.

Lowlife har fått mye positiv oppmerksomhet, og har gjort det bra på en rekke festivaler. Artig fun fact er at Tarantino også fikk med seg en visning av filmen, og lot seg avbilde med flere av filmcrewet. Dette må ha vært en film etter hans smak!

For det er mye som minner om Tarantinos mesterverk fra 1994, både når det gjelder filmspråk og innhold, med en slags forkjærlighet for B-filmens noe overdrevne uhøytidelige, og spekulative uttrykksform. L.A er også her settingen, dog en litt mer fattigslig avkrok av byen, og som tilfører den rette stemningen til historien. Vi liker at filmen ikke overdriver når det gjelder filmatiske effekter og akrobatiske kameraføringer, men heller lar historien og karakterene stå for moroa. Og det som finnes av filmatiske krumspring, er ganske smakfullt iscenesatt.

Det narrative grepet er heller ikke helt ulikt Pulp Fiction, med en ikke-linjær storytelling, og hvor de små, parallelle historiene veves sammen til en enhetlig historie. Dette noe fiffige fortellegrepet gjør det kanskje enda mer morsomt, når det benyttes til å fortelle dette nokså over-the-top, nesten dustete opplegget :) På flere måter kan Lowlife oppleves som en slags rufsete, forenklet og konsentrert Pulp Fiction, som er enda mer voldelig og hvor karakterene om ikke er enda mer absurde. En film som skrur til i alle ledd, for å gjøre det så crazy og mørkt som overhodet mulig, men hvor totalpakka likevel blir overraskende underholdende og komisk!

En upretensiøs, lavbudsjetts kraftpakke av en film som formelig bobler over av kreativitet og entusiasme.

7 bloddråper


Porno (2020)

Porno er en actionfylt horrorkomedie som er like sjarmerende som den er tullete. Her skal en gjeng gladkristne og kåte ungdommer til pers mot en forførende succubus! 

Noen ungdommer jobber på den lokale kinoen, et sted de også får lov til å henge etter stengetid, for å spise popcorn og se film. En fin-fin frynsegode! En kveld oppdager de imidlertid en skjult dør inn til en kjeller, hvor de finner en gammel filmrull. Nysgjerrige setter de filmen på, noe de selvfølgelig ikke skulle ha gjort. 

Filmen føles gammel. På en god måte. Den har en nostalgisk sjarm, det er nesten som å bli dratt tilbake til en forsvunnet barndom. Den er avvæpnende og upretensiøs, og svært vanskelig å mislike. Karakterene funker og dialogene sitter fint. 

Sex står sentralt i filmen, både hva gjelder våre heltmodige karakterer, og den mystiske demonen de slipper fri. Og filmen håndterer sin tematikk på en naturlig og troverdig måte. Det er kleint, vondt og sårt, forvirrende og skamfullt. Og faktisk litt søtt. Ikke så ofte vi mener en sjangerfilm er søt, men det er faktisk denne filmen. 

Filmen har massevis av energi. Lik filmens likandes helter. Jepp, det er mye som skjer, og de snaue 100 minuttene fyker unna. Den er mer grafisk enn skummel, men klarer å skape noen smånifse scener opp i alt kaoset. Dette er spillefilmdebuten til Keola Racela, og vi har aldri lagt skjul på at vi digger debutfilmer:) 

7 bloddråper


Deerskin (2020)

Deerskin er en absurd og festlig film fra den mildt sagt egenrådige og uforutsigbare regissøren Quentin Dupieux (Rubber). En film med beksvart humor og småvittig brutalitet, fra en regissør som liker å ta sjanser:)

Vi møter Geroges, en godt voksen mann (for øvrig fremragende spilt av Jean Dujardin), som virker å ha forlatt sitt gamle liv i søken på nye eventyr. Han kjøper en gammel skinnjakke (av hjorteskinn) for 7500 Euro (!), og legger ut på sin tilsynelatende improviserte ferd. Han ankommer en liten fransk bygd og utgir seg for å være en filmregissør, og får oppmerksomhet fra den unge og filminteresserte Denise.

Geroges er en fantastisk festlig karakter. Han er både klønete og karismatisk. Selvsikker og sjanseløs. Forfengelig og sprø. Og premisset for filmen Geroges skal lage er så absurd at vi humrer nesten bare ved å tenke på det; han blir nemlig så glad i jakken sin at han vil utrydde alle andre jakker, og dokumentere det hele på kameraet. Som nevnt møter han Denise, som bestemmer seg for å hjelpe Geroges med hans prosjekt. Og samspillet melom Georges og Denise er en av filmens styrker. Artige dialoger, god kjemi, og hele tiden en undring av hvem som egentlig lurer hvem.

Filmen kan også være en morsom fremstilling av menns midtlivskrise. Hvor selvopptatte og sjaneløse vi kan bli. Og hvor lette vi må være å lese, for de som gidder å se etter:)

Dette er en svært original film. Filmen er mer rar enn morsom. Og mer sprø enn skummel. Den varer kun i 77 minutter. Det er ikke nødvendigvis lengden det skal stå på, men det er noe uforløst over det hele. Du sitter med en følelse at den har ennå litt mer å gå på. Men minneverdig er den:)

6 bloddråper


extra.jpg

Extra Ordinary (2019)

Fra Irland kommer Extra Ordinary. En søt og varm film om kjærlighet, gjenferd og mørke krefter. En koselig parodi på alskens spøkelsesfilmer. Her får du servert 90 minutter med surrealistisk tullball. Og svært sjarmerende som sådan. 

Extra Ordinary er historien om en Rose, en «ghost whisperer» som får i oppdrag å redde en ung jente som er i ferd med å skulle ofres til mørkets krefter. Rose er enslig og lever et tilsynelatende trist og monotont liv. Hun jobber som kjærelærerinne, men har en fortid som medium. Da hun blir kontaktet av Martin, som trenger hjelp for å redde sin datter som er blitt fanget i et slags parallelt univers, så velger Rose motvillig å hente frem sine talenter, selv om hun hadde lovet seg selv å aldri lefle med det overnaturlige igjen.

Filmen har et solid persongalleri, med den stusselig og godhjertede Rose i spissen. Både Rose og Martin er likandes karakterer du heier på. De har god kjemi seg imellom, og tjener godt på et velskrevet manus. For dialogene i filmen er både absurde, søte og morsomme. Gode replikker med små festlige vendinger og hint kommer påløpende bånd, her gjelder det å følge med. Det er både keikete, smart og barnslig. Flere av scenene er svært kostelige og gjør herlig narr av det overnaturlige, men ikke alle filmens ideer formidles med like stor snert. Dessverre. Det er imidlertid filmens antagonist, folkemusikeren Christian Winter, fantastisk portrettert av Will Forte, som stjeler oppmerksomheten. For en karakter:)

Dette er helt klart morsommere enn det er skummelt. Og her får du jammen meg litt romantikk også. Noe så sjeldent som en romantisk horrorkomedie. Filmen har egenart og originalitet. En svært så pussig liten film. Og en mer enn godkjent spillefilmdebut fra Mike Ahern og Enda Loughman, som begge står for manus og regi.

6 bloddråper​


scare.jpg


Scare Me (2020)

En underholdende og velskrevet film om fantasiens kraft og menneskets fantastiske forestillingsevne. Og om den forsmådde hvite mann som innser at han ikke lenger er universets midtpunkt. Filmen er mer sjarmerende enn spennende, og mer morsom enn skummel.

Vi følger en slitende forfatter som skal være noen dager på en isolert hytta, for å finne inspirasjon til sitt neste prosjekt. Der møter han en annen forfatter, som for øvrig er betraktelig mer vellykket enn ham. De tilbringer kvelden sammen, og bestemmer seg for å dikte opp skumle historier i et forsøk på å skremme hverandre.

Dette er Josh Ruben sitt prosjekt. Karen har ansvar for regi, manus, samt spiller den ene av de to hovedrollene. Ruben har nokså lang fartsid, men dette er faktisk hans spillefilm regi-debut. Og Ruben får her veldig mye ut av lite.

Aya Cash og Josh Ruben har en fantastisk kjemi i dette lettere klaustrofobiske kammerdramamet. Og det er mye takket være disse to at dette funker. De gir alt i sine roller, og sine karakterens respektive forsøk på å skremme den andre. Men vi kunne ikke unngå å oppleve filmen som noe repeterende og tannløs. Rett og slett er ikke historiene som serveres særlig skumle. Men når det er sagt; Ruben gjør et ærlig forsøk på å bringe disse små historiene til live med mildt sagt begrensede midler, og med solid teknisk finesse og entusiasme. Og filmen tar en noe overraskende og smart vending mot slutten. Heldigvis. Og verdt å følge med på et kort klipp som dukker opp under rulleteksten.

6 bloddråper


The_Cottage-852379571-large.jpg

The Cottage (2008)

En artig, sjarmerende horrorkomedie om et kjeltring-brødrepar og deres gissel-prosjekt som ikke akkurat går etter planen. Det går rimelig skeis ganske raskt, og overlevelse kommer til å  bli mer viktig enn penger.

Bra effekter, kule karakterer og overraskende underholdene og fornøyelig. Klart, særlig spennende eller skummelt blir det ikke, og noen av scenene, som kanskje har til hensikt å være nettopp skummel eller spennende, føles innimellom noe langdrygt.

Uansett; her er det mye morsomt som skjer, for ikke å snakke om plenty med grafiske og kreativt blodige sekvenser, så vi lot oss underholde.

Fjollete saker, føyer seg kanskje i rekken av filmer om dumme småkjeltringer som kåler det til for deg, og når du blander det med heftig, brutal action på landsbygda, ala Motorsagmassakren, ja da er filmkvelden sikra:)

6 bloddråper


12.jpg


12 Hour Shift (2020)

En hektisk og underholdende liten sak fra regissør Brea Grant. En kaotisk farse, med en rekke blodig innslag og en stor dose humor.

Mandy, en dopavhengig, innadvendt og lettere korrupt sykepleier, tar livet av svært syke pasienter og selger deres organer. Men en kveld går dette skeis. Veldig skeis.

I filmen svinger en rekke pussige karakterer inn og ut dørene på det lille mottaket, og etterlater seg den ene situasjonen mer sprø enn den neste. Det kan nesten bli i overkant mye. Du har lyst til å filleriste karakterene, for de gjør så mange dumme valg. Men det funker på et pussig vis. Joda, det meste er svært lite realistisk, men skitt au, det er morsomt å følge dette kaoset. Karakterene er like håpløse som de er umoralske, men du blir litt glad i de også.

Angela Bettis (May) gjør for øvrig en en mer enn godkjent innsats som Mandy. Hun er en fascinerende karakter; med rastløst og intenst blikk, en pussig fysikk og uforutsigbar tone. David Arquette er en av produsentene og bekler en sentral rolle. Den tidligere wrestleren Mick Foley (som for øvrig er hovedfokus i den meget severdige wresting-dokumentaren Beyond the Mat) dukker også opp.

Filmen kan være et lite nikk til de hardtarbeidende (og underbetalte) damene der ute, og et lite spark i ballene på sin maskuline motpart.

6 bloddråper


Bloody Hell (2021)

Bloody Hell er en svært så underholdende og blodig australsk/amerikansk horrorkomedie. Proppfull av galskap og energi. Tørrvittig og sprø. Og ikke minst meget god laget.

Vi likte premisset: Amerikaneren Rex har sittet snaue 10 år i fengsel for å tatt livet av noen ranere under et bankran. Domstolene mente han gikk litt for langt i å forsvare seg selv og de andre i banken. Uansett. Da han slipper ut orker han ikke alt maset rundt hans person, han er jo blitt litt av en kjendis, og velger å ta en lang ferie til et mildt sagt tilfeldig valgt land; Finland. Her ramler han selvfølgelig umiddelbart borti trøbbel. Trøbbel han virkelig ikke kunne se komme:)

Ben O'Toole gir alt som den handlekraftige og lettere ustabile Rex. Resten av gjengen (primært fra Australia og New Zealand) er bra castet og kler rollene som en klin gæren finsk familie. Og filmen er morsom. Til tider veldig morsom. Den har noen uventede vendinger og absurde situasjoner, og manusforfatter Robert Benjamin leverer et manus stappfull av pussige dialoger og sære karakterer. Det er friskt og originalt. Manisk, sjarmerende og karismatisk (mye takket være O'Toole). Filmen har en lett og fint tone, men sliter litt med å finne riktig tempo midtveis, hvor den mister litt av sitt driv. Men den samler seg heldigvis fint mot slutten og leverer en heidundrandes finale.

Filmen er mer morsom enn skummel, og mer blodig enn nifs. Her får du ingen jump scares, men tilhengere av gory horrorkomedier vil neppe bli skuffet!

7 bloddråper


Werewolves Within (2021)

Werewolves Within har høstet overraskende gode kritikker, og vi var derfor temmelig forventningsfulle da vi satte på filmen. Helt overbevist ble vi dessverre ikke, men likevel; vi hygget oss!

En nylig ankommet skogvokter og en postkvinne forsøker å avdekke og bekjempe et mystisk vesen som terroriserer bygda de befinner seg i. En oppgave som bare blir vanskeligere etter hvert som de må forsøke å holde lokalsamfunnet samlet.

Dette er lettbeinte og hyggelige saker, et slags Poirot’s «who’s done it», plassert i et Twin Peaks-miljø.

Men som, dessverre vil vi si, minner i overkant mye om (hakket mer) fornøyelige og morsomme The Wolf of Snow Hollow (2020), og hvor muligens Werewolves Within da havner litt i skyggen av førstnevnte. For det mangler liksom litt mer på timing, snert og dristighet i manus og gjennomføring. Synd, for skuespillerne burde fått mer spillerom , synes vi.

Litt pussig egentlig, at man lager to såpass like filmer etter hverandre, men greit, dette er jo en oppskrift som funker; karikert småby-miljø i vinterland USA i kombinasjon med overnaturlige ting som skjer, og med påfølgende absurde situasjoner.

Werewolves Within blir dessverre aldri morsom nok, aldri skummel nok, men den klarer likevel å underholde såpass at man hygger seg. For filmen lykkes med å formidle en koselig bygdestemning med fargerike og lett overdrevne karakterer i god Cohen ånd (tenker da spesielt på deres Fargo), plassert i et vinterlig miljø. Og det er jo alltid hyggelig!

En småmorsom og underholdene horror-komedie, men som dessverre ikke lever helt opp til sitt potensiale.

6 bloddråper


boys.jpg

Boys From County Hell (2020)

Irske Boys From County Hell er en sjarmerende og festlig liten sak. Den har massevis av energi og en leken og uhøytidelig tone.

Et lite og døsig irsk samfunn blir angrepet av en vampyrlignende skikkelse, og det er opp til en liten gruppe lokale å stanse ondskapen.

Dette er på mange måter klassisk irsk humor. Men vi får ikke bare servert tullball. For tilhengere av grafisk vold kan vi betrygge dere med at filmen også inneholder fine doser kaos og blod. Regissør Chris Baugh vet å skru litt til når det trengs. Og det hele ser bra ut.

Vi koste særlig godt den første drøye timen. Her flettes det naturlige og overnaturlige uanstrengt sammen. Manuset er godt. Dialogene er naturlige og karakterene likandes. Filmen har faktisk et hjerte, vi bryr oss om innbyggerne i den lille døsige byen. Det er til tider nesten litt koselig.

Boys From County Hell har en noe mer konvensjonell slutt, og den kunne kanskje turt å dra det litt lengre, la det være det humoristiske og/eller det nifse. Men filmens mangler ødelegger ikke for helhetsinntrykket. For dette er til tider nokså artig:)

6 bloddråper


The Revenant (2009)

Denne horrorkomedien var en svært positiv overraskelse. The Revevant er like festlig som den er voldelig. Og like sjarmerende og entusiastisk som den lider av utdatert språkbruk og etniske fordommer.

En amerikansk soldat blir skutt på oppdrag i Irak. Men etter begravelsen våkner han til live, og sammen med sin beste venn forsøker han å finne ut hvordan dette kunne skje, og ikke minst hvordan leve videre som halvdød.

Filmen er til tider morsom. Skikkelig morsom. Vi lo høyt flere ganger. Karakteren er artige og dialogene likeså. Det føles uanstrengt og naturlig. Filmen tar seg god tid i begynnelsen, men dette er også et fornuftig valg. For det at noen vekkes til live påkaller unektelig endel reaksjoner, og her får omstendighetene tilstrekkelig tid til nettopp dette. Filmen inneholder en rekke grafiske scener, som for øvrig ser meget bra ut. Her skal blodet renne og lemmer avkuttes. Med oppfinnsomhet, entusiasme og humor.

Filmen er for øvrig et godt eksempel på hvor mye som har skjedd på kort tid hva gjelder hvordan omtale og portrettere visse grupper. Å se den i 2021 så reagerer vi umiddelbart på språkbruken, da særlig homofile får kjørt seg. Det er ufint og smakløst. Og filmen lider av stereotypiske fremstilling av etniske minoriteter. Men, greit, dette er pre-woke, så vi skal ikke være for strenge med regissør og manusforfatter D. Kerry Prior.

The Revenant er en nokså ambisiøs film. En gjennomtenkt og vellaget film som burde fått mer oppmerksomhet da den kom ut. Og som er betraktelig bedre enn sitt sjanseløse cover:)

7 bloddråper


Teddy (2020)

Teddy er en original, pussig og småvittig liten sak. Dette er Napoleon Dynamite møter Ginger Snaps og The Wolf of Snow Hollow.

I en liten fransk by møter vi outsideren Teddy, en ung mann med svært lite gående for seg annet enn en søt kjæreste som ser noe mer i ham enn alle andre i den lille byen de er bosatt i. For Teddy har ingen høy status. En kveld blir imidlertid Teddy angrepet av et slags vesen i skogen, og bittet vesenet etterlater seg skal vise seg å føre til noen ekstreme forvandlinger hos stakkars Teddy.

Hovedrolleinnehaver Anthony Bajon spiller overbevisende som Teddy og uttrykker en svært sammensatt personlighet som er sår, uforutsigbar, temperamentsfull og intens. Og ikke minst en kar med mye humor. Rett og slett en temmelig original og ekspressiv type som vi etterhvert bryr oss om.

Dette er en film med energi og selvtillit. Filmen drar særlig nytte av en solid cast, som skaper et fargerikt og uforutsigbart karaktergalleri. Og filmen er morsom. Den har en underlig og offbeat humor som vi satte pris på. Det er både rart, kleint og absurd. Er den skummel? Nei, ikke i det hele tatt. Til det kliner ikke filmen tilstrekkelig til. Men den har noen scener som er like ekle som de er festlige, slik som når det begynner å vokse hår på tunga og øyet (?) til Teddy. Vi skulle nok ønske at filmen hadde valgt å skru det til, særlig mot slutten, men regissørbrødrende Ludovic og Zoran Boukherma har tydeligvis valgt å fokusere på humoren og sitt coming-of-age drama, istedefor det skumle og/eller grafiske. Det brutale skal insinueres, ikke vises. Og filmen oppleves sikkert derfor mer smakfull og "innafor". Så får varulven primært være metafor for det å vokse opp og oppleve endringer både fysisk og emosjonelt.

Varulven som mytologisk monster, kan synes å være en passende figur, hvis man skal blande humor, horror og drama i en og samme film, og som vi har sett flere eksempler på i det siste. Horror, ja det sier seg jo egentlig selv, humor med tanke på de absurde og overdrevne situasjoner som oppstår, og drama når det gjelder å skildre sårbarhet, utenforskap og det metaforiske denne mytologiske karakteren kan representere. Varulv-tematikken skaper med andre ord en effektiv motor i historien, og som bidrar til mye voldsom dynamikk i den videre utviklingen, med mye gøyalt, heftig og fryktelig som skjer.

Muligens så havner Teddy litt mellom disse kategoriene, for filmen ønsker nok å favne bredt, og sliter kanskje litt med å finne sin identitet, opplevde vi. 

Men den byr absolutt på noe annerledes, originalt, mye takket være en sterk og interessant hovedrolle, og ikke minst er filmen også såpass vellaget, at det er ikke uten grunn at filmen har fått så mye god omtale rundt omkring. Filmen har en nerve og entusiasme som smitter, og man kjedet seg aldri.

Helt klart en severdig film, og nok et artig bidrag til varulv/horrorkomedie katalogen.

7 bloddråper


Sweetie, You Won't Believe It (2020)

Dette er noe så sjeldent som en kasakhstansk horrorkomedie. Ikke så ofte vi ser filmer fra Kasakhstan, gitt. Men vi lot oss sjarmere av denne absurde og småvittige filmen om tilfeldigheter, konsekvenser, og ikke minst; vennskap.

Dastan, som begynner å bli drittlei masingen til sin høygravide kone, tar med sine to bestekompiser på fisketur i den kasakhstanske villmarken. Alt er bare fryd og gammen (mest gammen?), inntil de plutselig blir vitne til en henrettelse, hvorpå en heseblesende flukt fra gjerningsmennene starter.

Filmen er kanskje i overkant hektisk og kaotisk. Skuespillerne skriker sine replikker til hverandre, faller og snubler, krasjer og besvimer. Her får du solide doser med slapstick, vittig krangling og lek med ordspill, harselering med stereotypier, og mye annet moro. For å illustrere nivået; når våre helter ligger musestille i skjul for hovedskurken, så promper de. Flere ganger. Å se de tre kompisene fikk oss for øvrig til å tenke på komikertrioen The Three Stooges. Bare med mye mer blod og vold.

Noe vi tidlig la merke til er at filmen har overraskende flott foto. Bildene er sylskarpe, og kameraføringen gir oss følelsen av å se en bedre film enn vi faktisk gjør. Den fremstår ambisiøs. Joda, den tuller og er nokså dust, men håndverket bak er mer enn solid. Og det er også spesialeffektene. For filmen har et par grafiske scener som vil tilfredsstille de som ønsker bittelitt gore på skjermen.

Filmen har masse energi. Og som nevnt innledningsvis; sjarm. Den er full av pussige karakterer og absurde situasjoner. En salig blanding av mye rart. Kanskje ikke for alle, men vi koste oss :)

6 bloddråper


Studio 666 (2022)

Studio 666 er en sjarmerende, dustete og tidvis nokså festlig tulleskrekk, om det folkekjære Foo Fighters, som flytter inn i et hjemsøkt innspillingsstudio hvor de skal spille inn sitt 10ende album. 

Vi må innrømme at vi humret godt flere ganger. Det er særlig morsomt når bandet øver og vi får et innblikk i bandrelasjonen og gutta får utnyttet den gode kjemien dem imellom. Det er flere vittige dialoger og små kommentarer. Og filmen fremstår som nokså selvironisk og utleverende, særlig hva gjelder Dave Grohl sin karakter. At han er en fyr som liker å bestemme, og den ubestridte leder og diktator i Foo Figheters, er det liten tvil om. Og nettopp dette pirkes bort i på en morsom måte. Nokså sporty av Grohl. Og apropos Grohl, karen er virkelig ingen dårlig skuespiller. Han har god timing og gir alt i rollen. Dette kunne vært betraktelig pinligere, men det funker overraskende bra. 

Greit, så blir det aldri skummelt, til det er tonen i filmen for lett, og det meste av det som skjer for teit. Men vi får noen fine doser gore og carnage. Slik grafisk vold er med tiden nær blitt normen i sjangeren. Det er en stund siden publikum ble sjokkert av mye blod, avkappende kropper, kannibalisme o.l.. 

Det er både koselig og underholdende å følge denne sympatiske, lettere pompøse og nokså barnslige gjengen. Hva gjelder sistnevnte så er ikke det så overraskende, da det å spille i band er som å trå inn en evig tidsmaskin tilbake til sin lettere infantile ungdom. Dette vet vi av egen erfaring.

Filmen er nok for lang, og mister litt av sin sjarm og energi mot slutten. Men vi tror uansett mange vil kose seg med Studio 666, fan av Foo Fighters eller ei. 

6 bloddråper


Vicious Fun (2020)

Denne likte vi! En film som virkelig klarer å kombinere humor, grafisk vold og skrekk på en utmerket måte.

Joel er en skribent for et horrormagasin og håpløst forelsket i sin rommate. Han mistenker at hennes nye flamme er gift og følger etter den mystiske mannen. Etter litt klabb og babb ramler han inn på en støttegruppe for seriemordere, og det tar ikke lang tid før han må kjempe en intens, og svært artig, kamp for å overleve blant denne mildt sagt tvilsomme gjengen.

Vi likte godt filmens persongalleri. Her får du flere fargerike karakterer, og skuespillerne gjør virkelig en god jobb i å vekke sine karakterer til live. Dialogene er vittige, til tider svært vittige. Det er løst og ledig, dustete og lekent. Og alt skjer i et heseblesende tempo. Særlig politimennene fikk oss til å humre godt. Vi likte også godt den vimsete, uheldige og sjarmerende Joel, uanstrengt portrettert av Evan Marsh. Premisset funker som bare det, og filmen klarer fint å fylle sine nesten 110 minuttene uten problemer. Her får du artige og kreative dødsfall og fin dose gore.

Regissør Cody Calahan lager her sin beste film så langt. Greit, filmen er ikke perfekt, men den lykkes virkelig med mer enn den feiler. Denne bør sjekkes ut!

7 bloddråper


Satanic Panic (2019) 

Spillefilmdebuten til regissør Chelsea Stardust er en nokså fornøyelig affære. En småvittig, sjarmerende og tidvis grafisk film om et stakkars pizzabud som er på feil sted og tid. 

For dette er Sam sin første dag som pizzabud. En dag som ikke går helt etter planen. En ting er at kundene aldri tipser, men de virkelig problemene bøtter på seg da hun skal levere fem pizzaer til en satanisk kult. En kult bestående av priveligerte rikinger som vil gjøre hva som helst for å nå sine mål. Akkurat som i virkeligheten der, altså:)

Historien funker overraskende greit og flere av scenene er riktig så festlige. Vi likte særlig godt den hvor Sam forsøker å få hjelp av den unge kvinnen som sitter barnevakt for to små drittunger. Dialogene er kjappe og vittige, men de kunne nok vært enda smartere og skarpere. Vi likte at så godt som alle de viktigste rollene er bekledd av kvinner. Og damene leverer. Artig å se Rebecca Romijn som den karismatiske kultlederen, og Ruby Modine og Hayley Griffith har god kjemi i sine roller som henhodlsvis Judi og Sam. 

Filmen har en lett tone og fin energi. Det er til tider nokså teit, men på en sjarmerende og uanstrengt måte. Filmen inneholder også flere kreative og grafiske scener, slik som nåler som kommer ut av huden, tarmer som trekkes ut av munnen, et hjerte som dras opp via halsen, etc. Det hele ser veldig bra ut, selvom vi syns de overnaturlige skapningene kanskje så litt dustete ut. 

6 bloddråper


Mom and Dad (2017)

En fornøyelig og beksvart komedie av det riktig gode slaget, proppfull av tegneserieaktig vold og herlig skuespill fra alle involverte. 

Tenåringsjenta Carly har ikke det beste forholdet til sine foreldre. Men Carly og lillebrorens dag skal forverres ytterligere, ettersom hele den amerikanske befolkningen plutselig for det over seg at deres egne barn må tas livet av. 

Særlig første halvdel er fryktelig underholdende. Artige karakterer. Artige dialoger, og et hysterisk festlig premiss. Her skal foreldrene virkelig få hevn over de utakknemlige barna sine. No more mr. nice guy. Or nice girl. Her er voksne som er drittlei sin døsige tilværelse, hvor de i barnas øyne er både kjedelige og ynkelige. Voksne som savner sin ungdom, en tid da meste virket mulig, kroppen var i toppform og livet var uten ansvar, la det være regninger eller barn. Voksne som er lei av å kjempe seg gjennom en, for dem, meningsløs tilværelse, og som virkelig har fått nok. Slikt kan jo ikke bli annet enn festlig:)

Filmen har et høyt tempo, og serverer kreativ vold og absurde situasjoner. Det er alltid en fryd å se Nicolas Cage i full utfoldelse, men vi likte også særlig godt Selma Blair i rollen som blodtørstig mor. Regi og manus har Brian Taylor, som også ga oss den svært severdige serien Happy. Her er en kar som vet å skape fengende premisser og underholdende brutalitet. Jepp, dette er morsomt, dere!

7 bloddråper


The Beta Test (2021)

Vi må erkjenne at vi er store tilhengere av Jim Cummings, etter å ha latt oss sjarmere av knallfilmer som The Wolf of Snow Hollow og Thunder Road. Cummings er rett og slett en av de morsomste i bransjen, med en komisk fysisk tilstedeværelse og sjeldent god timing. Og The Beta Test føyer seg inn i rekken av klassiske Cummings-filmer; med en skjør og usikker hovedperson som jobber desperat for å ikke miste taket på den delikate situasjonen han har havnet i. Noe som selvfølgelig legger til rette for mye komikk. Og det er nettopp komikken som er filmens store styrke. At dette også går som horror er kanskje å ta i, for særlig nifst er dette ikke.

Vi følger Jordan, en tilsynelatende vellykket og lykkelig Hollywood-agent, som er kun et par uker unna sitt bryllup. Jordan mottar så en anonym og mystisk invitasjon til hva som virker å være et uforpliktende treff med en fremmed kvinne, hvor Jordans hemmelige lyster fritt kan få utfolde seg.

Vi likte at filmen pirker borti den ekstreme overvåkningen vi alle så altfor lett har tillatt de store tek-selskapene å utføre. Som de naive og lettlurte fjolsene vi er, har vi solgt (les: gitt bort) verdifull privat informasjon om oss selv, våre lyster og vaner, til grådige og selvopptatte selskap som garantert vil utnytte dette til det fulle. Puh... da fikk vi lettet litt på trykket:) Filmen gjør også narr av Hollywood, og de mange aktørene som der brøyter seg høylytt fram. Mange som i realiteten ikke bidrar til så mye annet enn å snylte til seg restene fra de som sitter høyere oppe ved bordet. Filmen tar også for seg kjønnsroller og den hvite mannens (enn så lenge) hegemoni. Og ofte med fornøyelig presisjon.

Filmen har et kult premiss, og den holdt oss lenge engasjerte, med sin forutsigbare og lekne tilnærming til historien. Vi savnet dog bittelitt mer kraft bak det siste slaget, det opplevdes bittelitt uforløst. The Beta Test er ikke skummel. Men til tider både smart og morsom!

7 bloddråper


Sissy (2022)

En tidvis svært morsom og blodig film om mobbing, vennskap og sosiale medier (SOME), og da særlig vårt behov for å bli sett og elsket. Av helst så mange som mulig.

Vi møter Cecilie (i barndommen kalt Sissy), hvis influencer navn er Sincerely Cecilia. Hun opererer som en slags coach og veileder for sine følgere, hvor hun gir råd om alt fra mental helse til kosthold. En dag ramler hun borti en gammel barndomsvenninne, som inviterer Cecilia til hennes utdrikningslag dagen etter. Men på utdrikningslaget skal gamle minner dras frem, og for Cecilia venter noen tøffe dager.

Vi blir introdusert til en nokså sjanseløs vennegjeng. De er dømmende, narsissistiske og høylytte, og mer opptatt av reality TV enn faktiske nyheter. Vi håper virkelig ikke at dette er et halvveis korrekt bilde av ungdommen som i dag vokser opp og frem :)

Sissy leverer finfin satire. Særlig over influencere og andre selvopptatte og selvdyrkende idioter på SOME, som uten faglig bakgrunn eller kompetanse gir jevnlige prekener for tusenvis av følgere om hvordan bli lykkeligere, snillere, penere, tynnere, rasuere, eller hva enn det skulle være. Vi vet ikke hva som er mer trist. Disse folka, eller alle de som gir disse SOME-profilene oppmerksomhet.

Humoren er nokså bekmørk. Og filmen tør kline til hva gjelder de mer grafiske scenene. Uten at det blir for mye eller oppleves spekulativt. Filmens lette og humoristiske tone bidrar til å mildne det brutale. Og filmen har en mer enn solid cast. Særlig Aisha Dee gjør en fremragende innsats i rollen som influenceren Cecilia.

Vi likte at filmen ikke ønsker å moralisere. Den kjører på, og evner faktisk å overraske. En fornøyelig liten sak vi trygt kan anbefale.

7 bloddråper


The Menu (2022)

En treffende og morsom horror-satire om et gourmet-kjøkken som tar gastronomi til et litt vel høyt nivå.

Gøyalt utgangspunkt, med tanke på de avsindig snobbete fine-dining restaurantene som florerer om dagen. Hvor mat og vin fungerer som en slags katalysator for kunst og andre sanselige opplevelser, og der kjøkkensjefen har fått status som geni og rockestjerne.

På tide at det lages satire og parodier om dette ekstremt selvhøytidelige gourmet-miljøet, hvor mat ikke bare er mat, men hvor hver rett skal inneha en mening opphøyd i en større kontekst, lik satser i en symfoni, og være så kunstferdig anrettet på grensen til det komiske. Det holder ikke lenger bare at det smaker godt og at man blir mett! Neida, det skal sanses på alle plan, og maten skal berøre restaurantgjestene fysisk så vel som emosjonelt, og servere de helt store estetiske og komplette opplevelser.

Filmen skildrer strålende denne hysteriske gastronomien, her representert ved Chef Slowik glitrende spilt av Ralph Fiennes, en genierklært kjøkkensjef, og som styrer sitt mannskap med jernhånd og presisjon. Han tar oss gjennom en egenkomponert meny, som serveres de intetanende og forventningsfulle gjestene, deriblant noen ordentlige mat-snobber som analyserer og tolker hemningsløst alt som kommer på bordet.

Hele filmen handler om denne ene restaurant-kvelden og denne, mildt sagt annerledes menuen, der rett for rett bygger opp en gastronomisk dramaturgi av de helt sjeldne. 

Vi koste oss gjennom dette måltidet av en film, det var fornøyelig og underholdende, ikke minst gjestenes reaksjoner underveis, og å bivåne deres nokså spesielle kulinariske reise, anført av den svært så kontroversielle kjøkkensjefen.

Gourmet er et morsomt utgangspunkt for horror, da slik eksperimentell matlaging kan tenkes å bli grenseløs, og som absolutt er tilfelle her i The Menu.

7 bloddråper


Cocaine Bear (2023) 

Cocaine Bear er tidvis svært morsom og kledelig grafisk, men filmen hadde virkelig dratt nytte av et mer gjennomarbeidet manus. Synd, for dette kunne blitt skikkelig moro! 

Vi befinner oss i skogene i Georgia på 80-tallet, hvor en diger svartbjørn har kommet over digre partier med kokain (sluppet fra fly), noe som gjør at bjørnen går til angrep på alt den kommer over.

Filmen er løst basert på bjørnen Pablo Eskobear, som døde av kokainoverdose i 1985 fra dop som smuglerfly hadde sluppet ned i skogene i Tennessee. 

Okei, la oss starte med det positive. For dette er som nevnt tidvis veldig festlig. Og da særlig første timen. Noen av karakterene er svært morsomme, og vi tenker da særlig på parkforvalteren Liz (Margo Martindale) og hennes partner og "ekspert" på dyr; Peter (Jesse Tyler Ferguson). Disse er svært så fornøyelige. Og filmen kliner til hva gjelder grafisk og absurd vold og brutalitet. La det være scenene hvor bjørnen ankommer parkforvalterens hovedkvarter, eller hvor ambulansen ankommer og forlater stedet. Her er filmen på sitt beste. Det er kreativt, komisk og brutalt. Vi humret godt der vi satt. 

Som nevnt innledningsvis er dessverre manuset nokså slapt. Manusforfatter Jimmy Warden burde ha gått grundigere gjennom alle filmens karakterer, for alle er virkelig ikke like gjennomtenkt og festlige. Og en rekke av dialogene kunne vært betraktelig skarpere og morsommere. Det er mye halvveis. Filmen mister også mye av sin sjarm og letthet siste halvtime, hvor den forsøker å skape et lite engasjerende og generisk klimaks. 

Potensialet er der; et komisk premiss, flere absurde sitasjoner og en rekke dustete karakterer, men ideene er ikke tilstrekkelig gjennomarbeidet til at dette blir skikkelig bra. Men det er uansett mye å la seg underholde av!

6 bloddråper


All My Friends Hate Me (2021)

All My Friends Hate Me er smart, velskrevet og tidvis utfordrende å se på. Men på en god måte. En marerittaktig historie som dirrer av spenning. Og med fantastisk skuespill.

Pete skal feire sin 31-årsdag sammen med sine venner fra studietiden, venner han ikke har sett på 8-9 år. Det skal vise seg at tiden har endret mye, og ikke alle husker, opplever eller føler det samme. Og på toppen av det hele begynner Pete å mistenke at noe ikke er helt om det skal være.

Dette er en sjeldent velskrevet og overbevisende skildring av kleint sosialt samspill, og da hvor ille det kan gå når det lugger. Ofte er du enten med på det som skjer, eller veldig utenfor. Tror de fleste av oss kan kjenne seg igjen i flere av scenene/situasjonene, det å være i en sosial situasjon hvor du ikke klarer å tyde kodene. Det er fryktelig slitsomt å følge stakkars Pete. Vi er veldig enig i noen som omtalte filmen som svært severdig, men en film du nesten gleder deg til at er over.

Tankene gikk for øvrig flere ganger til Ruben Østlund's filmer, og da særlig De Ufrivllige. Også De Ufrivlllige tok for seg det å møte gamle venner fra et annet tidspunkt i livet, og hvor vanskelig det er å finne tonen når noen forsøker å hente frem en person du for lenge siden har vokst ifra. I All My Friends Hate Me ispes også protagonistens manglende selvrefleksjon og langvarige skyldfølelse.

Filmen skal være en komedie, men vi lo ikke ofte, det må vi innrømme. Og den er ikke veldig skummel. Men den er ubehagelig og fascinerende. Full av paranoia og forvirring. Den har en intens og pulserende nerve som fylte nesten hele stua vår, og du vet aldri hva som venter bak neste sving.

7 bloddråper