New French Extremity

New French Extremity er en nokså kontroversiell og overskridende gruppe franske filmer som ankom på begynnelsen av 00-tallet, med særlig fokus på ekstrem vold, seksualitet og psykiske lidelser. Dette er kompromissløse filmer som ikke sparer på kruttet. Blir vi tvunget til å velge en favoritt subsjanger, så er New French Extremity en heit kandidat.

Hvorfor det? 

Jo, fordi vi liker jo filmer som tør; tør å være grenseoverskridende, tør å bryte tabuer, tør å være annerledes. Nesten som kunst, hvor kreativitet og originalitet ofte går hånd i hånd, og hvor det utfordrende og det provoserende gjerne står i høysete. Slik kan også disse franske horrorfilmene oppfattes og tolkes. Som et drøyt og hissig motsvar på en ellers noe utslitt filmsjanger, som altfor ofte gjentok mange av de samme triksene, og hvor filmene mer eller mindre var bygget over samme lest.

Det er jo for så vidt ikke første gang at europeisk film anses som den litt mer utfordrende, krevende samt innovative gutten i klassen. Og med europeisk film så tenker man gjerne ofte på fransk film. Gjør man ikke? Og hvis man tar et stykke fransk drama og blander det med grusom horror… ja, da kan det blir tøft. Veldig tøft. Crazy french people, right? Vel, i hvert fall sett fra et amerikansk ståsted. Okei, nå er vi nok en smule fordomsfulle, men vi liker å provosere vi og:)

Uansett… Filmer som kliner til og utfordrer, som skaper kontroverser og tar horror til nye høyder. Ja, omformulerer mye av vår konservative filmforståelse. Slikt liker vi. Og dette klarte regissører som Alexandre Aja, Xavier Gens, Pascal Laugier og Gaspar Noe for å nevne noen sentrale. Selvsagt kjente de til, og lot seg inspirere av, sin horror arv. Men de evnet å skape noe råere, heftigere og voldsommere. Dette er filmer som har mottatt kraftig kritikk, både hva gjelder det tematiske og den grafiske skildringen av vold og lidelse. Men slikt er det nesten alltid med filmer som tør sparke fra seg. Flere forståsegpåere har antydet at politisk satire- og kritikk har vært utgangspunkt for flere av filmene, og det kan man forstå. Frankrike er på mange måter et politisk splittet land og har en temmelig voldsom historie bak seg både internt og eksternt. Og ja, flere av filmene inneholder politisk innhold som gir en ekstra brodd på horror'en som utspiller seg. 

Ok, nok prat, her er noen utvalgte franske hissigpropper:

 
martyrs.jpg

Martyrs (2008)

Selve dronningen av New French Extremity er Pascal Laugier´s mesterverk Martyrs fra 2008. En av tidenes beste filmer etter vår mening.

Filmen har alt; et velfungerende premiss, dritskumle scener, beinhard vold og en knalltøff protagonist. Den går rett på sak og drar deg umiddelbart inn i sitt djevelske univers.

En ung pike, Lucie, blir funnet vandrende på en øde gårsdvei, gråtende og med en kropp som indikerer mange år med fangenskap og tortur. Vi vet ikke hva som har skjedd, eller hva hun klart å flykte fra. Vi følger den samme jenta flere år seinere, hvor hun, sammen med sin eneste venn, Anna, skal forsøke å avdekke hva som skjedde med Lucie da hun var liten, hvem som bortførte henne og ikke minst; hvorfor?

Vi skal ikke si mer, annet enn at noen spørsmål skal man ikke søke svar på. For det som venter de, er reinspikka ondskap satt i system. En av de viktigste forutsetningen for en vellykket horror, er gjerningsmenn/kvinner som skremmer livskiten ut av deg. Og det har Martyrs. Tenk Dr. Mengele møter Joseph Fritzl. Det marerittet som venter våre stakkars helter er umulig å forberede seg på. Det gjør vondt helt inn i ryggmargen å bevitne deres reise inn i en absurd og ûbervoldelig underverden. Her spares ikke på kruttet. Og så klarer faktisk filmen å ha en slutt som funker. Ikke noe vi er bortskjemt med i sjangeren:) En klassiker!

10 bloddråper


inside.jpg

Inside (À l'intérieur)

Inside regnes for å være den filmen som virkelig sparket i gang den franske bølgen og skapte mye blest da den kom.

Vi møter den sørgende Sarah (meget godt spilt av Alysson Paradis) som nylig har mistet sin mann i en bilulykke. En kveld hun sitter hjemme og slapper av (og jo, glemte å si at Sarah også er høygravid med barnet til den forulykkede mannen), dukker det plutselig en kvinneskikkelse opp utenfor huset. Kvinneskikkelsen er forøvrig spilt av Beatrice Dalle, og hun er mesterlig uhyggelig! Suspensen er til å ta å føle på etter hvert som det viser at denne mystiske kvinnen har helt klare hensikter om å invadere hjemmet til stakkars Sarah. Filmen blir etter hvert en kamp på liv og død, og Sarah får kjørt seg ganske heftig her. At Sarah i tillegg er høygravid gjør at du som seer føler smerten og den harde medfarten Sarah får mye mer intenst. Skal ikke røpe for mye her, men den mystiske kvinnens onde agenda åpenbarer seg i en meget guffen og intens sluttsekvens som tar pusten fra deg.

At Inside fikk mye hype da den kom skyldes nok den intensiteten og brutaliteten offeret gjennomgår, og nærheten til karakterene og volden som utspiller seg. Og det er noen ordentlige reale basketak her mellom hovedrollene! Som Horror-fantast utgjør Inside et friskt pust i en ellers ganske utslitt sjanger. Noen humper i historien var det, blant annet noen unødvendige karakterer som involverer seg og som gjør så mange dumme og lite sannsynlige valg at man rett og slett blir litt irritert. Hadde det ikke vært for det så ville denne filmen fått topp score!

8 bloddråper


Frontier(s).jpg

Frontier(s)

Nå til en skikkelig hissigpropp, nemlig til Frontiér(s) fra 2007. Regien er av Xavier Gents. Dette er en film som vil masse, og med bøttevis av entusiasme og pågangsmot kjører den på i full hastighet fra første scene. Den er vill og uhemmet, og den glefser og sparker fra seg i alle retninger. 

Vi er i Paris, en by preget av opptøyer og kaos. Fire unge personer, herunder en gravid kvinne, tvinges til å flykte fra byen for å unnslippe politiet, og søker tilflukt på et lite motell på den franske bygda. Det skulle de selvfølgelig aldri ha gjort. Dette motellet eies av en mildt sagt spesiell familie, med mer særtrekk og karakter enn det Björk og Andy Warhol har til sammen. Da de ankommer motellet møtes de av hva som i utgangspunktet fremstår som et drømmescenario, men hvis noe virker å være for godt til å være sant, så er det nok dessverre akkurat det. Datteren i familien, Gilberte, har så mye sexappell at hun får sirenene i gresk mytologi til å fremstå som en gjeng irriterende masekopper. Du veit hun er trøbbel, men vi har så altfor stor forståelse for at du ikke klarer å unngå å gå i fella. Sammen med sin bror, Goetz, lurer hun våre venner inn i en sadistisk felle. Og det hele orkestreres av patriarken i familien; Von Geisler, gamlefar selv. En fantastisk karakter, utmerket portrettert av Jean-Pierre Jorris. Og den typiske far, dersom den typiske far er en nazi-hillbilly som spiser menneskekjøtt og som nyter å torturere til døde de som ikke har "rent" blod. Faren er en blanding av dr. Joseph leiter i Human Centipede First Sequence og Jim Siedows karakter i Texas Chainsaw Massacre (1974). Et skikkelig sjarmtroll, med andre ord. 

Filmen spiller på et bredt register, og det ene horrortrikset etter det andre dras frem fra ermet. Det som venter våre venner på den franske bygda er non-stop fornedring og sadistisk tortur. Her blir akilleshæler kuttet med tang, kropper hengt opp i taket med kroker gjennom anklene, og folk stekt levende i kjempeovner. Det er beinhardt og blodig. Spesialeffektene er tipp-topp, og skuespillerne leverer som bare F. Særlig Karina Testa som spiller Yasmin. Ingen har vært mer dekket av blod i en film siden Sissy Spacek i Carrie. Dersom du liker energisk og voldelig skrekk, hvor alt er lov og den ene brutale handlingen etterfølges av den andre i imponerende tempo, så er dette underholdning fra øverste hylle. Kos deg!

"Here is to pure blood" - Von Geisler

8 bloddråper


high-tension-poster.jpg

Haute Tension

Vi vil også trekke frem Haute Tension, også kjent som Switchblade Romance, fra 2003. Regien er av Alexandre Aja, mannen som også ga oss The Hills Have Eyes

Bestevenninnene Marie og Alex skal tilbringe helgen på landet hos Alex´familie, men blir der angrepet av en morderisk jævel, spilt av Philippe Nahon som de fleste kanskje best kjenner fra Gaspar Noes klassiker Alene Mot Alt. Alex blir tatt til fange av morderen, og det er opp til Marie, spilt av den utrolig flotte Cecilie De France, å redde henne.

Filmen inneholder sterke og handlekraftige kvinner, som dekket av blod gyver løs på ondskapen som kommer deres vei. Her er det ingen ridder på hvit hest som kommer til unnsetning, niks, damene må ordne opp sjæl. Bildet av der Marie står dynket i blod mens hun strammer grepet rundt en kjepp med oppkveilet piggtråd er en statue verdig. Makan til tøff dame.

Filmen er blodig, hvilket filmer innen New French Extreme nå en gang er. Scenen med sirkelsagen gjennom vinduet er i grenseland splatter. Regissør Aja er flink til å bygge opp stemning, og håndterer de brutale scenene med bravur. Greit, så er slutten noe hektisk og actionfylt, men kult å se at filmen tillater seg en liten tvist, noe som sjelden er å forakte:)  

8 bloddråper


irreversible.jpg

Irreversible

Oooo, dette er drøye saker. Irreversible fra 2002 av Gaspar Noé er noe av det mest slagkraftige og hissige vi har sett på lenge. Ikke uten grunn at Newsweek kåret den til filmen som folk flest forlot under kinovisning. Irreversible er en reise inn i det dypeste mørke. Inn i en moralsk avgrunn, helt vondt og jævlig å se på. Som hevnfilm er den noe annerledes, siden denne filmen har ingenting morsomt eller tøft ved seg. Du heier ikke, du får ingen glede av gjengjeldelsen, det hele føles bare trist og vondt.

Vel, filmen sparker hardt i gang med frenetisk jakt-sekvens, i en ultra-undergrunns-s/m- homsekjeller, som kledelig heter Rektum. Vi følger Marcus (spilt av Vincent Cassel) og kompisen hans, og som leter etter en bestemt fyr ved navn Tenia. Det er rimelig kaotisk stemning i Rektum, og som forsterkes av en vill kameraføring, masse s/m-homsesex og en durende bass/synth som lydspor. Basslyden har visstnok en frekvens som skal gjøre publikum kvalme(!). Megaslitsomt og intens scene, og det virker som hele er skutt i one-take, noe som for øvrig brukes mye gjennom resten av filmen og. Regien er imponerende, og de lange one-take scenene gjør det hele mer intenst og engasjerende. 

Det ellers så interessante og kreative med filmen, er at når denne scenen avsluttes (oi, heftig slutt forresten), så vises neste sekvens, og som i tid er det som skjer forut for Rektumsekvensen. Etter det, neste sekvens som skjer før det igjen, osv.  Dette artige filmgrepet, snur filmen litt på hodet og hvor historien tar mer og mer form, etter hvert som man finner ut hvorfor Markus og kompisen er så ivrige på å lete opp denne mystiske Tenia.

Mange som har lest og hørt, for ikke å si sett, Irreversible, vet at den er særlig kjent for én bestemt scene, nemlig en grusom, brutal og lang voldtekt. Den er svært så nådeløst og kompromissløst skildret, nesten litt Haneke stil på scenen, og som tvinger seeren til å være vitne til det fryktelige  som skjer. Dvelende og svært smertefullt. Voldtekt på sitt mest realistiske og brutale.

Må si at «mannen» som kjønn og konsept, kommer ganske dårlig ut av filmen. Hele registeret av potensielt forkastelige sider ved mannen blir fremstilt her; aggresjon, sinne, seksuell overmakt og fetisjisme, sadisme, manglende impulskontroll, overdrevent inntak av rusmidler mm. Menn er noe dritt kan man si, kvinner er rett og slett bedre.

Oppsummert er Irreversible en knallbra film, på tross av det mildt sagt sterke innholdet. Den er imponerende laget og fotografert, og samtidig meget godt spilt. Må trekke frem Cassel og Monica Bellucci, og som også var gift når de spilte denne filmen. Gaspar Noé ønsket å bruke et skuespillerpar som var sammen på ordentlig, og tanken var kanskje at det ga filmen en enda større grad av autensitet, og muligens også innlevelse hos skuespillerne. Både Cassel og Bellucci spiller fremragende her, det er noen ordentlig tøffe roller de har påtatt seg. Regissøren hadde da også visstnok bare et 3 siders utkast av hovedhistorien, så omtrent alt av dialoger er improvisert. Og det føles; alt er så løst og ledig dialogmessig, fullstendig troverdig spill fra alle involverte skuespillere. Samtidig føles det også stramt med den bakvendte kronologien i historien, og at filmen har en konstruksjon som er hard og streng.

Du verden for en film, man glemmer aldri Irreversible. Den er i særklasse når det gjelder brutal realisme og kompromissløshet. Og er ikke minst en fantastisk skildring av hevn.

8 bloddråper


calvaire.jpg

Calvaire

En annen knalltøff film som omfattes av New French Extremity er den belgiske Calvaire fra 2004. Regien har Fabrice de Welz (Vinyan og Alleluia).

Vi følger en omreisende underholder, hvis bil bryter sammen i en liten bygd, hvorpå mannen søker bosted og hjelp hos en splitter pine gal enkemann, med et mildt sagt usunt savn til sin avdøde kone. Filmen er en ny bekreftelse på at storbyer er det tryggeste sted. Det er på landsbygda det skjer!

Volden i Calvaire er noe mer nedtonet, i stedet dras det bisarre og fornedrende frem i lyset. Og på en herlig måte. Vår helt oppdager at han er fanget i et mareritt, omringet av karakterer og kulisser tatt ut fra Deliverance og Motorsagmassakren. Det er ikke bare den i overkant gjestfrie mannen som har dårlig skjulte diagnoser i bygda. Gled dere spesielt til en helt fantastisk musikk- og dansescene, i den lokale pub’en. David Lynch møter Harmony Korine. Filmen er surrealistisk, brutal, morsom (jepp) og fascinerende. Og kudos til Laurent Lucas i hovedrollen. Den belgiske bygda blir aldri den samme!

8 bloddråper


ils.jpg

Ils (Them)

Neste film ut er fransk/rumenske Ils fra 2006. Her har vi et ungt og forelsket par (spilt av Olivia Bonamy og Michael Cohen) som flytter inn i et idyllisk hus på landbygda. Ganske så klassisk utgangspunkt, men filmen strammer virkelig grepet utover resten av historien. Mystiske hendelser begynner å skje i huset, og entusiasmen over å ha kjøpt det perfekte landstedet begynner å dale, da paret innser at situasjonen plutselig ikke så ålreit lenger. Filmen er mesterlig på å bygge opp spenning, det er både sitrende og intenst, og man kjøper karakterene og deres reaksjoner uten å nøle. Dette er horror på sitt beste. Spenningen bare øker og øker, og sluttsekvensen er bare helt strålende. Overraskende og bekmørkt.

Et gjennomgående problem i slike sjangerfilmer er jo å holde koken helt til slutt. Ofte så taper filmen seg ved å avsløre antagonisten eller det som forårsaker faenskapet, for så å avslutte filmen med konvensjonell action, som oftest en katt og mus jakt. Eller at man prøver å skape en slutt, men som ikke står i stil med resten, for eksempel at slutten blir for enkel, for komplisert eller lite troverdig. Ills unngår helt klart denne vanskelige sjanger-fella, og man sitter og småsvetter og dirrer helt til rulleteksten kommer over skjermen.

Denne filmen gikk nok litt under radaren for de fleste, mye skyldes nok at vi til da ikke var så vant med fransk horror, i tillegg til at det kom en amerikansk remake The Strangers i 2008 med Liv Tyler i hovedrollen, og som Ills kanskje kom litt i skyggen av. The Strangers er faktisk ingen dårlig remake, noe som er for så vidt er ganske sjelden vare i en horror-tid som spyr ut elendige remakes, men sjekk først ut Ils. Foruten å selvsagt overgå sin etterfølger, har den en herlig trykkende stemning hele veien.

Og jo; at filmen visstnok skal være basert på sanne hendelser tilfører jo en ekstra brodd på det hele.

8 bloddråper


sheitan.jpg

Sheitan

Den siste filmen vi skal nevne er Sheitan fra 2006. En støyende, absurd og grotesk liten sak, laget med massevis av entusiasme fra debutant Kim Chaprion.

Tre kompiser ramler ut av nattklubb, etter at en av dem, nokså fortjent, har fått en vinflaske slått i hodet. De har møtt på en dame på klubben som inviterer dem hjem til seg på landet. De tar med seg den kvinnelige bartenderen fra klubben og lar sine pikker styre heretter. For de skulle virkelig ikke blitt med den mystiske dama til den franske landsbygda. Men, vi har alle vært kåte i vår ungdom og gjort dumme ting. Sjelden har vi imidlertid havnet i så store vansker som våre franske venner. 

Den franske bygda er tydeligvis et mørkt, møkkete, incestuøst og brutalt sted. Karakterene i filmen er fargerike og ubehagelige. Og den som skinner mest er gærningen selv, fremragende spilt av Vincent Cassel. For en fantastisk skuespiller. Han gir alt i denne filmen. Alt! 

Den verden som våre venner ramler inni er ikke lett å manøvrere seg i. Ingenting er som det skal, og det er bøttevis med hint om at her skal dere gjøre kun en ting; komme dere vekk. Men, som allerede påpekt, er du kåt så er du kåt.

Sheitan er ikke så blodig og brutal. Den spiller mer på spenning og stemning. Historien er tøff, selv om den er en smule forutsigbar. Og kompisgjengen foretar seg i overkant mange dårlige valg. Men den er overraskende morsom og med høyt tempo. Du rekker aldri å kjede deg. Sheitan har flere minneverdige scener, både absurde, ubehagelig og komiske. Vi kastet i oss popcorn og pils og humret oss gjennom de drøye 90 minuttene galskapen varte.

Jepp, den franske bygda er ikke noe sted du vil ende opp. Særlig ikke hvis det er Vincent Cassel som inviterer deg hjem. 

6 bloddråper