Nå til den kanskje mest usympatiske og kontroversielle subsjangeren, og unektelig den mest kritikerslaktede, nemlig Torture porn. Terminologien dukket opp på midten av 00-tallet med filmer som Saw og Hostel. I Collins English Dictionary defineres det slik:
"a genre of horror films in which sadistic violence or torture is a central aspect of the plot"
Og dette er nok subsjangeren det er vanskeligst å forsvare. Det er ikke vrient å forstå de som mener filmer som i utgangspunktet kun ønsker å vise sadistisk tortur og lidelse i beste fall er unødvendig. Sjangeren kan være så grenseløs i sin grafiske skildring av vold at den utfordrer grensene for hva vi er villige til å se på. Som det ligger i tittelen er tortur et sentralt element. Kreativiteten når det kommer til å skape grusomme situasjoner hvor ofrene får gjennomgå, toppes kun av villigheten av å vise denne lidelsen i detalj, og uten hast. Gjerningsmannens (det er sjeldent en kvinne, folkens) sadistiske motiver dras også frem. Torturen er planlagt, møysommelig utført og uten tegn til empati med offeret. Jovialt. Mange peker på at sjangeren gir blanke i handlingen, men kun fokuserer på den grafiske volden og lidelsen. Og ja, det stemmer for så vidt, selv om vi mener det fins unntak også her. At sjangeren har porn i tittelen betyr for øvrig ikke at sjangeren er mer opptatt av seksualisert vold enn andre sammenlignbare sjangre. Sjangeren er helt klart ikke fremmed for å vise frem nakne kropper, og vet å spille på vår attraksjon til pornografi, men sex er sjelden sentral del av torturen som vises.
Mens horror generelt er opptatt av skrekk og frykt, er torture porn mer opptatt av lidelse og lemlestelse. For mange har sjangeren ingen annen hensikt enn å sjokkere, og vil derfor i seg selv fremstår som ytterst frastøtende. Filmene følger ikke et moralsk kompass, og lar sjelden det gode vinne. Dette er ikke filmer du ser med dama eller nevøen din. Men finner du en kompis eller en venninne som har lyst til å ta sjansen, så er det flere gode filmer der ute som er verdt en titt. Og ikke alle er så sjuke som sjangerens rykte gir uttrykk for.
Vi kan jo starte med nevnte Hostel fra 2005. Regier er av Eli Roth. Konseptet er nokså catchy; noen amerikanske backpackere på reise i øst-europa sjekker inn på et hostel som har en annen agenda enn å tilby rimelig overnatting. De amerikanske turistene blir rundtlurt av noen lokale skjønnheter, og da de innser faenskapet som venter dem er det for sent. For her venter tortur og lidelse av verste sort.
Vi har sansen for det mørke og nihilistske universet Roth forsøker å skildre. Gjerningsmennenes motivasjon og agenda er i drøyeste laget, men ikke helt urealistisk, i en verden som blir stadig mer ekstrem, og hvor menneskeverdet ofte spiller annenfiolin til rikdom, makt og nytelse. Filmen er brutal og sadistisk, og klarte (selvfølgelig) å hisse på seg en god del tittere med sine kompromissløse og grafiske scener. Filmen har nok fått et større rykte enn den fortjener. Roth er kongen av middelmådige filmer, og selv om dette helt klart er hans beste, så er det vanskelig å ikke sitte igjen med en følelse av at dette kunne vært gjort mye bedre. Filmen vil akkurat ikke nok, og det er synd. Utgangspunktet er knalltøft, og endel av torturscenene leverer. Ingen tvil om det. Filmen tør og det setter vi pris på. Så alt i alt en film verdt å sjekke ut, om ikke annet på grunn av den referansen den er blitt innen sjangeren. Filmen har gitt to oppfølgere, men de er det bare å styre unna. Det er originalen (som vanlig) som har noe å fare med!
7 bloddråper
Over til klassikeren som virkelig banet vei for tortur porno-subsjangeren, nemlig Saw fra 2004, gjennombruddsfilmen til James Wan. En imponerende smart og kreativ horrorfilm, noe som vi ikke hadde sett før. Vel, den fulgte jo en slags tradisjon; geniale, sadisitiske seriemordere, som på utspekulerte måter satte opp intrikate og grusomme feller for sine ofre, og hvor ofrene var brikker et større sykt spill. Tenker da på filmer som Seven (1995), Nattsvermeren (1991), Manhunter (1986), og kanskje også Die Hard 3 (1995) til en viss grad:). Gjennom mystiske koder, hints og rebuser utviklet det seg en katt og mus jakt mellom seriemorder og etterforsker. Dette var noen virkelig smarte, psykopatiske jævler, som hadde planlagt sin terror ned til minste detalj, og som i tillegg hadde en større agenda med det hele. Svært fascinerende, spennende og skremmende saker.
Saw rendyrket denne horrorformen, men fokuserte i enda større grad på selve torturen og metodene som ble brukt for å drepe ofrene. Men la det være sagt; Saw er ikke fryktelig grafisk og brutal. Oppfølgerne til Saw er betydelig verre. Men det var nå en gang Saw som banet veien for en franchise av tortur og lidelse. Saw leverer kompliserte og djevelske metoder, og som også presenterte et dilemma overfor offeret; skal man slippe fri, så man ta drøye og ofte svært smertefulle valg. Og det er vel gjennom disse dilemmaene at torturpornoen virkelig gjør seg gjeldene.
To karer, Adam og Lawrence, våkner opp i et ukjent kjellerrom, med en død mann mellom seg. De er begge lenket fra foten og inn i veggen, på hver sin side av rommet. Etter hvert som vi blir bedre kjent med dem, blir det tydelig at det ikke er tilfeldig at de er plassert her. Flere parallelle historier fortelles underveis, og hvor alle har sammenheng med hverandre. Alle de involverte er en del av Jigsaw ´s syke spill, og alt leder opp til en grand finale…
Saw har fått klassikerstatus mye på grunn av sin originale historie, og som overrasket de fleste da den kom. Jigsaw sin filosofiske agenda, om hvorfor han utsetter disse stakkarene for disse ekstreme prøvelsene, funker overraskende bra. Han har sett seg lei av utakknemlighet, skjødesløshet og syndig atferd, man må sette pris på det livet man har og gjøre det beste ut av det. Og de som ikke helt lever opp til Jigsaws standard, må virkelig gjøre seg fortjent til å leve, gjennom ekstreme prøvelser.
Ok, filmen er fra 2004, det er mye kitschy industriell estetikk, som dårlig belyste lagerrom og NIN/Marilyn Manson-aktig musikk, samt litt CSI-aktig fotografi og scener. Og skuespillet er litt tvilsomt her og der. Men! Historien funker svært bra, det er noen hissige og kreative metoder Jigsaw introduserer, og avslutningen er simpelthen legendarisk. Saw sparket i gang torturpornoen, med (til nå) 7 andre Saw-filmer, 3 Hostel-filmer, og selvsagt mange, mange andre, inspirert av Saw. De fleste av de senere Saw-filmene har kun fokusert på torturpornoen og dilemmaene til ofrene, og er ikke i nærheten av originalen. En god film trenger tross alt en god historie.
9 bloddråper
Vi vil også ta med Saw II. Dette er den beste av de mange oppfølgerne til Saw. Først og fremst fordi historien er god og den går ikke amok i grafisk skildring av vold og tortur. Rett og slett en meget underholdende liten sak.
Vi møter igjen Jigsaw, som blir fanget (lar seg fange) av politiet, ledet av Donnie Wahlberg. Herr Wahlberg innser snart at dette er en felle, ettersom de oppdager at Jigsaw har fanget åtte personer i et hus, hvor de må løse en rekke oppgaver for å overleve, og blant de fangede er Wahlbergs sønn. Wahlberg forsøker desperat å fa Jigsaw til å fortelle hvor de holdes fanget, og Jigsaw sier han vil fortelle alt, så lenge Wahlberg gjør som Jigsaw sier.
Som sagt er manuset nokså fornøyelig. Ulogisk og lite troverdig? Jepp, til de grader. Men det evner å underholde, og filmen inneholder flere artige små tvister, og ikke minst en solid slutt. Få, om noen filmer, kan toppe den originale Saw, men Saw II gjør i hvert fall et ærlig forsøk:)
Saw II er mer brutal enn sin forgjenger, og inneholder flere drap (8 mot 6). Lidelsen som påføres er kreativ, men aldri over-the-top. Du trenger ikke frykte å måtte se bort i avsky. De senere Saw-filmene oppleves mer spekulative og drøye. Regien er imidlertid noe svak, Saw II har en eim av TV-film som seg. Den ser rett og slett ikke bra ut. Men den klarer det viktigste; å underholde! Ta en titt, vi er sikre på at du vil kose deg:)
7 bloddråper
Av ikke rent få er Saw X å anse som kanskje den beste oppfølgeren til klassikeren fra 2004. Og joda, det er endel i like i den tiende filmen i dette grafiske og sadistiske universet, selv om den nok ikke er på samme nivå som originalen. Men filmen gjør et smart valg ved å sette Jigsaw, eller Johh Kramer som han faktisk heter, enda mer i sentrum. Og Tobin Bell gjør kanskje sin sterkeste prestasjon i rollen som Jigsaw.
Jigsaw er døende av kreft, og får nyss om en ulovlig, men svært effektiv, behandling i Mexco, utført av norske (!) leger. He he ... litt artig at denne illegale behandlingen visstnok oppstod i Norge. Ikke voldsomt troverdig, men nå er vi heller ingen eksperter på hvilken medisinsk forksning som foregår bak lukkede dører i vårt lille land. Uansett, behandlingen går ikke helt som den skal, og Jigsaw ønsker naturligvis hevn. Og få er bedre på å oppnå slikt enn nettopp Jigsaw.
Jigsaw er litt av en antihelt. En mann på korstog mot onde krefter, en utspekulert og imponerende ressurssterk torturist som vi faktisk ender opp med å heie på. For det er vanskelig å ikke ha litt sympati med situasjonen han befinner seg i. Filmen klarer å tilføre litt ømhet og omsorg overfor denne stakkars (?) mannen, og fremstår derfor ikke like slem, ettersom motivene denne gang er hakket mer "akseptable".
Men greit, kanskje ikke alle helt fortjener den brutale hevnen til Jigsaw. For hva gjelder den grafiske volden er den både utspekulert og vond. Vi lot oss for øvrig imponere av hvor mye smerte disse utsettes for uten at de besvimer. Det er for lite å utsette på spesialeffektene. Tortur-scenene er svært vellagde, synd resten av filmen har et TV-film preg over seg, som om vi så en episode av CSI. Men det er også kanskje sjarmen med disse filmene, de skal være litt rufsete og møkkete.
Alt i alt en verdig avslutning (enn så lenge) på en av de mest populære og innflytelsesrike franchisene i sjangeren.
7 bloddråper
Vi er nødt til å dra frem en av våre absolutte favoritter, det franske mesterverket Martyrs fra 2008. Ikke å forveksle med den bedritne amerikanske remaken fra 2015. For et makkverk!
Pascal Laugiers Martyrs har alt; et velfungerende premiss, dritskumle scener, beinhard vold og en knalltøff protagonist. Den går rett på sak og drar deg umiddelbart inn i sitt djevelske univers. En ung pike, Lucie, blir funnet vandrende på en øde gårsdvei, gråtende og med en kropp som indikerer mange år med fangenskap og tortur. Vi vet ikke hva som har skjedd, eller hva hun klart å flykte fra. Vi følger den samme jenta flere år seinere, hvor hun, sammen med sin eneste venn, Anna, skal forsøke å avdekke hva som skjedde med Lucie da hun var liten, hvem som bortførte henne og ikke minst; hvorfor?
Vi skal ikke si mer, annet enn at noen spørsmål skal man ikke søke svar på. For det som venter de, er reinspikka ondskap satt i system. En av de viktigste forutsetningen for en vellykket horror, er gjerningsmenn/kvinner som skremmer livskiten ut av deg. Og det har Martyrs. Tenk Dr. Mengele møter Joseph Fritzl. Det marerittet som venter våre stakkars helter er umulig å forberede seg på. Det gjør vondt helt inn i ryggmargen å bevitne deres reise inn i en absurd og ûbervoldelig underverden. Her spares ikke på kruttet. Og så klarer faktisk filmen å ha en slutt som funker. Ikke noe vi er bortskjemt med i sjangeren:) Denne filmen vil vi komme tilbake til da vi går gjennom den franske bølgen av skrekkfilmer som kom på midten/slutten av 00-tallet. Men det er umulig å diskutere subsjangeren uten at den får et klapp på skulderen. En klassiker!
10 bloddråper
Neste film ut er The Collector fra 2009. Denne amerikanske filmen er regissert av Marcus Dunstan, som blant annet har skrevet de siste (og dårligste) Saw-filmene. Dunstan lagde også en oppfølger til The Collector, nemlig The Collection, men den bør dere holde dere langt unna. Skikkelig makkverk. Men The Collector er faktisk ikke så ille.
En innbruddstyv, Arkin (nokså godt portrettert av Josh Stewart), på utkikk etter noen dyrebare smykker oppdager at han er fanget i huset han bryter seg inn i. Han kommer seg lett inn, proff som han er, men alle vinduer og dører er plutselig blitt spikret og boltet fast. Og ikke bare det, inne i huset er det satt opp en nær usannsynlig lang rekke feller som vår kjære innbruddstyv må komme seg levende gjennom. Av alle hus han kunne valgt å robbe, så klarer han å velge huset hvor en i overkant sadistisk massedrapsmann har bestemt seg for å holde en familie fanget for tortur og lemlestelse. Skikkelig uflaks, der altså.
Greit, filmen finner ikke opp kruttet på nytt. Den er ikke i nærheten av å være så smart. Men den inneholder en del oppfinnsom vold, og klarer å skape en nokså intens og klaustrofobisk stemning i det isolerte huset. Både den stakkars familien som eier huset og Arkin får kjørt seg skikkelig, og filmen skyr ikke unna for å være både grafisk og ubehagelig. Er den kynisk og spekulativ? Unektelig. Noe oppskriftsmessig med en følelse av at vi har sett dette før? Jepp, det og. Filmen er en slags dårlig utgave av Don't Breathe. Men skitt au, den klarte å underholde oss i de snaue 90 minuttene vi tilbrakte sammen. Plottet funker, hovedkarakteren gis tilstrekkelig dybde og bakgrunn, volden er brutal og fellene i huset er både kreative og morsomme. Innenfor sin sjanger får filmen helt klart godkjent fra oss.
6 bloddråper
Nå til en virkelig hardhaus, nemlig I Spit On Your Grave fra 2010. Selve dronningen av rape-and-revenge horror. Dette er remaken av originalen fra 1978, og det har kommet totalt 4 filmer i denne franchisen. Men dette er den beste.
Handlingen er enkel nok; en ung kvinne, Jennifer, utsettes for et voldelig overgrep, og iverksetter en djevelsk plan for å hevne seg på gjerningsmennene. Denne råtassen av en film har scener i samme liga som Gaspar Noès Irreversible. Og de mest brutale scenene er lange. Filmen tar seg god tid, og er ikke redd for å dvele ved det ubehagelige. Det er som å se på en hare forsøke å slite seg løs fra en revesaks. Et skikkelig knyttneveslag i mellomgulvet. For å si det sånn; det er sjelden vi har heiet så mye på en protagonist. Og den som venter på noe godt! For som vår heltinne advarer; «Forgive me Father… For I will sin.» Drit i Wonder Woman og Lara Croft. Dette er den tøffeste jenta i nabolaget! Filmen har fått mye tyn for sin sitt moralske ståsted og sin kynisme. Og det har den sikkert fortjent. Men samma det, vi liker den! Og den er unektelig en av de beste representanter for sjangeren, for volden er latterlig brutal og svært grafisk. Torturen disse gutta utsettes for er like sadistisk som den er fortjent. Kvinner har rett; menn er no dritt!
Jennifer: “See, thats the problem! You still have some teeth left. I’m gonne have to take care of that!”
9 bloddråper
En real dansk hissigpropp fra Jens Dahl og Sissel Dalsgaard Thomsen, henholdsvis regi og manus, og som sammen serverer noe av det drøyeste vi har sett på en stund. Hvert fall i skandinavisk målestokk.
Brutal og grusom; torturporno på sitt mørkeste. Kidnappende kvinner benyttes i superdrøy forskning, såkalt bio-hacking, for å hindre aldring for de bemidlete. I sentrum av forskningen styrer Dr. Isabel, en slags kosmetikkens Mengele. Hun er ikke spesielt human i sine bedrifter, for å si det slik. En dag Mia reiser ut for å finne ut av hva som foregår, blir hun selv fanget og offer for Isabels nådeløse forskning, for ikke å si Isabels nådeløse hjelpere.
Vi stusset litt over opplegget til denne cutting-edge forskningen, og hvor amatørmessig det hele var organisert i en gammel, nedslitt lagerbygning, og med ytterst svært få ansatte: Ei kjip, kynisk forsker- dame med sine to gærne, nesten karikert lugubre hjelpere, som tilsynelatende styrer hele sjappa. Og som i tillegg opererer i en mildt sagt lite high-tech og sterilt miljø. Urealistisk? O’ yes. Men det er jo film, for ikke å glemme horror, så da må man påregne litt kreative friheter. Dette er jo selvsagt setting for atmosfærens skyld, så vi skal ikke dvele for mye for det.
Filmen kan tolkes som et ekstremspark til kropps- og skjønnhets forskning, vår fæle forfengelighet og konstante streben etter ungdommelighet. I overkant hissig formidlet muligens, men greit nok, dette er horror. Vi blir servert over-the-top grafiske og kompromissløse voldsskildringer, på grensen til det spekulative, og flere av de grusomme scenene er nokså unødvendige for selve historien. Med andre ord; dette er torturporno.
Vi lot oss likevel engasjere, for det skal godt gjøres å ikke bry seg om denne filmen, med såpass sjokkerende og brutale scener og tematikk som utspiller seg. Vellaget vil vi også si at den er; upåklagelig foto, klipp og scenografi, og selv om settingen er temmelig tullete, så oppleves selve volden nokså realistisk og smertefull. Drøy kost, vår kvinnelige protagonist får virkelig kjørt seg for å si det slik, lik alle kvinner i filmen egentlig. Kompromissløst og uvant hardt skildret, det er vondt og smertefullt å se på.
Sjelden vi ser skandinavisk film trøkke såpass til. Breeder er nok ikke for alle, mange vil synes det blir for ubehagelig å se på. Men for dem som tør, orker og gidder... joda snurr film!
7 bloddråper