Se for deg at du er på tur med din kjære. Dere har satt opp teltet ved en idyllisk liten innsjø omringet av lune fjell og frodig skog. Solen skinner, dere tar et bad. Et par kalde pils holdes kjølig i vannkanten. Noen svake vindkast gir behagelig lindring for den varme, men også deilige solen, som om noen timer er på vei bak de største trærne. Dere ser på hverandre og sier nesten samtidig; «Fyttirakkern, dette er digg, hvorfor er vi ikke oftere ute i naturen?» Godt spørsmål. Og svaret finner dere i denne subsjangeren.
Denne kategorien tar for seg filmer hvor det enten er naturen selv som utfører overgrepene, eller hvor naturen spiller en avgjørende rolle, både i hvordan uhyggen bygger seg opp, men også hvordan overgrepene utføres. Og som oftest er det snakk om at naturen forsøker å kjempe tilbake, mot menneskets massive og destruktive adferd overfor vår planet. Vår virusaktige eksistens har medført enorme konsekvenser for denne kloden vi enn så lenge kan kalle vårt hjem. Og det er verken rart eller urimelig at ikke naturen reagerer.
La oss være enige om en ting; naturen kan være dritbra. Den gir overskudd og styrke. Den gir perspektiv og sinnsro. Og den er vakrere enn noe annet som dyttes vår vei. Kort oppsummert, så er vi egentlig ikke verdig å være i den, i hvert fall ikke så lenge vi fortsetter å ta den hardt bakfra mens vi flirer likegyldig. Men la oss samtidig være enige om en ting til; naturen kan være dritskummel, hard og brutal. Med andre ord den perfekte rammen for horrible og sadistiske hendelser. Rett bruk av natur bidrar til å skape en intens og klaustrofobisk ramme, som overgriperen kan utnytte seg grådig av.
Det er flust av filmer som finner sted på en hytte i skauen, men også disse faller utenom. For hytteturer er en egen greie. Og har du en hytte, så har du tak over hodet, et tilholdssted. En slags trygghet, selv om den ofte er falsk. Og dermed ikke i utgangspunktet så sårbar som de stakkarene vi skal ta en nærmere titt på i denne subsjangeren. For disse har virkelig ikke skjønt hva som faktisk venter der ute i den mørke skogen, den brutale ørkenen, de harde fjell, de dype hav og klaustrofobiske huler. Og ute i naturen så hører ingen deg skrike. Ingen.
The Bay er en effektiv og spennende øko-horror grøsser laget som en en mockumentary, om en liten havneby i Maryland som en gang under deres årlige krabbefestival opplever at flere plutselig blir akutt syke, og hvor det følgelig bryter ut fullstendig kaos. Nylig lekkede filmer fra den skjebnesvangre hendelsen, gjør at journalisten som også dekket tragedien da den inntraff, ønsker å fortelle sannheten om det som skjedde.
Bak filmen står veteranen Barry Levinson. Karen er kanskje mest kjent for dramaklassikere som Rain Man (1988), Good Morning Vietnam (1987), Bugsy (1991), Sleepers (1996), men han har også har teft for spenning og skrekk, slik som i The Sphere (1998) og her også i The Bay (2012).
Mockumentary'en er profft satt sammen. Det er tydelig at det er en dyktig og rutinert regissør som står bak spakene. Alle klippene er perfekt satt sammen for å fortelle historiene rundt det som skjedde; filmen bygger seg stødig opp, og det hele føles overraskende realistisk og troverdig. Og bak alt kaoset står en svært så ekkel skapning, uten at vi skal avsløre mer om det. Men en ting er sikkert; naturen kan være skikkelig guffen!
Rett og slett en imponerende og engasjerende mockumentary, om en ganske så kjip økologisk katastrofe. Og som så ofte er tilfelle i denne subsjangeren, så har mennesket kun seg selv å takke.
7 bloddåper
The Last Winter er klassisk eco-horror. Her har naturen fått nok av menneskets ødeleggende adferd og totale mangel på respekt og omsorg for planeten vi bosetter. I dette tilfellet eksemplifisert gjennom vår leting etter olje. For øvrig et område hvor vi nordmenn burde føle betydelig mer skam enn hva faktisk er tilfelle.
Energiselskapet North vurderer å pumpe ut olje i den nordamerikanske tundraen, og en gruppe oljearbeidere venter ivrig i kulden på klarsignalet, basert på funnene til to innleide eksperter hvis oppdrag er å finne ut av hvilke miljømessige skader slik leting vil kunne medføre.
Det tar ikke lang tid før mystiske ting begynner å skje. Ikke bare i naturen rundt dem, hvor temperaturen svinger uforutsigbart og vinden kommer i ulogiske og kraftige bølger. Men også mannskapet begynner å slite mentalt. Er det noe der ute?
Manus og regi har Larry Fessenden, som jo har litt fartstid innen sjangeren (Depraved, Beneath og Wendigo). Det er også solid skuespill. Selv om det er nær umulig å se både Connie Britton og Zach Gilford sammen uten at tanken går til den eminente tv-serien Friday Night Lights (tidenes mest oversette og undervurderte tv-serie!).
Filmen kan minne litt om The Thing hva gjelder lokasjon og klaustrofobisk paranoia. Dette er et røft klima som setter effektive rammer for det intense og nervepirrende dramaet. Men ikke forvent like mange groteske og kreative monstre som i The Thing. The Last Winter er mer nedtonet. Men den er spennende og engasjerende. Vi liker også godt når filmskapere ønsker å si noe, og særlig når tema er så aktuelt og viktig som miljøet. Og vi syns Fassbender lykkes godt med å bruke den nordamerikanske tundraen og oljeleting som et bilde på vår hensynsløse og egoistiske adferd. Her skal naturen få lov til å ta bittelitt hevn for menneskets egoistiske plyndring. Greit, så inneholder filmen noen slappe spesialeffekter, men vi lot ikke det hemme vårt engasjement. Vi koste oss lell:)
6 bloddråper
Sea Fever er en ambisiøs irsk lavbudsjettshorror, med et enkelt og effektivt premiss. Her er vi fanget og isolert på havet med en ukjent og dødelig fiende. Naturen slår tilbake med krefter vi ikke ennå har lært å bekjempe.
Vi følger en gruppe fiskere, som sammen med en ung forsker, skal ut på tokt i Atlanterhavet. De blir advart mot å reise gjennom et viss område, men kapteinen trosser advarselen i håp om stor fangst. Plutselig blir de angrepet av en mystisk fiende, og herfra starter en kamp for overlevelse.
Manuset er smart, med svært tidsriktig tematikk; det er nemlig ikke alt vi mennesker kan beskytte oss mot. Vi får lite jumpscares, filmen forsøker heller å skape en trykkende stemning og sitrende spenning. Noe regissør Neasa Hardiman også lykkes godt med. Filmen har en fin oppbygging og en nerve som varer hele veien ut. Kinematografien er upåklagelig. Vi får velkomponerte fine bilder som fanger klaustrofobien, isolasjonen og panikken. Godt hjulpet av solide skuespillere og overbevisende spesialeffekter. Jepp, her klaffer det meste. Vi sitter dog med en følelse at filmen kunne skrudd til enda mer. At den har et ekstra gir den ikke klarer å ta i bruk. Men dette er uansett svært underholdende.
Hermione Corfield spiller godt i rollen som den handlekraftige og kunnskapsrike forskeren Siobhán. Kult med en karakter som vet hva hun skal gjøre, vel i det minste forsøker å finne ut av hva som skal gjøres. For en ting er å bekjempe fienden, men mannskapet må også foreta noen mildt sagt vanskelige og moralske valg. For dette angår ikke bare dem. Og hvor mye er de villige til å ofre?
Sea Fever er en vellaget og engasjerende sci-fi horrorfilm, og som særlig anbefales de som trives ute på det store og ubarmhjertige havet.
7 bloddråper
Gaia er en ambisiøs og svært vellaget biologisk horror om menneskets mangel på respekt og omsorg for naturen, og hvordan naturen hevner seg på sine overgripere.
To sør-afrikanske "skogvoktere" er ute på tokt, og bestemmer seg for å gå dypere inn i skogen da de mister sin drone. De vil jo ikke etterlate søppel i naturen. Men akkurat det skulle de kanskje gjort i dette tilfelle, for i skogen skjuler det seg noen skumle krefter.
Filmens store styrke er det visuelle. Dette er rett og slett fantastisk foto. Den frodige og tette skogen er like vakker som den er nifs. Og nesten hele tiden akkompagnert av et svært kledelig lydspor. Spesialeffektene er også upåklagelige og skuespillet mer enn solid.
Filmen har dog et lavt tempo, der den snirkler seg sakte fremover. Det skjer ikke fryktelig mye på de drøye 90 minuttene dette kammerdramaet i skogen varer. Og det er kanskje ikke alle nyansene i budskapet som formidles like overbevisende. Men vi liker hva filmen vil si, og vi synes den klarer å få frem det viktigste på en kreativ og engasjerende måte. Det er lite å si på at naturen fortjener å få sin grusomme hevn, og at mennesket fortjener sin straff. Menneskets egoististiske og destruktive adferd nær trygler om det. Og som i filmen kan naturen være like forførende og fantastisk som den er hensynsløs og brutal.
Dette er en tankevekkende, fascinerende og forstyrrende film. Og nevnte vi visuelt storslagen? Ja, det gjorde vi, jo.
7 bloddråper
Harpoon er et svært så underholdende kammerdrama til sjøs, hvor skrekk, blod og humor blandes sammen til en herlig og kaotisk røre. Filmen tar unktelig det å være strandet til sjøs til et nytt nivå.
Et dysfunksjonelt kjærestepar og deres felles vann skal ut på en båttur. I løpet av turen avdekkes imidlertid hemmeligheter og grumsete fortid blant de tre, og det tar ikke lange tiden før de alle innser at denne båtturen var en svært, svært dårlig ide.
Så godt som hele filmen finner sted på denne båten, hvilket forsterker den intense og klaustrofobiske stemningen. Dialogene sitter jevnt over svært godt, karakterene er festlige (for øvrig meget overbevisende skuespill) og hendelsesforløpet er både uforutsigbart og morsomt. For tilværelsen på båten preges av kaos, mistro og panikk. Særlig når gjengen innser hvor langt ned i dritten de har klart å dytte hverandre. Filmen har herlig driv, masse energi og, ikke minst, originalitet. Historien er like enkel som den er underholdende, men den klarer faktisk å levere noen festlige twister.
Filmen er nokså brutal. Bare i introen innser vi at vold ikke er noe regissør Rob Grant er redd for å skildre. Og båten blir sakte men sikkert dekket av blod, smerte og lidelse. Filmen har imidlertid en humoristisk tone. Det er vanskelig å ikke humre seg gjennom mye av brutaliteten. Filmen er samtidig kald, mørk og nihilistisk. Karakterene er ikke fryktelig lette å like. De representerer, på hver sin måte, mye av hva som er galt med klodens mest overlegne pattedyr. De er klumsete, egoistiske og foretar en rekke tvilsomme og dustete valg. Og får vel som fortjent.
En overraskende festlig tur til sjøs, og en påminnelse om at du skal velge dine venner med omhu. I hvert fall hvis dere skal ut på tur i naturens øde og hensynsløse terreng.
7 bloddråper
The Ruins er enkel, adrenalinfylt og effektiv underholdning fra regidebutant Carter Smith. Filmen kunne like gjerne vært satt i tenåringshorror-subsjangeren, med sine festglade og pene ungdommer som oppskriftsmessig havner i trøbbel. Men her er det naturen, nærmere bestemt noen hissige planter, som står for uhyggen.
Vi møter to amerikanske kjærestepar på ferie i Mexico, som sammen med en tysker og hans greske kompis bestemmer seg for å sjekke ut noen gamle maya-ruiner dypt inne i jungelen. Hadde jo vært kjekt å kunne vise til noen kulturelle øyeblikk på turen, ikke bare solslikking ved bassenget. Men som denne gjengen skal erfare; noen ganger er det å lov å la severdighet være severdighet og heller bestille en ny pina colada mens Jimmy Buffet spilles på høyttaleren.
Premisset og settingen i filmen funker. Den meksikanske jungelen er et skummelt sted å surre rundt i, og ruinene kler filmen godt. Filmen er basert på en bok med samme navn fra 2006, og her er handlingen satt til liten høyde/fjelltopp. Men vi syns gamle maya-ruiner funker vel så bra. Og selv om filmen kanskje kunne brukt noe mer tid på å etablere denne planten som ungdommen kjemper imot, så funker det. Det blir aldri kjedelig, noe det fort kunne blitt. For øvrig også takket være skuespillerne som gjør en mer enn brukbar jobb.
Dette er nesten et kammer(ruine)drama, ettersom nær hele filmen finner sted på toppen av ruinene, hvor ungdommene forsøker å finne ut av hva som skjer og hvordan de skal klare å komme seg ut av knipen de er i. Det blir nokså klaustrofobisk og de interne stridighetene og uenigheten tvinges frem. Filmen er for øvrig svært grafisk. Vi får servert mye blod og gørr, lemmer som knekkes og åpne sår. Artig for noen, skjemmende for andre. Filmen har valgt en annen slutt enn boken. Og vi skal ikke påstå hvilken som funker best. Men vi har gjort oss noen tanker på hvordan den kanskje kunne vært enda hvassere:)
Dette er The Descent møter The Beach. Bare ikke like bra.
6 bloddråper
Nå til Lars Von Triers mesterverk Anitchrist fra 2009. Denne filmen er et annet godt eksempel på subsjangeren, og kanskje den som best illustrerer hvordan naturen på en effektiv og vakker måte kan gis en betydelig rolle. For her gjør naturen mer enn å sette en ubehagelig ramme for den brutale historien; naturen blir en deltaker og gir karakterene og handlingen en ekstra dimensjon.
Et ektepar, helt fremragende spilt av Willem Defoe og Charlotte Gainsbourg, drar til en isolert hytte i skogen for å bearbeide tapet av sitt lille barn, som tragisk falt fra verandaen i deres hjem mens de hadde usensurert samleie i dusjen (da vi først så denne på kino var det flere som gikk da de etter 30 sekunder ble utsatt for synet av en erigert penis. Kanskje like greit, for filmen viser etter hvert verre ting enn en stolt tissemann). Kvinnen opplever en ukontrollerbar og manisk sorg, og mannen, som er terapeut, bestemmer seg for å utsette henne for eksponeringsterapi på hytta, et sted de tilbrakte betydelig tid mens deres sønn var i live. En svært dårlig ide, for å si det mildt.
For i terapien lokkes det brutale og destruktive frem. Og ute i naturen forsterkes alle sanser og følelser. Og i naturen fins kaos. Og bak alt det vakre fins et mørke. Og ondskap. Og det er sistnevnte som fascinerer Von Trier. Og vi liker det.
Scenene i naturen er vakre, mystiske og skumle, og gir rom for interessante tolkninger, la det være nøttene som hagler på hyttetaket, trærne som omfavner parets mens de elsker, eller alle dyrene som til stadighet dukker opp på besøk, både døde og levende.
Von Trier har ikke akkurat det mest positive menneskesynet. Og også i denne filmen får mennesket (fortjent?) gjennomgå. Som vanlig er mannen litt av en drittsekk, men den største ondskapen har denne gang forbeholdt kvinnen. Det er visse scener her som nok får de fleste til titte bort i avsky. Vi skal ikke avsløre de, men det handler om kjønns- og kroppslemlestelse av svært grafisk og brutal karakter. Filmen har også noen ganske så hissige og voldelige sexscener. Volden er mørk, vond og grafisk. Paret viser sider av menneskets natur vi så desperat ønsker å fortrenge. Det er fascinerende, vondt og vakkert på en gang.
For vakkert er det. Skjønnhet og ondskap utelukker jo svært sjelden hverandre:)
8 bloddråper
Long Weekend er en australsk villmarkshorror fra 1978. Ikke den mest kjente australske filmen, men det betyr ikke at den ikke er god. For det er den. Filmen er en mørk, urolig og intens skildring av klaustrofobisk paranoia.
Et kjærestepar, Peter og Marcia, skal tilbringe helgen på campingtur i den australske villmarken. Det kommer kjapt og tydelig frem at dette paret sliter, noe turen senere vil bekrefte. Mens de krangler seg imellom begynner mystiske ting å skje. For i naturen skjuler seg noen lumske krefter.
Den australske villmarka er søren meg et skummelt sted. At noen tør campe er utenfor vår fatteevne. De mange solide australske horrorfilmene har gjentatte ganger vist oss at ødemarken «down under» er full av farlige og giftige dyr, og/eller brutale og sadistiske psykopater. Nei, vi holder oss i Rondane.
Long Weekend er mer ubehagelig enn skummel, og mer mørk enn den er nifs. Den har en fascinerende tone, en dirrende spenning, som etableres nokså tidlig, og som holdes hele veien ut. Regissør Colin Eggleston er flink til å få mye ut av små hendelser, og han håndterer filmens tematikk på en kløktig måte. Jepp, dette er en sjeldent god skildring av menneskets forhold til naturen. Og her får naturen lov til å slå litt tilbake mot menneskets hensynsløse dårskap. Naturen gir paret en rekke små ørefiker, men til sammen blir disse ørefikene et kraftig knyttneveslag midt i nesa.
Dette er første og eneste filmen til Eggleston. Egentlig nokså rart, fordi filmen er såpass god at den burde gitt Eggleston en rekke nye prosjekter. Skuespillet er upåklagelig. Foto, lyd, klipp, alt sitter. En av flere svært gode australske filmer som ankom på 70-tallet, slik som Wake in Fright, Mad Max og Picnic at Hanging Rock.
7 bloddråper
I en øde utpost nord i Canada, befinner en gruppe arkeologer seg, og som har kommet over et mystisk funn som de er i ferd med å grave ut. Etter at en ekspert blir flydd inn for å undersøke objektet nærmere, begynner underlige ting å skje. Følelsen av isolasjon og paranoia sprer seg utover i gruppen, en trend som bare blir verre når all kommunikasjon med omverdenen opphører…
Det første som slår en når man ser denne filmen, er opplevelsen av å være langt unna sivilisasjonen, fra filmen starter med vakre oversiktsbilder av uberørt kanadisk fjellandskap, til vi entrer den lille bortgjemte forskningsstasjonen inn i tjukkeste villmarken. Miljøet kjennes autentisk og troverdig, og er en av filmens flere styrker.
Black Mountain Side kan minne om en slags blanding av Carpenter’s The Thing og noe som hentet fra H.P. Lovecraft sitt mystiske og fascinerende skrekk-univers. Nemlig at vi har å gjøre med en isolert forskerstab hvis uvissheten omkring det underlige som skjer og artefakten de oppdager, utgjør selve horror-motoren i handlingen, og som påvirker den sårbare gruppedynamikken.
Filmen byr på noen temmelig overraskende og intense scener, hvor den skildrer horror-elementene på en smart, nesten underkommunisert måte, men som når det plutselig utfolder seg, får en hardtslående effekt. Temmelig heftig, og som virkelig underbygger den utrivelige stemningen etter hvert som historien utspiller seg. Filmens vendinger og utvikling beveger seg kompromissløst av gårde, og filmen lykkes med å skildre en stemning som har noe truende og uforutsigbart ved seg. Litt sånn trykkoker av en film som venter på at noe fryktelig skal skje. Og det er jo tøft!
Et annet stilig element ved filmen, er fraværet av musikk som tilfører ensomheten og stillheten enda større tyngde. Kun de faktiske lydene som preger naturen og området er det man hører, og som bygger oppunder stemningen og det nesten klaustrofobiske miljøet.
Ok, så er det kanskje ikke en banebrytende film med tanke på setting og story, men besitter en egen nerve og intensitet som er fascinerende. Og når den i tillegg er såpass effektivt skrudd sammen, samt inneholder plenty med spenning og atmosfære, ja da er det bare å glede seg.
7 bloddråper
Cold Skin er en actionfylt horror om menneskets innbitte og ofte meningsløse kamp mot sine omgivelser. Dette er mennesket mot naturen, men kanskje først og fremt mennesket mot seg selv. For hvem er egentlig monsteret i filmen?
Regien har Xavier Gens, som slo gjennom med et brak med den meget underholdende og glefsende Frontier(s), en sentral film i New French Extremity-bølgen. Gens har laget noen filmer siden da, men dessverre er ingen i nærheten av nivået til Frontier(s).
Hva gjelder handlingen og premisset så går tankene nokså tidlig til The Lighthouse; to menn, en ung og en eldre, som skal jobbe som fyrvoktere på en øde øy, og hvor de sakte men sikkert begynner å miste forstanden. Jepp, de ligner, men filmene er samtidig veldig forskjellige.
Filmen har overbevisende spesialeffekter, tøff kinematografi og skuespillerne gir jernet. Det harde landskapet og de store havet setter fine rammer for historien. Men apropos historien, så kunne den vært noe mer velutviklet og modigere. Den har potensial, men tør ikke pushe materien. I motsetning til ovenfor nevnte The Lighthouse.
Alt i alt en vellaget film om paranoia, frykt og isolasjon.
6 bloddråper
Endelig er den her. Ben Wheatleys In the Earth er en film vi har gledet oss lenge til å se. Helt siden vi så Kill List (2011), har vi vært store beundrere av Wheatley. Det er ikke alt han tar på som blir til gull, men det er ingen tvil om at denne karen besitter både originalitet og talent. Noe også In the Earth bidrar med å bekrefte.
Vi møter en ung forsker, Martin, som er på vei til en slags utpost i naturen for å bidra til forskning som der utøves, for å finne en kur til et ukjent, men svært farlig, virus. Vi befinner oss midt i en slags pandemi, vi vet ikke så mye om hva som skjer, annet enn at Martin nettopp har vært i en lang karantene. Sammen med en park ranger, Alma, begir de seg inn i skogen for å finne den andre forskeren som Martin skal bistå.
Det er vanskelig å ikke la tankene gå til covidpandemien, som spredte seg rundt i verden i begynnelsen av 2020. Visstnok ble også filmen skrevet og laget på kun 15 dager i august samme år. Og som i covidpandemien er det i filmen fokus på sosial distansering, karantene, og ikke minst et mystisk visur som det ikke foreligger en umiddelbar kur mot.
I filmen blandes vitenskap med det overnaturlige. Vi har en pandemi som raser, og forskere som gjør alt i deres makt for å forstå. Samtidig som vi blir introdusert til sagnet om Parnagg Fegg, en ånd som bor i naturen. Hva som er vitenskap og hva som er overtro blir etterhvert vanskelig å skille. Filmen pirker nok borti menneskets behov for å tolke og forstå, tillegge mening i alt som skjer rundt oss. Og slikt kan ofte medføre svært farlige konsekvenser.
Reisen ut i skogen utvikler seg til et mørkt psykedelisk mareritt. Virkelighet og fantasi sauses sammen. Tankene gikk flere ganger til en annen av Wheatleys filmer, nemlig A Field in England.
In the Earth har noen grafiske og småbrutale scener. Og er kanskje mer ubehagelig enn skummel. Den er uforutsigbar og egenrådig, og den blander lekent flere subsjanger, som folk horror, sci-fi, og ikke minst eco horror.
Filmen åpner for flere tolkninger. Hva har de egentlig funnet, om noe i det hele tatt? Hva er det den mystiske soppen pumper ut i luften? Var alle smittet av dette ukjente viruset? Hva er betydningen av ringormen?
In the Earth er like fascinerende som den er relevant. Og like skarp som den er original. En film vi sterkt kan anbefale!
7 bloddråper