Ut i naturen

Se for deg at du er på tur med din kjære. Dere har satt opp teltet ved en idyllisk liten innsjø omringet av lune fjell og frodig skog. Solen skinner, dere tar et bad. Et par kalde pils holdes kjølig i vannkanten. Noen svake vindkast gir behagelig lindring for den varme, men også deilige solen, som om noen timer er på vei bak de største trærne. Dere ser på hverandre og sier nesten samtidig; «Fyttirakkern, dette er digg, hvorfor er vi ikke oftere ute i naturen?» Godt spørsmål. Og svaret skal dere få i denne ukens kategori, som vi kaller nettopp: Ut i naturen. 

La oss være enige om en ting; naturen kan være dritbra. Den gir overskudd og styrke. Den gir perspektiv og sinnsro. Og den er vakrere enn noe annet som dyttes vår vei. Kort oppsummert, så er vi egentlig ikke verdig å være i den, i hvert fall ikke så lenge vi fortsetter å ta den hardt bakfra mens vi flirer likegyldig. Men la oss samtidig være enige om en ting til; naturen kan være dritskummel, hard og brutal. Med andre ord den perfekte rammen for horrible og sadistiske hendelser. Og ikke minst det perfekte tilholdsstedet hvis du er spik spenna gæren.  

Denne kategorien tar for seg filmer hvor det enten er naturen selv som utfører overgrepene, eller hvor naturen spiller en avgjørende rolle, både i hvordan uhyggen bygger seg opp, men også hvordan overgrepene utføres. Rett bruk av natur bidrar til å skape en intens og klaustrofobisk ramme, som overgriperen kan utnytte seg grådig av. Et godt eksempel her er klassikeren Deliverance fra 1972. Burt Reynolds leder en gjeng byfolk som skal padle ned en elv i tykkeste Appalachian, et område befolket av mildt sagt tvilsomme karakterer, med mildt sagt tvilsomme motiv. Her spiller natur og overgriper fint på lag. Som Scottie Pippen og Michael Jordan. Steven Gerrard og Fernando Torres. Dere skjønner tegninga. Er jo ingen typisk skrekkfilm, selv om den har gode doser ubehag og spenning, men den er såpass bra at det nesten blir for dumt å ikke bruke den som illustrasjon i ukens kategori. 

Det er flust av filmer som finner sted på en hytte i skauen, men også disse faller utenom. For hytteturer er en egen greie. Og har du en hytte, så har du tak over hodet, et tilholdssted. En slags trygghet, selv om den ofte er falsk. Og dermed ikke i utgangspunktet så sårbar som de stakkarene vi skal ta en nærmere titt på i denne ukens filmer. 

For disse har virkelig ikke skjønt hva som faktisk venter der ute i den mørke skogen, den brutale ørkenen, de harde fjell og klaustrofobiske huler. Det våre «helter» har til felles, er en ungdommelig eventyrlyst i skummelt samspill med ungdommelig naivitet, og en fin-fin evne til å hoppe med begge beina inn i en felle, mer smertefull og sadistisk enn de evner å se for seg. Og ute i naturen så hører ingen deg skrike. Ingen. 

 
MV5BMTYwMzE0OTQzN15BMl5BanBnXkFtZTcwOTY5MDIwMg@@._V1_SY1000_CR0,0,679,1000_AL_.jpg

Eden Lake (2008)

Første film ut er Eden Lake, en britisk horror fra 2008. Vi er med et kjærestepar på hva som skal være en romantisk campingtur ved en avsidesliggende innsjø på den engelske landsbygda. Her møter de imidlertid på en gjeng bedritne tenåringer som har omsorgssvikt og mangel på empati tatovert i panna. Denne filmen kunne nesten vært plassert i kategorien Hillbilly-horror, men vi valgte å ta den med her. Vel, parets eiendeler forsvinner, og i et forsøk på å konfrontere ungdommen for å få tingene tilbake, eskalerer situasjonen seg, og herfra og inn venter den ene brutale og smertefulle opplevelsen etter den andre. Det stakkars paret spilles for øvrig fremragende av Kelly Reilly og Michael Fassbender. Spesielt morsomt å se Fassbender i en slik rolle. Her er han langt unna Steve Jobs og X-Men. Men du er ikke en ekte skuespiller før du har blitt banka opp og torturert av en gjeng drittunger. Dette er Gummo møter Motorsagmassakren. Sadistisk og mørkt. Og faktisk med en slutt som funker. Pluss i boka der altså. Det er bare å slå fast at britisk ungdom suger, og at eplet sjeldent faller langt fra stammen.

8 bloddråper


MV5BMTIzMjYwNTU4N15BMl5BanBnXkFtZTcwMjk0OTgzMQ@@._V1_UY1200_CR90,0,630,1200_AL_.jpg

Wolf Creek (2005)

Neste film ut er australske Wolf Creek fra 2005. Vi følger tre backpackere som er på vei over det australske kontinentet. Topp stemning. Slik det ofte er i begynnelsen av alle horrorfilmer. De besøker en nasjonalpark ute i ørkenen, hvor de ikke får start på bilen (selvfølgelig), og blir tvunget til å sette opp camp. Etter at mørket har lagt seg dukker en lokal mann opp og tilbyr assistanse og husly. I utgangspunktet en kul greie, hadde det ikke vært for at karen er fullstendig psycho, og med et nokså avslappet forhold til utøvelse av sadistisk vold, spesielt overfor kvinner. Mannen spilles fremragende av John Jarratt. Jarratt bodde faktisk aleine i ørkenen i ukesvis i forberedelse til rollen. Han dusjet visst heller ikke under innspillingen, for å gi en mer troverdig performance. Kudos. Som vi har påpekt tidligere, så er horrorfilmer avhengig av at gjerningsmannen/kvinnen leverer. Og her funker det som bare det. Jarrat er tøffere enn toget og mer hensynsløs enn en gjenge hyener. Filmen kliner til med en rekke brutale scener, og selv om den ikke finner opp kruttet på nytt, så syns vi reisen er vel verdt å anbefale. Så neste gang du er i Australia, ikke la deg plukke opp av en skitten buskmann med ville øyne og grov tone. Burde egentlig si seg sjæl.

7 bloddråper


The Ruins (2008)

The Ruins er enkel, adrenalinfylt og effektiv underholdning fra regidebutant Carter Smith. Filmen kunne like gjerne vært satt i tenåringshorror-subsjangeren, med sine festglade og pene ungdommer som oppskriftsmessig havner i trøbbel. Men her er det naturen, nærmere bestemt noen hissige planter, som står for uhyggen.

Vi møter to amerikanske kjærestepar på ferie i Mexico, som sammen med en tysker og hans greske kompis bestemmer seg for å sjekke ut noen gamle maya-ruiner dypt inne i jungelen. Hadde jo vært kjekt å kunne vise til noen kulturelle øyeblikk på turen, ikke bare solslikking ved bassenget. Men som denne gjengen skal erfare; noen ganger er det å lov å la severdighet være severdighet og heller bestille en ny pina colada mens Jimmy Buffet spilles på høyttaleren.

Premisset og settingen i filmen funker. Den meksikanske jungelen er et skummelt sted å surre rundt i, og ruinene kler filmen godt. Filmen er basert på en bok med samme navn fra 2006, og her er handlingen satt til liten høyde/fjelltopp. Men vi syns gamle maya-ruiner funker vel så bra. Og selv om filmen kanskje kunne brukt noe mer tid på å etablere denne planten som ungdommen kjemper imot, så funker det. Det blir aldri kjedelig, noe det fort kunne blitt. For øvrig også takket være skuespillerne som gjør en mer enn brukbar jobb.

Dette er nesten et kammer(ruine)drama, ettersom nær hele filmen finner sted på toppen av ruinene, hvor ungdommene forsøker å finne ut av hva som skjer og hvordan de skal klare å komme seg ut av knipen de er i. Det blir nokså klaustrofobisk og de interne stridighetene og uenigheten tvinges frem. Filmen er for øvrig svært grafisk. Vi får servert mye blod og gørr, lemmer som knekkes og åpne sår. Artig for noen, skjemmende for andre. Filmen har valgt en annen slutt enn boken. Og vi skal ikke påstå hvilken som funker best. Men vi har gjort oss noen tanker på hvordan den kanskje kunne vært enda hvassere:)

Dette er The Descent møter The Beach. Bare ikke like bra.

6 bloddråper


Antichrist-2009-cover.jpg

Antichrist (2009)

Nå til Lars Von Triers mesterverk Anitchrist fra 2009. Denne filmen er selvskreven i sjangeren, og kanskje den som best illustrerer hvordan naturen på en effektiv og vakker måte kan gis en betydelig rolle. For her gjør naturen mer enn å sette en ubehagelig ramme for den brutale historien; naturen blir en deltaker og gir karakterene og handlingen en ekstra dimensjon.

Et ektepar, helt fremragende spilt av Willem Defoe og Charlotte Gainsbourg, drar til en isolert hytte i skogen for å bearbeide tapet av sitt lille barn, som tragisk falt fra verandaen i deres hjem mens de hadde usensurert samleie i dusjen (da vi først så denne på kino var det flere som gikk da de etter 30 sekunder ble utsatt for synet av en erigert penis. Kanskje like greit, for filmen viser etter hvert verre ting enn en stolt tissemann). Kvinnen opplever en ukontrollerbar og manisk sorg, og mannen, som er terapeut, bestemmer seg for å utsette henne for eksponeringsterapi på hytta, et sted de tilbrakte betydelig tid mens deres sønn var i live. En svært dårlig ide, for å si det mildt.

For i terapien lokkes det brutale og destruktive frem. Og ute i naturen forsterkes alle sanser og følelser. Og i naturen fins kaos. Og bak alt det vakre fins et mørke. Og ondskap. Og det er sistnevnte som fascinerer Von Trier. Og vi liker det.

Scenene i naturen er vakre, mystiske og skumle, og gir rom for interessante tolkninger, la det være nøttene som hagler på hyttetaket, trærne som omfavner parets mens de elsker, eller alle dyrene som til stadighet dukker opp på besøk, både døde og levende.

Von Trier har ikke akkurat det mest positive menneskesynet. Og også i denne filmen får mennesket (fortjent?) gjennomgå. Som vanlig er mannen litt av en drittsekk, men den største ondskapen har denne gang forbeholdt kvinnen. Det er visse scener her som nok får de fleste til titte bort i avsky. Vi skal ikke avsløre de, men det handler om kjønns- og kroppslemlestelse av svært grafisk og brutal karakter. Filmen har også noen ganske så hissige og voldelige sexscener. Volden er mørk, vond og grafisk. Paret viser sider av menneskets natur vi så desperat ønsker å fortrenge. Det er fascinerende, vondt og vakkert på en gang.

For vakkert er det. Skjønnhet og ondskap utelukker jo svært sjelden hverandre:)

8 bloddråper


MV5BMjA5NzQ1NTgwNV5BMl5BanBnXkFtZTcwNjUxMzUzMw@@._V1_UY1200_CR90,0,630,1200_AL_.jpg

The Descent (2005)

Siste film ut er den prisbelønte britiske The Descent fra 2005. Vi følger en jentegjeng som skal på weekendtur i fjellene i Appalachian (nesten komisk hvor mange horrorfilmer som finner sted i Appalachian. Fair enough, vi har vært der, og det er en del pussige karakterer der, men SÅ skummelt er det virkelig ikke). Uansett, formålet med turen er å utforske huler, i regi av en jævli irriterende alpha woman som egentlig bare trygler om å havne i trøbbel. Det er vel ikke å avsløre for mye å si at denne huleklatringen ikke går helt som planlagt. Inngangen til hulen raser sammen, og de må forsøke å finne en annen utvei, i et uutforsket hulesystem, som også er tilholdssted for noen artige krabater som skal gi jentegjengen en opplevelse de kan fortelle barnebarna sine. Kanskje. Filmen er klaustrofobisk, med et godt driv og en rekke skvettescener. Her dras de fleste triks opp av hatten. Filmen har solid regi, for øvrig av Neil Marshall, som har vist sine talenter både i Game of thrones og Westworld. Et par tips til fremtidige huleklatrere; aldri kast kartet og husk at GPS funker svært dårlig under jordens overflate.

7 bloddråper