Helvete

Oxford Dictionaries definerer Helvete på følgende måte:

"a place regarded in various religions as a spiritual realm of evil and suffering, often traditionally depicted as a place of perpetual fire beneath the earth where the wicked are punished after death."

I denne subsjangeren settes filmens karakterer opp mot den skumleste og vanskeligste motstanderen som er; nemlig helvete og dets demoner. For hva er de bringer til bordet? Jo, evig pinsel. Hva kan vel egentlig være verre enn å bli torturert i evig tid?? Hver dag er den samme; du står opp, pusser tenna, og deretter blir du pisket av en bitter demon til huden raspes av og knoklene kommer til syne, over et flammehav som smelter det som er igjen av kjøtt på kroppen din.

På hver sin måte presenterer disse filmene en portal inn i dette åndelige riket, la det være gjennom en liten pusleboks eller en forbannelse. Våre stakkars helter ramler selvfølgelig borti denne portalen, og vips så står de ansikt til ansikt med helvete og dets demoner. Er da svært innafor å få litt panikk. Disse filmene maler hvert sitt interessante bilde av helvete og dets beboere. Og her er det virkelig lov å være kreativ:) Vi blir introdusert for en blind albino som skjærer ut øynene dine, en demon med spikre i hodet som river av huden din med kroker og kjetting, og Lucifer selv med horn og høver. Og det hele er innrammet av menneskesjeler som skriker etter hjelp, der de hjelpesløst kaver rundt i mørke, som små dukker for demonenes perverse forlystelse.  

I disse filmene må karakterene klare å utmanøvrere helvete, som oftest med kløkt. Hva skal til å for å klare å lure seg unna demonenes klør? Vel, vi har noen filmer som på hver sin artige måte skildrer helvete, portalen inn, og våre helters kamp for å unngå å tilbringe resten av sin eksistens i et torturkammer. 

large_large_euQxB7Ups88gB1LMWhhreoup2hF.jpg

Baskin

Først til den tyrkiske Baskin fra 2015. Regien har Can Evrenol. Dette er for øvrig hans debutfilm. Filmen fikk endel oppmerksomhet da den ble sluppet og jevnt over mottatt gode kritikker. Ikke så ofte vi ser tyrkisk skrekkfilm, så vi må innrømme at vi ble noe nysgjerrige. Og vi måtte se filmen et par ganger før vi hadde bestemt oss for hva vi syntes om den. 

Vi følger vi en gruppe politimenn på tjeneste, som på nattestid rykker ut til et anrop om bistand i et område av byen med et rufsete rykte. Vi burde sikkert nevne at to av politimennene har visse overnaturlige evner, som hinter om at deres tilstedeværelse, og de kommende hendelser, ikke er helt tilfeldig. Uansett, på et øde strekke løper først en naken mann over veien rett foran dem, deretter dukker det plutselig opp en blodig og forslått mann som bilen treffer, hvilket fører til at den skjener av veien og krasjer. Politimennene krabber ut av bilen, hvor de møter på noen mildt sagt tvilsomme karakterer som guider de dypt inn i skogen til en nedlagt politistasjon. Stedet som mest sannsynlig har bedt om bistand. Og her baller det på seg. Denne stasjonen skjuler en portal inn i en slags underverden, et helvete, hvor lidelse, kannibalisme og pervers sex syntes å være på in-listen. 

Vi likte første del av filmen svært godt. Her følger vi politimennene mens de tjatrer og fjaser på en liten lokal restaurant, og i bilen på vei ut til det helvete som venter. Filmen har en fin stemning. Den er mørk og surrealistisk, med en rekke pussige episoder som tvinger en til å tenke og tolke. Vi syns også scenene hvor de ramler borti politistasjonen er både spennende og fascinerende. La det være den mildt sagt pregede politimannen de finner i bygget, de groteske vesenene som gjemmer seg i mørkets kriker og kroker, eller politimennenes frykt og panikk da de innser hva de har havnet oppi.

Vi skulle så gjerne ha likt del to av filmen like bra. Alt ligger til rette for det. Den er blodig, absurd og vond. Evrenol lyktes med å skape et perverst og brutalt helvete, hvor du kan føle ondskapens nærvær. Den er full av symboler og atmosfære. Og han som styrer denne underverdenen, Baba/The Father, leverer til de grader. Fantastisk casting av en kar i hans debutrolle! Og våre helter får virkelig kjørt seg. Her blir øyne stukket ut og samleie med en stakkars kvinne med et geitehode påtvunget. Typisk helvete, der altså. Filmen har entusiasme og mot. Den sparker for det meste godt fra seg, men utrolig nok føles det hele litt slapt mot slutten. Selv om Evrenol forsøker å kline til, så mister filmen litt gass da den burde være i full hastighet. Hvilket er synd, for alt lå til rette for at dette skulle kunne være en liten perle av en skrekkfilm. 

Dette er uansett en film som bør sjekkes ut. Den blir sittende igjen i kroppen, og viser at Can Evrenol er en regissør verdt å følge! 

6 bloddråper


Dragmetohell.jpg

Drag me to Hell

Så til Sam Raimis Drag me to Hell fra 2009. Raimi har jo tidligere gitt oss den klassiske Evil Dead-trilogien, men ikke gjort mye horror siden Army of darkness ble sluppet i 1992. Det er en fryd å se ham tilbake med Drag me to Hell, en festlig og effektiv film som det er nær umulig å ikke bli sjarmert av. 

Filmens protagonist, Christine, klarer å få en forbannelse kastet over seg fra en gammel sigøynerdame, som hun ikke gir ytterligere huslån til, i egenskap av å jobbe i bank. Denne gamla dama skal du imidlertid ikke tråkke på tærne, for hun har egenskapene som skal til for å sende deg et hvis sted. Jepp du tippet det, til Helvete! Dama påkaller demonen Lamia, som ser ut til å være Satan selv, for å ta Christines sjel til Hades for evig pinsel. Og så er det opp til Christine for å finne en løsning på kaoset, slik at lidelse i all evighet unngås. 

Denne filmen er både morsom, ekkel og skummel. Du ler det ene sekundet, før du skvetter i stolen i neste. Raimi benytter seg av alle triksene i boka. Og det funker. Du får rikelig med Evil Dead-humor servert, slik som knyttneven som sitter fast i halsen, katten som krabber ut av en manns munn, slåss-scenen med et lommetørkle, osv. Raimi virker å ha en forkjærlighet for hva som kan komme ut av en persons munn, for her er det scener med oppkast av blod, slim, katter, løstenner, sikkel, krypdyr, og mye annet. Mange ekle scener, der altså, men særlig "kysse-scenen" mellom Christine og den sjukt pågående sigøynerdamen er særlig fornøyelig:) 

Filmen bobler av overskudd og pågangsmot. Den er upretensiøs og morsom. Spennende og ekkel. Du ler, du gremmes, og du skvetter. Oppskriften på en artig kveld, med andre ord:) 

8 bloddråper


hellraiser.jpg
Hellbound_hellraiser_ii_ver2.jpg
 

Hellraiser + Hellbound: Hellraiser II

Vi kan ikke diskutere denne sjangeren uten å ta med Clive Barkers klassiker Hellraiser fra 1987. Hans debutfilm faktisk. Filmen fikk en oppfølger året etter; Hellbound: Hellraiser II. Det har kommet 7 filmer etter dette i Hellraiser-serien, men disse ignorerer vi med god samvittighet.

Den første filmen er mer solid og strammere i regi og dramaturgi enn sin oppfølger. Sistnevnte vier imidlertid mer tid til dimensjonen hvor Barkers demoner oppholder seg, et sted vi på godt norsk kaller helvete. Vi klarte ikke bestemme oss for hvilken vi mener kler subsjangeren best, så vi tar like greit med begge to:)

Filmene er basert på Barkers novelle The Hellbound Heart. Konseptet er likt i begge filmer; det eksisterer en boks som åpner dørene til en annen dimensjon, en underverden full av lidelse og smerte. Et sted styrt av sadistiske demoner, og hvor sjelen din vil bli torturert i evig tid. Helvete, med andre ord. Disse demonene kalles Cenobites, og de ledes av den ikoniske Pinhead. Så dersom du åpner denne boksen, så vil Pinhead og gjengen hans ramle inn døra og dra deg med seg til helvete. Et knallbra premiss for en film, mener nå vi.

Begge filmene er mørke og brutale, har massevis av bodyhorror og er dynket i blod. Vi må applaudere Barkers demoner, de ser dritbra ut! For noen fantastiske karakterer. Og vi syns Barkers maler et nokså interessant bilde av helvete, og hva som eventuelt venter de fleste av oss i etterlivet. Det er mørkt, hardt og blodig. Vi liker særlig godt krokene som Pinhead kaster rundt seg for å rive i stykker den stakkars sjelen som har åpnet boksen. Ser nokså ubehagelig ut.

Begge filmer har en litt typisk 80-tallsslutt, både i dramaturgi og i gjennomføring. Synd, for Barker lykkes med mye annet. Effektene er, med ytterst få unntak, solide. Greit, så mister Barker litt taket i oppfølgeren Hellbound: Hellraiser II, den vil litt for mye, men universet han skaper lyktes både med å fascinere og underholde.

Start med Hellraiser, og dersom du vil ha litt mer av alt du der fikk, så kan du plukke frem Hellbound: Hellraiser II.

7 bloddråper


thebeyond_poster.jpg

The Beyond (1981)

Vi ønsker også å ta med Lucio Fulci´s The Beyond fra 1981. Dette er film nummer to i Fulci's "Gates of Hell" trilogi (De andre filmene er City of the Living Dead og The House by the Cemetery). The Beyond er ingen perfekt film, langt der ifra. Men den levere massevis av gore og brutalitet. Utført av zombier fra helvete. Bokstavelig talt. Og slikt er det vanskelig å mislike:) 

Plottet er så som så. En dame arver et gammelt hotell, som skal vise seg å være bygget over en av portalene til Helvete. Og ut av denne portalen ramler det ut ondskap som på svært hissig (og grafisk) måte tar for seg av de som entrer huset. Og det er brutaliteten som gjør at filmen faktisk underholder. For selv om handlingen er nokså tåpelig og skuespillet i beste fall middelmådig, så inneholder filmen såpass mange tøffe scener at den er vel verdt en titt. Særlig scenen med edderkoppene som nær spiser opp et menneskeansikt er særlig fornøyelig. Men du blir også servert øyne som blir presset ut, korsfestelse, syrebad, hundeangrep og annen bestialsk underholdning. Virker som Fulci koser seg, og han veit hva han driver med. Mannen kan sin gore, for å si det sånn. Dette er god gammeldags horror fra en legende i bransjen. 

6 bloddråper