Du står opp. Det er ingen i huset. Det er dødsens stille. Du har forsovet deg til jobben og har dårlig tid. Du setter på radioen av ren rutine, men fordi du har det så travelt så får du ikke med deg de urovekkende nyhetene fra en opprørt reporter. Dusj, påkledning og frokost går unna i en fei. Plutselig kjører en brannbil med fulle sirener utenfor huset ditt. Ikke lenge etter følger en rekke politibiler. Hmm…det var da merkelig, tenker du mens du titter ut av vinduet. Gatene er tomme, ingen å se utenfor. Du hører sirenene forsvinne etter hvert som de kommer lengre unna. Stillheten brer seg utover nabolaget igjen. Shit, du har dårlig tid, du har et møte som starter om 15 minutter! Du stormer ut av huset, setter deg inn i bilen og vrir om tenningen. Bilen starter ikke. Du prøver på nytt, flere ganger. Samme resultat. Faen, nei, ikke nå! Bilen vil ikke starte. Hissig hopper du ut av bilen og smeller stresskofferten i bildøren. Faen! I samme øyeblikk dundrer det forbi flere militærkjøretøy, og det høres en speaker-stemme som oppfordrer alle til å holde seg innendørs. Lyden av kjøretøyene er øredøvende. Den bakerste bilen i konvoien mister plutselig kontrollen, svinger hardt ut av veien og krasjer momentant i et tre. Sjåføren kastes brutalt ut gjennom frontruten og ned på bakken. Sjokkskadet stirrer du på den smadrete bilen, og på den livløse kroppen som ligger der mens resten av konvoien kjører voldsomt på videre. Lukten av bensin og svidd gummi stikker i nesen. I det du skal til å gå mot ulykkesstedet reiser sjåføren seg sakte opp, han hveser og grynter, og før du vet ordet av det kommer han løpende mot deg. Du legger på sprang, og mens han jager deg nedover gaten ser du andre tilsvarende hissige skapninger ramle ut av hager og andre stikkveier, og hvor alle som én, begynner å jage deg!
Vel, et lite forsøk på å skissere en typisk dommedags-aktig scene, og som jo er temaet for denne subsjangeren som vi har valgt å kalle Apokalyptisk horror. Dette er filmer som tar for seg sivilisasjonens undergang. Mange filmer har som utgangspunkt at noe verdensomspennende og ødeleggende har skjedd. Vi vet ofte ikke helt hva som er årsaken, men plutselig er verden snudd på hodet, og overlevelse er det eneste som gjelder. Hvorfor ting har blitt som de har blitt, er irrelevant, nå må man forholde seg til den nye virkeligheten, en virkelighet som er brutal, nådeløs, og livsfarlig. En apokalypse introduserer en rekke farer, representert i form av zombier, vampyrer, muterte skapninger, og ikke minst andre mennesker. Gærne mennesker. Yes, mennesker utgjør ofte den største faren i et post-apokalyptisk univers. Se bare på Walking dead, eller The Road for den saks skyld. Det er kritisk å komme i kontakt med andre mennesker, for når det er survival of the fittest som gjelder, går folk bokstavelig talt over lik for å overleve. I tillegg innebærer apokalypsen en ny start og en ny verdensordning. Man starter liksom på scratch igjen. Tilfeldig sammensatte grupper vokser opp, siden overlevelse alene er så å si umulig, og de utvikler seg gjerne til å bli små, totalitære terrorregimer, med en enehersker på toppen. En sterk leder må styre gruppen, en leder som dessverre har en lei tendens til å misbruke sin uinnskrenkede makt. Og religiøse fanatikere får nesten fritt spillerom, ettersom mennesket har en bånnløs svakhet for religion i møte med store kriser. Ikke lett å være reflekterende enkeltindivid i et slikt miljø. Og de demokratiske verdiene er for lengst kastet på båten.
Apokalypse, ragnarok, armageddon, dommedag eller verdens undergang. Kjært barn har mange navn, og som har skremt og fascinert oss i uminnelige tider. Det er jo et mareritt-aktig scenario som selvsagt ingen ønsker å oppleve på virkelig, men som funker svært så bra som horror-underholdning.
Verdt å bemerke at det er en forskjell mellom apokalyptiske og post-apokalyptiske filmer. Mens handlingen i apokalyptiske filmer finner sted rett før, under, eller rett etter at siviliasjonen har gått på en gigantisk smell, så befinner post-apokalyptiske filmer sted en god stund etter apokalypsen. Vi følger nye sivilisasjoner og samfunn utfolde seg, se feks Mad Max og 12 Monkeys. Vi ser imidlertid ingen grunn til å skille mellom de to, så filmene vi har plukket ut kan falle i begge kategorier.
Her er noen godbiter vi ønsker å anbefale:
Stake Land fra 2010 er en overraskende god film. Filmen har et gjennomført apokalyptisk univers som føles troverdig og autentisk. Det er usentimentalt, og rett på sak. Survival er det eneste som teller her, ikke no' poeng å legge seg ned å grine, liksom.
Vi befinner oss i typisk Walking Dead landskap, med små forlatte tettsteder omringet av høstskog. Zombier er byttet ut med hissige vampyrer, og det artige med vampyrer er at de er sterke, raske og vanskelige å drepe. De er rett og slett farligere enn zombiene. I tillegg kommer de i mange varianter, og det gjelder å kjenne sin vampyrtype skal de kunne bekjempes.
En som kan sin vampyr og vet å drepe dem, er Mister (Nick Damici), en hard og rufsete Mr. Myagi-type. Han er nådeløs og kontant, en svært så handlekraftig mann. Etter å ha reddet en gutt, Martin (Connor Paolo), fra et vampyrangrep, tar han Martin under sine vinger. Martin blir en slags apprentice, som læres opp i vampyr-nærkamp og overlevelse. Vi følger dem gjennom dette farefulle post-apokalyptiske vampyr-landskapet, hvor flere smått fortapte sjeler etter hvert joiner de to på deres ferd. I klassisk apokalyptisk stil er det ikke bare vampyrer som utgjør den store faren, det er noen ordentlig bad-guys her og. Mennesket fremstår flere ganger som et større monster enn de instinktdrevne vampyrene.
Stake Land er brutal og nådeløs, og ikke minst meget godt laget. Regien av Jim Mickle er overbevisende, og filmen har i tillegg til flott foto og et voldsomt driv. Ikke mye pusterom her. No-nonsense, hardcore, post-apokalyptisk vampyraction!
7 bloddråper
Det er nær umulig, og ville være høyst urimelig, å skulle ta for seg denne subsjangeren uten å inkludere en zombie-film. Zombie-filmer har nesten alltid som premiss at samfunnet vi kjenner til har kollapset og en ny sivilisasjon venter. Og skal vi først plukke ut en zombie-film, så bør det være en til George Romero. Valget falt på debuten hans Night of the Living Dead fra 1968. Dette er først film i hans trilogi. En skikkelig lavbudsjettsfilm, men som viser at du ikke trenger massevis av spesialeffekter for å underholde. Denne ble etterfulgt av Dawn of the Dead i 1978, som er omtalt i zombie-subsjangeren, og Day of the dead fra 1985. Vi kunne også valgt sistnevnte, men vi mener at Night of the Living Dead er hakket hvassere, tatt i betraktning når den kom ut. Og mer relevant.
Hele filmen finner sted i et hus på landet, hvor noen mennesker har barrikadert seg. Utenfor har apokalypsen startet, og zombier er overalt. Romeros tre filmer tar egentlig for seg hele apokalypsen; den første finner sted i tiden før sivilisasjonens fall, nummer to mens samfunnet er i ferd med å kollapse, mens tredje film finner sted etter at verden vi kjenner har sluttet å eksistere. Slaget er tapt og nå gjelder det bare å finne en vei ut. Om mulig.
Night of the Living Dead har unektelig fortjent betegnelsen klassiker. Vi har full forståelse for at den skremte livskiten ut av publikum da den ble sluppet. En revolusjonerende film innen sin sjanger. Selv om tiden ikke har gjort den noen tjenester, så er den fortsatt spennende, og Romero får som vanlig frem hvor destruktivt menneskets natur kan være, og hvordan vi agerer under ekstremt press. Og som i hans andre filmer har også denne en tydelig politisk subtekst. Romero har full kontroll på galskapen, og klarer å skape en intens og trykkende stemning. Joda, det er laget hissigere zombie-filmer enn dette, men vi anbefaler at dere sjekker ut hvor det hele startet:)
8 bloddråper
It Comes at Night (2017) er en post-apokalyptisk perle av en film. En film som både er stillfaren, intens, uhyggelig og stemningsfull, og hvor paranoia’n aldri er langt unna.
Vi følger en liten familie som har søkt tilflukt langt inne i skogen. Her har de klart å skape seg en form for tilværelse, ved hjelp av disiplin og strenge husregler. Pappa’n Paul (Joel Edgerton) en handlekraftig mann, gjør det han kan for å beskytte sin familie fra smittefaren som lurer der ute. Det er Walking Dead regler som gjelder; overlevelse for deg og dine nærmeste er det eneste som teller, her gjelder det å være kompromissløs. Disse reglene blir satt på prøve den dagen en fremmed mann kommer til tomta, som søker hjelp til seg og sin familie. Er han til å stole på? For som alle vet; når apokalypsen inntreffer, er det å møte nye mennesker svært så risikofylt, ettersom alle har den samme egoistiske strategien for overlevelse.
It comes at night blir effektivt fortalt, man havner rett inn i den klaustrofobiske post-apokalyptiske historien, og vi følger karakterene veldig tett på. Filmen utvikler seg nesten til å bli et horror-kammerdrama, svært velspilt som sådan, og det sitrer av spenningene som oppstår. Dette er rett og slett en meget vellykket film, som både er skrevet og regissert av Trey Edward Shults (hans andre film), en åpenbart talentfull regissør som man må følge med på fremover. Merk også Joel Edgerton, som har en egen evne til å velge seg ut gode kvalitetsfilmer å spille i. Dyktig regissør er han og, som han viste med The Gift. Imponerende.
8 bloddråper
The Domestics overrasket oss. Det er ikke rent få post-apokalyptiske filmer der ute, og lite tydet på at denne skulle skille seg nevneverdig ut blant den store horden. Men der tok vi faktisk feil, gitt, for her klaffer det meste. Dette er herlig post-apokalyptisk survival bonanza!
Verden som vi kjenner den er forsvunnet. Nesten alle er døde, og de få som er igjen må forsøke å overleve i en svært så brutal verden, hvor sadistiske og voldelige gjenger terroriserer. Et uvanlig pent par (Kate Bosworth og Tyler Hoechlin) er på reise gjennom den amerikanske delstaten Wisconsin mot Milwaukee, hvor kvinnens familie bor. Men å komme til Milwaukee skal vise seg å være lettere sagt enn gjort.
Filmen går rett på sak. Det tar 30 sekunder før verden går under, og derfra og ut venter 90 minutter med actionfylt og brutal moro. Regissør og manusforfatter Mike P. Nelson har skapt en tøff verden proppfull av artige karakterer. Et fascinerende univers hvor hissige gjenger med catchy særpreg herjer og kontrollerer. Vi har The Gamblers, The Nailers, The Plowboys, og flere andre. Og vårt stakkars par får virkelig kjørt seg i møte med disse gjengene. Men det er ikke bare gjengene du må passe deg for. Også andre overlevende med lumske motiver vandrer rundt, og du vet aldri hvem du kan stole på. Paret ramler oppi flere absurde og farlige situasjoner, hvor eneste vei ut er slå fra seg med alt de har. Noe de også gjør. Dette er Mad Max møter The Road. Det er mørkt, nihilistisk og voldelig. Og sjeldent underholdende!
Filmen har sikkert sine svakheter, men vi hadde det altfor moro til å skulle legge merke til dem:) The Domestics fråder av energi og entusiasme, leverer stump og effektiv vold og serverer flere minneverdige scener bekledd av et herlig persongalleri. En must-see for fans av subsjangeren!
8 bloddråper
Netflix-produksjon med selveste Sandra Bullock i hovedrollen. Denne gangen gjelder det å ikke se, for ikke lenge siden gjaldt det å ikke å ikke lage en lyd med A Quiet Place. Nok en gang et enkelt, konkret premiss for en horror film, men som også her fungerer svært så effektivt.
Vi starter med Malorie (Sandra Bullock) som desperat instruerer sine to barn med å forberede seg og gå ut i båten, og som angivelig skal ta dem den til en koloni som er trygg. Og for guds skyld ikke se! Alltid ha bind for øynene når man er ute. Situasjonen er prekær og vi skjønner at her står man overfor en verden som har gått til helvete. Det gjelder å lukke øynene skal man være utendørs.
Kjapt spoler man 5 år tilbake i tid, og en høygravid Malorie med sin søster reiser til et sykehus for kontroll. På nyhetene hører man om opptøyer og masseselvmord i Europa. Noe galt er på ferde i verden. Etter kontrollen på sykehuset nybegynner merkelige og svært urovekkende ting å skje. Opplevelsene fra Europa har åpenbart fått fotfeste også over Atlanteren. Det tar ikke lang tid før Malorie må flykte inn i et hus med en gjeng andre overlevende.
Vel, disse to historiene skal man følge videre, før og etter, og det gjøres meget kløktig og smidig. Man forstår mer og mer om nåtid etter hvert som bakgrunnshistorien rulles opp. Ofte så er det litt kjedelig med slik bakgrunnshistorie, for man vil jo bare komme frem til nåtid. Men Susanne Bier (regissør) lykkes meget godt med å lage en engasjerende og spennende bakgrunnshistorie med mange spennende konflikter og karakterer. Gøy for eksempel å se John Malkovich som den enerverende og tvilende Douglas. Mange og interessante konflikter som utspiller seg blant de overlevende.
Filmens styrke ligger i dramaet og det gode skuespillet, i tillegg til at historien er godt satt sammen. Susanne Bier kan dette med menneskelig drama, og man kan ikke unngå å bli berørt som seer. Dessuten er alt herlig tonesatt av Trent Reznor fra Nine Inch Nails, og som bare forsterker scenene på mesterlig og dystert vis. Denne apokalyptiske verdenen er for såvidt noe vi har sett før, og tankene går lett til Walking Dead og 28 Days Later. Men Bird Box klarer likevel å tilføre dette lille nye, som gjør at man som seer er engasjert og ivrig etter å vite hvordan det går. Man står overfor en ny fiende man ikke har sett før. Og som man absolutt ikke vil se!
7 Bloddråper
Nå til The Crazies fra 2010, en remake av George Romeros klassiker ved samme navn fra 1973. Dette er en film som ikke bringer mye nytt til bordet, men vi krever heller ikke at alle filmer skal finne opp hjulet på ny.
Vi befinner oss på den amerikanske bygda. Vårt favorittsted. Hvor "byen" består av en liten gate, hvor alle hilser på alle, og det er kornåkre så langt blikket kan fare. Sheriff David Dutton (spilt av Timothy Olyphant, som slo gjennom som sheriff (jepp, der og) i den fantastiske tv-serien Deadwood) begynner å legge merke til bisarr og destruktiv oppførsel blant folk i byen, og da han oppdager at et militært fly har krasjet og forgiftet drikkevannet, så er han glup nok til å legge sammen to og to. Et dødelig virus har brutt ut, og det starter en hissig kamp for å overleve, samt for å unngå at smitten sprer seg.
Filmen er uprentesiøs og deilig amerikansk. Med det mener vi at den er proft laget. Det ingenting å utsette kinematografien, og heller ikke spesialeffekter og make-up. Den har en rekke adrenalinfylte skvette-scener, og (en drøss av) situasjoner hvor helten kommer unna i siste nanosekund. He he ... amerikanerne veit å pøse på. Men det funker faktisk. Det er både spennende og underholdende. Vi blir servert en dæsj B-horror, noe sci-fi og litt action-horror, satt i en pre-apokalyptisk setting. Eneste som mangler er en bøtte med popcorn dynket i smør:)
6 bloddråper
Så til 10 Cloverfield Lane, en intens og klaustrofobisk dommedags kammerdrama som funker overraskende bra. Mye takket være gode skuespillere, solid manus og trykkende stemning. Dette er en imponerende regidebut fra Dan Trachtenberg.
En ung kvinne, Michelle, våkner opp etter en bilulykke låst inne i et rom i en underjordisk bunker. Hun er fraktet dit av av Howard, fremragende spilt av John Goodman, som forteller henne at verden utenfor har kollapset, og at deres eneste mulighet for overlevelse er å holde seg i bunkeren. Howard er en prepper, og dermed godt forberedt på dette scenariet. Sammen med de to er en annen person, Emmett, som Howard har forbarmet seg over. Michelle er, naturlig nok, noe skeptisk til Howard, særlig etter at de er innelåst i bunkeren uten mulighet til å forlate gjemmestedet. Men har Howard rett? Har apokalypsen kommet? Eller er han spik spenna gæren, og hennes eneste mulighet for å overleve er å flykte?
Filmen klarer, som innledningsvis nevnt, å skape en nifs og ubehagelig stemning i bunkeren. Den er effektiv og sparsommelig, og skildrer på en troverdig måte tilværelsen til de tre fanget under jorden. Godt kameraarbeid, smart bruk av de trange lokalene og gnistrende samspill mellom de tre i bunkeren øker intensiteten. Du kan ikke unngå i bli engasjert og ikke minst nysgjerrig på hva som eventuelt venter våre venner der ute. Filmen klarer å holde tilbake, og lykkes med å bygge opp solid spenning før filmen når sitt, på mange måter, uunngåelige klimaks. Virkelig ingen dum film og vel verdt å sjekke ut.
7 bloddråper
Jepp, sånn skal det gjøres! Hatten av for John Krasinski, som i sin regidebut gir oss en av de siste års beste grøssere. Filmen er som en giftig slange; stille, nifs og effektiv. Rett og slett en knallbra film.
Vi befinner oss et par år frem i tid i et post-apokalyptisk USA. Menneskeheten er nær utryddet, og de få som har overlevd må gjøre én ting for å holde seg i live; være stille. HELT stille. Vi følger en liten familie i deres hverdag og kamp for overlevelse. Hvilket er en utfordring, ettersom det minste nys vil kunne påkalle en grufull skjebne.
At fienden er avhengig av å høre sitt bytte er et catchy premiss og som bidrar til øke spenningen i filmen betraktelig. Stillhet er mye skumlere. Og unektelig mer effektivt når det gjøres riktig. Det er også befriende å ikke ha så mye tjatring. Alt må sies med korte setninger, ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Dette krever mer av skuespillerne, men du verden så de leverer, i sær Emily Blunt i hennes (med letthet) beste rolle så langt.
Du dras inn i deres verden, og du kan nesten kjenne familiens frustrasjon, fortvilelse og redsel. For denne gjengen får kjørt seg. Filmen gir oss en rekke svært tøffe og nervepirrende scener. Og det er enda mer spennende fordi filmen får seeren til å bry seg om karakterene. Filmen har faktisk hjerte.
A Quiet Place gir oss flotte bilder. Landskapet i det nord-østlige USA fungerer utmerket som visuell ramme. Og lydbildet i filmen er upåklagelig. Filmen har riktig tempo og vet når den skal slippe løs og når den skal holde igjen. Den er spennende, vakker, nifs og trist. Dette er It Comes At Night møter Alien.
8 bloddråper
End of the Line, skrevet og regissert av Maurice Devereaux, er en kanadisk film fra 2007. Filmen er en liten rakker av en apokalyptisk subway horror, som var en stor positiv overraskelse da den kom ut, og som ble vist på rekke kredible festivaler rundt om.
Sykepleieren Karen, tar siste t-bane hjem etter et lengre skift. Midtveis stopper t-banen, det er noe som ikke stemmer. Ikke lenge etter begynner grusomme ting å skje, og sammen med andre livredde medpassasjerer starter en kamp for overlevelse fra religiøse gærninger og noen uhyggelige, mystiske skapninger.
Artig konsept som funker ganske så bra. Man sitter og lurer litt på hva som har skjedd og hvorfor, men skitt au. Er bare å slenge seg med på historien. For dette er en fun-ride av en film. Brutalt, og med en entusiasme og ivrig fortellerglede som smitter. Dette er en lavbudsjett indie-film, men regissøren har virkelig fått max ut av produksjonsmidlene. Spesialeffektene ser troverdige ut og volden er temmelig hissig og grafisk skildret. Historien er engasjerende (selv om man stusser på enkelte ting), den har et voldsomt driv, og man lar seg imponere over den intense action’en som utspiller seg på t-banen og i tunnelene.
Skuespillet er så som så, og noen av karakterene er rimelig fjollete, men slikt må man nesten forvente av en indie-film som vil masse, hele tiden. For det gjør den. Den skyter ut av rampa fra starten, og bare gønner på videre. Det skal litt til å opprettholde en slik intensitet over tid, men filmen skal ha for å prøve. Den kommer så å si helskinnet i mål, og vi koste oss masse underveis.
6 bloddråper
The Signal er en amerikansk apokalyptisk horror som leverer både komedie, nesten slapstick, og brutal og sadistisk vold. Tre forskjellige regissører (David Bruckner, Jacob Gentry og Dan Bush) har laget hvert sitt segment, og hvor alle segmentene er knyttet sammen til én historie. Med tanke på det svimlende lave budsjettet på 50 000 dollar så er dette en fin-fin showcase for de tre regissørene.
Av de tre regissørene er det nok Bruckner som senere har utmerket seg mest med bidrag i filmer som Southbound og V/H/S, sistnevnte stod han for øvrig for hva vi mener er det helt klart beste segmentet i filmen, nemlig «Amateur Night». Sjekk ut! Bruckner ga oss også The Ritual i 2017.
I The Signal har skumle og destruktive signaler fra TV, radio, telefon, etc., overtatt menneskenes sinn og forstand, og en bølge av umotivert vold skyller over vår sivilisasjon. Vi følger et knippe mennesker som forsøker å overleve galskapen og rømme ut av byen.
The Signal oppleves som en satire om menneskets avhengighet til teknologi, og hvordan vi lar oss manipulere, påvirke og kontrollere av forskjellige teknologiske nyvinnelser. For det gjør vi jo. Filmen kom allerede i 2007, men tematikken ikke blitt mindre aktuell med tiden, tvert imot.
Vi likte særlig godt filmens første del, regissert av Bruckner, hvor tankene gikk til Invasion of the Body Snatchers. Filmen er brutal. Nesten splatter til tider. Særlig filmens del 2. Filmens midtre del bryter noe med tonen satt i del 1, hvilket er synd, men denne delen er til gjengjeld svært morsom. Den leverer noen absurde karakterer. en rekke festlige dialoger og mye brutal vold, det er nesten litt Funny Games-aktig over det.
Dette er en god skildring av galskap. Hvordan folk mister kontrollen, besinnelsen og faller tilbake til primitive innfall og impulser. Greit, så foretar karakterene endel dumme valg som er nokså frustrerende å se på. Vi tok oss nesten i rope til skjermen; «Han er ikke død, ta knekken på ham mens du har sjansen, ikke la ham reise seg opp for endte gang!». Kanskje ikke så lett å tenke klart når verden går under.
De tre historiene er underholdende nok, men de er noe røft satt sammen. Det lugger litt. Det kan også virke som om de tre regissørene ikke er blitt helt enige om hva de vil si med filmen, hvilken retning den skal ta. Men dette er fortsatt imponerende gjort med tanke på det lave budsjettet. Hadde det vært mer midler tilgjengelig tror vi dette kunne blitt skikkelig bra!
7 bloddråper
Hidden er en vellaget, intens og sår film om en liten familie som forsøker å skape et liv etter at verden slik vi kjenner den tilsynelatende har sluttet å eksistere. Regi og manus har Matt og Ross Duffer (The Duffer Brothers), hvis neste prosjekt ble en liten tv-serie ved navn Stranger Things. Stranger Things ble jo en giga-suksess, mens Hidden ble nokså gjemt (pun intended). Synd, for dette er virkelig ingen dårlig film.
Vi følger et foreldrepar og deres unge datter, som etter et form for virusangrep har flyktet under jorden og skapt et nytt liv i en bortgjemt bunkers. Her gjemmer de seg for skapninger de omtaler som «Breathers».
La oss med en gang skryte av skuespillerinnsatsen til foreldreparet spilt av Alexander Skarsgård og Andrea Riseborough. Og særlig av Emily Alyn Lind i rollen som deres unge datter. Et slik kammerdrama er helt avhengig av at skuespillerne gir alt, og det gjør de her.
Men skuespillere er også avhengige av et velfungerende manus. Heldigvis klarer The Duffer Brothers å gi dem nettopp dette. Greit, premisset og mye av det narrative er kjent fra før. Dialogene er sparsommelige, men effektive, og historien funker. Det er klaustrofobisk (selvfølgelig), intenst og spennende. Og ikke minst sårt. Du bryr deg om karakterene. Særlig den unge datteren. Og vi blir til og med levert noen festlige tvister mot slutten.
Det meste av filmen finner sted i bunkersen familien har klart å flykte ned i før helvete brøt løs, og Hidden skildrer denne tilværelsen godt. Lyssettingen er upåklagelig, lydsporet treffer og fotografen får optimalt ut av den trange tilværelsen. Det er nokså stusselige forhold familien bor i. Disse filmene får således fint frem menneskets overlevelsesinstinkt, for her skal det overleves, koste hva det koste vil. Filmen gjør for øvrig klokt i å holde hva som beveger seg utenfor bunkersen skjult så lenge som mulig, for som oftest er det skumlere med ting du ikke vet hva er.
Hidden er på flere måter en skitten krysning av 10 Cloverfield Lane og A Quiet Place. Og det er jo ingen dum ting?
7 bloddråper
Greit, vi tar med en zombiefilm til. Rett og slett fordi det kanskje er den tøffeste zombiefilmen av dem alle, nemlig 28 Days Later. Regien har selveste Danny Boyle (Trainspotting, Slumdog millionaire, 127 hours og Steve Jobs), så du veit det ikke blir dårlig.
Vi møter Jim, portrettert av den fantastiske Cillian Murphy i hans gjennombruddsrolle, som våkner opp på et tomt sykehus i London. Han går ut i gatene, men hele byen er tom for mennesker. Alltid fett å se en så stor metropol som London folketom, gir en nifs og ubehagelig stemning. Etterhvert møter Jim årsaken til at byen er forlatt, nemlig de infiserte/smittede; zombiene. I likhet med Train to Busan så snakker vi her kjappe og überaggressive zombier med kun en tanke i hodet; angripe mennesker. Og er det en ting Boyle fikser i filmen så er det zombieangrepene. De er knalltøffe! Hver gang zombiene dukker opp sitter du nesten og småløper i sofaen. Ta feks angrepet i tunnelen, blir ikke mer spennende enn det. Uansett, det viser seg at et virus er sluppet løs og nær hele befolkningen i Storbtitannia er enten smittet eller har flyktet fra øya. Jim møter på noen få andre overlevende, og sammen forsøker de å finne en base lenger nord hvor det visstnok skal være flere overlevende. Filmen gir oss en overbevisende skildring av et post-apokalyptisk samfunn, og påminner oss om en viktig ting; ofte er det mennesket selv som er det verste monsteret.
Filmen er spennende, intens og marerittaktig. Den gir samtidig skuespillerne nok rom til å bli karakterer du bryr deg om. Det morsomme med slike post-apokalyptiske filmer er diskusjon etterpå; hva ville du gjort om nær hele befolkningen var infisert? Dratt på hytta? Stjålet en båt og selit ut på fjorden (zombier er nokså dårlige til å svømme)? Gjemt deg i en kjeller? Gitt opp? Verdt å ha tenkt igjennom, du veit jo aldri...
9 bloddråper
Så kom den endelig etter å ha vært korona-utsatt i lang tid, oppfølgeren til skrekk-film hit’en A Quiet Place. Vi forventet kanskje mer av det sammen, og tja, det var jo egentlig det vi fikk!
Filmen fortsetter der den forrige glapp, og vi følger familien sin videre overlevelse i dette post-apokalyptiske universet som herjes av utenomjordiske monstre. Monstre som umiddelbart angriper ved den minste lyd! Filmen viderefører selvsagt “være stille som mus”-konseptet , og nærmest spekulerer i den spenningen det medfører. I og for seg et overraskende effektivt og engasjerende konsept, så hvorfor endre suksess- oppskriften. Stillhet er undervurdert som skrekk-effekt, og som A Quiet Place-filmene nå har bevist til det fulle ved basere seg på dette enkle premisset.
Godt gjort av manusforfatter og regissør John Krasinski, som har klart å utvikle sin egen lille nisje her, i et ellers så “trangt og befolket” skrekkfilm-univers. Ok, likevel mye som minner om annet man har sett, og det er fristende å kalle A Quiet Place en slags krysning av Alien og Walking Dead -serien. Men stillhet-konseptet gir det en egenart, og det er kult. Mye fiffig bruk av lydeffekter som (paradoksalt nok) forsterker stillheten og dermed også intensiteten.
Nok en gang har Krasinski laget en underholdende og tidvis imponerende film. Noen av action sekvensene er rett og slett veldig godt skrudd sammen, med en nesten heseblesende energi. Og vi må fremheve intro’en alene, som besitter en fantastisk nerve og utvikler seg helt perfekt. En frisk og meget god start kan man si. Filmen blir merkelig nok littegrann monoton etterhvert, på tross av all nerven. Det er kanskje det som kan er noe av utfordringen; at spenningsnivået holder seg såpass på samme nivå, og med et konstant gjennomgående alvor. Man kjenner litt på at filmen kunne ha vært tjent med noe annet narrativt som bryter opp stemningen, eller skaper en ny dynamikk og retning. Uansett; det er absolutt godkjente saker, så vi skal ikke bli for kritiske :)
Skuespillet er selvsagt upåklagelig med kona til Krasinski, Emily Blunt som spiller den handlekraftige og sympatiske moren. Ikke minst solid, troverdig innsats av barna også. De gir alt i rollene sine. Også gøy med Cillian Murphy som denne gang har en betydelig rolle, og han skuffer sjeldent. Med andre ord; det er stålkvalitet i skuespillet.
Spørs om det ikke dette utvikler seg til å bli en aldri så liten franchise. Det er i så fall helt orden, vi tåler absolutt flere oppfølgere fra dette engasjerende og underholdende universet! :)
7 bloddråper
Mulberry Street er en overraskende engasjerende og effektiv liten film om et virus som spres på Manhatten, NY. Dette er Cloverfield (2008) møter REC (2007).
Filmen har en nesten dokumentarisk stil, med mye bruk av håndholdt kamera. Dette gir filmen et kledelig realistisk preg. Og filmen skaper et levende bilde av nabolaget, eller gaten om du vil, og dets arbeiderklasseinnbyggere. Vi blir tilstrekkelig kjent med karakterene til at vi bryr oss. Disse folka bor er trangt, slitt og hardt. Ikke så kult å bo i NY hvis du ikke er greit bemidlet, gitt. En by som viser de beste og verste sidene av vårt moderne samfunn.
Regissør er Jim Mickle, og han har ved flere anlendinger vist at han kan sjangeren, med filmer som Stake Land(se omtale ovenfor) og We Are What We Are. Og med Mulberry Street leverer han en svært vellykket indie horror, en film som får mye ut av et minimalt budsjett (ca. 500 000 NOK). Den har tøffe rammer, likandes karakterer og svært solid kameraarbeid. Kameraet kastes rundt, men uten at det oppleves altfor kaotisk. Det er til tider svært intenst og spennende. Og et slags virus som gjør mennesker til rottelignende skapninger? Tja, hvorfor ikke :)
7 bloddråper